Du er besøker nr

lørdag 20. november 2010

Å reise bort

Jeg har gruet meg lenge til den første turen fra snuppelille. Gruet meg egentlig aller mest til å si hade - så for meg at jeg skulle bryte sammen i krampegråt og være sikker på at flyet mitt kom til å styrte i Østersjøen og at jeg aldri skulle se henne igjen, og at hun skulle vokse opp uten mammaen sin. Slik ble det ikke. Heldigvis. Å si adjø gikk greit i grunnen. Det var nok fordi hun skulle i barnehagen om morgenen, og denne morgenen var egentlig som alle andre morgener. Vi sa hade, og Stefan kjørte henne i barnehagen, slik han gjør så og si hver morgen når han har fri, og jeg gjorde meg klar til å dra. Vanligvis gjør jeg meg klar til å dra på jobb, denne gang skulle jeg til Oslo. Alle har fortalt meg på forhånd hvor utrolig rart det er å dra fra barnet sitt, den aller første gangen. Hvor forferdelig det er å dra ut døra, men hvordan man slapper av idet man er på vei, og hvor godt man sover når man ikke ligger anspent og ubevisst lytter etter lyder fra den lille kroppen i rommet ved siden av. Vel, slik ble det heller ikke. Det var egentlig ikke så rart. Det føltes helt greit å sitte på flyplassen, dra avgårde. Jeg gledet meg til å shoppe og spise middag på Egon, til å treffe venner og tilbringe ei helg på hotell med ei god venninne. Og første kvelden var kjempekoselig, pubkveld med en gjeng damer og forholdsvis tidlig i seng. Så våknet jeg etter 4 timers søvn, og var LYS våken. Eller ja - lysvåken er kanskje å overdrive sannheten en smule. Men jeg fikk i hvertfall ikke sove mer. Så da ble jeg liggende og fundere, og kjente at jeg savnet Lykke. Og Stefan. Og lurte på om de var våkne, og hva de gjorde. Om de hadde sovet godt. Om huset føltes tomt uten meg. Om de i det hele tatt merket at jeg var borte.

Vi koser oss på tur


I'm with stupid ;)


Så kjente jeg at jeg var litt sulten, og begynte å fundere over hva jeg skulle spise. Hotellfrokost er GØY, og forventningene er ofte høye til hva som serveres. Ikke for at det egentlig spiller noen rolle for meg, for jeg spiser stort sett ALLTID to halve rundstykker med italiensk salat, kalverull, ost og et hardkokt egg, med Earl Grey te og et glass appelsinjuice til. And that's it! Men uansett, det er så morsomt å ha masse mat å velge mellom, selv om man velger det samme hver gang :) Vel, etterhvert klarte jeg ikke dy meg lengere, og vekket forsiktig venninna mi og sa at jeg gikk ned til frokost. Sporty som hun er slengte hun seg med. Etter frokosten var det ikke vits å kaste bort mer tid på søvn, nå skulle det shoppes! Og det var her jeg begynte å slite skikkelig. For nå så jeg plutselig små jenter på Lykkes alder overalt, og da kjente jeg langt inni hjerterota hvor mye jeg savnet henne og ønsket at hun var der! Jeg holdt nesten på å begynne og grine hver gang jeg så ei lita jente på rundt halvannet år, det var helt GRUSOMT!!!

Biffsnadder'n på Egon er obligatorisk på Oslo-tur :)


Andre turen hjemmefra var sist helg. Da skulle jeg til Russland med jobben. Hotellet var fancy og flott, men av erfaring hadde jeg ikke like høye forventninger til frokosten her, for å si det sånn. I utlandet serveres det jo gjerne andre ting enn hjemme, og selv om man kanskje ikke synes alt smaker like godt, så er det spennende å prøve nye ting og være positiv til annen matkultur. Så jeg gledet meg jeg, og de hadde mye spennende på frokostbordet. Bestemte meg for å starte med ei skive grovt brød, stekt egg og litt grønnsaker + den obligatoriske Earl Grey teen. Og det smakte jo riktig godt. Kjente derimot et skikkelig knip i magen akkurat idet skiva var vel fortært, men tenkte egentlig ikke noe mer over det der og da.

Vel oppe på rommet begynte det å buldre. Lyden kom fra magen og hørtes på ingen måte sunn ut. 30 sekunder etterpå fikk jeg sånn mageknip at jeg knapt kunne stå oppreist, så flaks for meg at jeg satt på sengekanten akkurat da og bare kunne vippe opp beina og slenge meg nedpå. Etter to timer, et par toalettbesøk og ellers horisontal stilling i senga var det tid for sightseeing. Akkurat der og da føltes det bedre, så jeg tenkte at litt frisk luft ville gjøre susen. Jeg tok feil. Etter 2 minutter i bilen kjente jeg kvalmen kom skyllende over meg som en diger flodbølge, og ved første stopp måtte jeg virkelig anstrenge meg for ikke å kaste opp, så jeg måtte bare få sjåføren til å kjøre meg tilbake til hotellet. Takk og pris ventet jeg ikke lengere, for 5 minutter etter at jeg inntok hotellrommet igjen lå jeg over toalettet og spydde som en gris. HURRA! Å være syk på et hotellrom i Russland er ikke det morsomste jeg kan tenke meg å gjøre en lørdag, og DA hadde jeg hjemlengsel da. Er vanligvis ganske flink til å ikke syns synd i meg selv, men da var det ikke så gøy å være meg, for å si det sånn. HELDIGVIS var det TV2 på rommet, og man kunne leie film på tv'n, så jeg fikk sett "The Blind Side" med Sandra Bullock (for 2. gang, men den er jo så god, så den tåles å sees flere ganger) mens jeg bestilte verdens beste toast fra roomservice menyen og tømte minibaren for cola og salt potetgull (når jeg endelig greide å spise vel og merke). Så igrunnen hadde jeg det ganske greit etterhvert som jeg ble bedre, selv om jeg selvfølgelig helst skulle vært sammen med mine kolleger og bowlet og spist middag på en bedre restaurant, og ALLER helst skulle jeg vært hjemme med snuppa mi og samboeren min. Gjett èn gang hvem som var klar som et EGG (ironisk nok) til å dra hjem søndags morgen!? Jeg stilte opp til utsjekk 3 kvarter før vi hadde avtalt, bare for å være sikker på at JEG i hvertfall var klar når bilen kom :) Og så UTROLIG deilig det var å komme hjem og se det hjertelige smilet til Lykke, der hun satt i barnesetet i bilen og plutselig oppdaget mamma på utsida. DA glemte jeg alt om både diverse kroppsvæsker og dårlige egg, for det var bare plutselig så uviktig :)

Hotellrommet var det eneste jeg fikk tatt bilde av på turen


Men kanskje det går lettere neste gang - eller kanskje ikke.



post signature

mandag 13. september 2010

Førstegangsopplevelser

Da var det sannelig lenge siden sist gitt. Ser til min store fortvilelse og forundring at jeg ikke har blogget siden snuppas bursdag!? Hvilket er nok et bevis på at tiden går fort, siden det absolutt ikke føles SÅ lenge siden jeg skrev her sist. Men det er tydeligvis flere måneder siden (3 for å være eksakt), og mye har jo skjedd siden da. Vi har blant annet vært på bilferie - ca 2 uker, hvor vi overnattet på 4 ulike steder, kjørte en helsikes masse mil og fløy innenriks i Sverige. Alt gikk helt strålende hva snuppelille angår - hun sov som en stein på natta uansett hvor vi var og hvilken seng hun hadde, dagslurene gikk glimrende, flyturene gikk kjempebra og hun var i det hele tatt en skikkelig flink og koselig reisekamerat. Så da var nok en barriere og skumle førstegangsopplevelser gjort uten større problemer. For det er faktisk skummelt å gjøre ting for første gang, spesielt for mamman. Første gang vi skulle kjøre til byen f.eks. Hun kan jo ikke ha vært mer enn max 2 uker gammel, og den lille kroppen forsvant jo nedi babysetet i bilen følte jeg. Jeg var livredd for at HUN skulle være livredd, at hun skulle begynne og hyle ukontrollert og få panikk mens jeg kjørte. Men det gikk helt fint. Og første gang vi skulle på kontroll på helsestasjonen var jeg sikker på at hun kom til å skrike hele tida, og at jeg ikke skulle greie å roe henne, og alle ville se på meg og tenke for en udugelig mor jeg var, som ikke fikk babyen sin til å tie stille... Men det gikk fint det også.

Nå har vi nådd nok en førstegangsopplevelse - snuppelille har begynt i barnehagen! Hun har nå gått ei uke i barnehagen, og til og med det har gått over all forventning. Hun smiler over hele ansiktet når vi går inn døra der, hun kan ikke komme seg inn på avdelingen fort nok, slik at hun kan forte seg til de andre barna og de ansatte. Hun sitter som et lys og følger med når de har samling og synger sanger og sier god morn til alle barna. Hun er så SØØØØT der hun sitter og så STOR plutselig, og mamman er så sinnsykt stolt og så utrolig nedfor for at tiden raser avgårde og for at hun vokser så innmari fort. Min lille skjønne datter skal ut i den store, vide verden, og selv om barnehagen er uskyldig nok, så føles det som at hun allerede er litt tapt for meg.

Personlig har jeg hatt en egen første (- og siste) gangsopplevelse. Har nemlig vært innlagt på sykehuset for første gang i mitt liv (forutenom da jeg fødte da). Har vært plaget med Mr Herman etter fødselen, og for noen dager siden var jeg på sykehuset og fikk fjernet dem kirurgisk. Selve operasjonen gikk kjempefint, samme dag var jeg i overraskende fin form, og selv dagen etter kjentes det noenlunde ok. Spiser jo en haug med smertestillende selvfølgelig, og sitter daglig i grønnsåpebad, som både virker betennelsesdempende og lindrende. Men dag 3 og 4, etter at jeg hadde vært på do, trodde jeg seriøst at jeg skulle besvime av smerter! Klarte knapt stå oppreist, og måtte ligg i 20-30 minutter, før jeg klarte å karre meg i dusjen... Så dette har nesten vært verre enn en fødsel! Er på dag 6 nå, og har blitt litt bedre, så håper virkelig at dette bare går fremover fra nå av. Er foreløpig sykemeldt 2 uker, så satser på å være på jobb igjen for fullt en gang i neste uke. Føles jo ikke akkurat så veldig morsomt å begynne i full jobb i slutten av august, etter 1 års permisjon, jobbe halvannen uke, og deretter bli sykemeldt i 2 uker, men må man så må man. Forhåpentligvis blir jeg jo kvitt endel plager nå, så tror fullt og fast på at jeg har gjort det rette til det motsatte er bevist, ville i hvertfall vært en gigantisk nedtur om det viste seg at hele operasjonen og smertene etterpå var fullstendig bortkastet. Bilde skal dere forresten slippe. Har ikke selv våget å studere nærmere hvordan jeg ser ut der nede :)

Det er viktig å ha noe å se fram til på slike dager, så jeg har brukt endel av tiden til å glede meg til oktober, for da skal jeg og ei venninne til Oslo på helgetur. Fant grisebillige flybilletter, og jeg har jo det privilegiet at jeg får billig hotellrom, så denne turen ble omtrent gratis. Men man skal vel svi av endel på shopping tenker jeg, så det vil nok merkes likevel. Det blir første gang jeg reiser fra snuppelille. Det lengste jeg har vært fra henne er ca 700 m, som jeg tror avstanden er hjemmefra til mine foreldre. For der har hun sovet et par-tre ganger. Ellers har jeg sovet hver natt i samme hus som henne, så det blir helt merkelig. Får ikke se henne på flere dager! Gruer meg til det, men det er vel også en førstegangsopplevelse man må gjennom før eller senere.


Men nå skal jeg først og fremst konsentrere meg om å komme meg helskinnet gjennom min førstegangs-operasjons-opplevelse. Også skal jeg virkelig prøve å bli flinkere til å blogge! :)

post signature

søndag 13. juni 2010

Lykkemor 1 år


Tenk, idag er det ett år siden jeg lå og hylte og bar meg og trodde min siste time var kommet. Istedet sitter jeg her som mamma til verdens skjønneste lille jente, og er ufattelig glad for alt jeg har fått oppleve dette året (fødselen inkludert). For det har skjedd utrolig mye. Har aldri sovet så lite eller vært så sliten som dette året her. Har aldri vært mer frustrert og mer livredd og mer sårbar. Og jeg har aldri hatt det morsommere, finere eller mer fargerikt. Dette året har vært verdt hver eneste frustrasjon og redsel, hver tåre og hver søvnløse time. For det har gitt meg så ufattelige mye positivt tilbake. Så mye glede som den lille tøtta gir meg er det ingen i verden som gjør bedre. Jeg kjenner hjertet mitt flomme over av kjærlighet for den lille kroppen. Alt det nye hun gjør som gjør meg så stolt, som om det var jeg selv som gjorde det for første gang. Ting går i rasende fart, og fra å være en liten hjelpesløs bylt som ikke greide å røre seg omtrent er hun nå en mobil liten kropp som farer som en virvelvind rundt om i huset. Om jeg syntes jeg rakk lite før, så er det ingenting mot hvordan ting er idag. For hun er overalt, og hun er rask! Så her er det bare å følge med. Det morsomste hun vet nå er å dra vekk alt fra hvor enn det måtte være. Dvs at duk på bordet ikke er noe vits, for den får være i fred i ca 5 sekunder. Plastpose-skuffa er kjempeinteressant, må hvertfall tømme den for alle plastposer minst 3 ganger om dagen. Og DVD-filmene i hylla lemper hun ut en og en i et overraskende tempo. Dopapiret er SÅ festlig å dra ut, det er mange meter på en dorull, bare så dere vet det :) Men det er vel slik det skal være når man er rundt året gammel.


Så blid er man når man har bursdag



For tenk at hun er 1 år idag. Nå regnes hun ikke som baby lengere (hun kommer selvfølgelig alltid til å være MIN lille baby uansett). Det er nesten litt trist og vemodig. Selv om det også er stor stas med den første bursdagen så er det litt trist å tenke på at babytiden er over. Vi startet dagen med å gå inn til henne og gratulere henne med dagen, det falt en liten tåre da må jeg innrømme. Så fikk hun komme i senga til mamma og pappa og være litt turbo der før vi sto opp. Kl 11.31 tenkte vi litt over hva vi var med på for akkurat 1 år siden, og etterhvert vekte vi pappan, som hadde vært på nattskift. Da spiste vi muffins (med ett lys på) på senga og sang bursdagssang, også fikk Lykke åpne en gave, før det ble tid for kaffekoking og klesskift før vi fikk bursdagsgjester. Tante Lill hadde laget video fra Sverige og sang svensk bursdagssang, det var veldig spennende, så det måtte vi spille av to ganger. Lykke var helt i hundre og vel så det, men fikk faktisk lagt henne en liten lur midt oppi alt det her, var jo ingen som trodde at hun skulle greie og roe ned, men ungen overrasker stadig :)




Mmmmm.... Kake smakte godt



På tross av luren var det en trøtt og sliten liten kropp som la seg i senga i kveld. Hun hørtes veldig fornøyd ut med dagen, hørte hun pratet noe fryktelig til Fanten inne på soverommet sitt i et kvarters tid før det ble stille. Så nå ligger altså min lille 1-åring og sover så søtt, mens mamman sitter stappmett og angrer på alt hun trykket i seg (presterte å stappe i meg to muffins med bringebærglasur til kvelds til og med, bare sånn for sikkerhets skyld). Gjestene er dratt, Stefan er på jobb, og jeg storkoser meg i stillheten og roen som har senket seg over stua og tar nok tidlig kveld jeg også. Er pinadø slitsomt med bursdager gitt... Tusen takk til alle som har sendt oss hilsener, og ikke minst takk for alle generøse gaver og dere som har hjulpet med baking og rydding. Vi setter enormt stor pris på dere alle.


Spennende å utforske Drømmehage-tunnellen





Verdens stolteste mamma og verdens vakreste 1-åring :)


post signature





fredag 28. mai 2010

Melodi Grand Prix

Programmet alle hater og forbanner, men som fortsatt er et av de programmene som er mest sett iløpet av året. Jeg liker MGP, og tror ikke jeg har misset mange finaler (om noen). Mye sikkert fordi jeg kanskje er en smule mer musikkinteressert enn folk flest, men jeg synes også det er utrolig spennende å se hva de har på seg. For her er det jo virkelig noe for enhver smak, både musikk- og klesmessig... Hvor mange ganger har man ikke tenkt at man ikke for sitt bare liv kan fatte og begripe hvorfor akkurat DET bidraget har vunnet i sitt land? Eller hvorfor finnene fortsatt synger på verdens styggeste språk, nå når det er lov å synge på engelsk? Nå skal man kanskje ikke kritisere Finland først og fremst, for de har i allefall VUNNET (da sang de på engelsk riktignok), og de er da ikke skvetne som stiller opp med det ene bidraget verre enn det andre... :)



De beste årene er selvfølgelig når Norge har vunnet, og det har jo blitt hele 3 ganger. Man kan si hva man vil om MGP, men selv kritikere sitter klistret og jubler når det viser seg at Norge faktisk kjemper i toppen. Da er det ikke måte på hvor alle er engasjerte og har fulgt med, ellers er det ingen av dem som tør å innrømme at de faktisk ser på.

I Sverige er de myyyye mer opptatt av MGP enn oss - der heter det Schlagerfestivalen, og hvert år er det 4 delfinaler før den store finalen. Alle de store svenske artistene er med; Carola, Andreas Johnson, dansebandskonger og diverse Idol-deltakere møtes i en skjønn forening. Det svenske folket har Schlager-fester, møtes hjemme hos hverandre og spiser og drikker og setter opp poengsystemer og tipper plasseringer. I Sverige har de også sine regler for hvordan en "schlager" skal være - den skal være rask og fengende, sang- og dansevennlig, og skal (og denne er visstnok veldig viktig) øke tonearten med et halvt trinn mot slutten. De gangene Sverige IKKE har stemt fram en slik låt som vinner vrimler det med debattinnlegg og eksperter i media som er forbannet fordi det svenske folket har valgt ut en låt som IKKE er en schlager, og det går jo tross alt ikke an siden det heter Schlagerfestivalen!? Virker ikke som de forstår helt at det kun er i Sverige det kalles det, ellers i Europa er dette en musikk-konkurranse, der det rett og slett gjelder å ha den beste låta, uavhengig om det er en ballade eller en rockelåt... Nå er jo Sverige ute av konkurransen (etter semifinalen igår) og mediebildet idag har jo vært mer opptatt av at det blir en finale uten Sverige, istedet for å fokusere på hvem som HAR kvalifisert seg. Tror sjokket er adskillig større i vårt naboland, men kjenner jeg dem rett har de nok boikottet årets finale nå som de er ute, og de som eventuelt ser på i Sverige på lørdag er enten utlendinger eller svensker som ønsker å se de andre nordiske landene drite på draget, slik at man kan godte seg over andres elendighet når man selv ikke er med... Det er i hvertfall den mentaliteten som viste seg det året Norge kvalifiserte seg til fotball-VM i 98 ;)

Men svenskene kan lage musikk, det skal de ha. Og er det noen som burde vinne, så var det Sverige i 2006, da Carola sang Invincible. For en fremførelse! For ei dame! For en låt og for en stemme! Hun sto vakrere enn noensinne, med flagrende hår, øyne som strålte og sang fletta av dem alle. At hun tror på Gud skjønner jeg godt, det hadde jeg også gjort om jeg hadde stemmen hennes! Et praktnummer som absolutt fortjente å vinne.


Men en ting er sikkert, Sverige er ikke lenger storebror innenfor MGP. Rybak slo alle rekorder ifjor, og i år har vi allerede før finalen gjort en bedre figur :) Norge stiller med en sterk låt i år også, men å vinne to år på rad gjør vi neppe. Men jeg skal selvfølgelig sitte klistret foran skjermen i morgen også, kritisere antrekk og låter og heie på Didrik. Har hørt årets låter for lite til å ha noen klar favoritt, men satser på at den beste vinner! :) Og oppfordrer alle mine blogg-lesere til å samle sine nære og kjære og.....


post signature

torsdag 20. mai 2010

Lykkemor's første 17 mai

Det hjelper å klage på været. 17 mai i år opprant nemlig med strålende sol fra skyfri himmel, og utrolige 21 grader (på morningen). Jeg som hadde bekymret meg i dagesvis om hva jeg skulle ha under og over bunaden til Lykke for at hun ikke skulle fryse, måtte nå begynne og bekymre meg om hun hadde for MYE klær... Lykke valgte jo akkurat denne dagen og sove til kl 8, noe som ikke har skjedd på aldri så lenge. Dvs at det bare ble tull med våre planer om å få med oss skoletoget, for det skulle gå halv elleve, og da var Lykke midt i sin første lur. Så når hun våknet dro vi i full fart til skolen og fikk i oss litt kake, sånn at vi i hvertfall fikk gjort NOE på formiddagen. Og for at vi skulle få vise fram den ufattelige nydelige lille dattera vår, som var til å spise opp i den lille bunaden sin :)

Etter kakespisingen (som for øvrig var ganske skuffende, siden jeg hadde gledet meg i flere dager til å spise sjokoladekake, og kaka de solgte på skolen ikke var laget av en som hadde hatt sin beste dag som baker, eventuelt en som ikke kunne bake i det hele tatt) dro vi hjem og benyttet anledningen til en deilig time på verandaen hjemme. Da var tempen kommet opp enda et par grader, og snuppa koste seg i bare body, solhatt og solfaktor 50+ og lekte med sine nye sandkasseleker i sola. Stefan disket opp med pepperbiff og pommes frites, før vi igjen inntok festklærne og beveget oss ned mot byen for å se på folketoget. Denne gang ble det faktisk beskuet fra fortauet, og ikke i bilen. For en fantastisk dag, ALLE snakket om det flotte været, alle smilte og spiste is og koste seg. Damer gikk i kjoler og barlegger. Joda, jeg vet at dette er helt vanlig i de fleste andre deler av landet på 17 mai, men her er vi vant til å ha votter på hvis vi i det hele tatt skal greie å vifte med flagget, så dette er STORT for oss. Hørte at en gammel mann på 84 forkynnet at han ALDRI hadde opplevd en så varm 17 mai, men det kan nok visserligen ikke bevises siden det kun er foretatt målinger de siste 60 årene, men jeg tror på han jeg!


Lykke var forresten et eneste stort smil hele 17 mai. Hun satt i Stefans armer mens folketoget passerte, og hun var i hundre. Hun smilte og vinket og lo, viftet med flagget og danset til korpsmusikken. Det var et øyeblikk å huske. Derfor var jeg så stolt av meg selv som for en gang skyld husket å ta fram videokameraet og fikk filmet henne der hun sjarmerte i senk de fleste i nærheten, mens jeg filmet gledet jeg meg allerede til å se resultatet. Fadesen oppdaget jeg da jeg skulle stoppe opptaket. Det skjedde ingenting liksom. Det stoppet ikke. Hvilket betydde at det aldri hadde startet. Så det var vel dagens eneste nedtur.
Jeg er litt redd for at jeg skal glemme hvordan dagen var, og for et fantastisk vær vi hadde. Jeg er nemlig helt sikker på at jeg aldri får oppleve det igjen, at det går minst 60 år til neste gang, så da kan det være greit å ha dette nedskrevet :)


post signature

lørdag 8. mai 2010

Den barmhjertige samaritan

Noen ganger gjør folk noe så uventet og uselvisk at man igjen får troa på det gode i mennesker. Den troa har jo bare minsket i takt med det økende antallet artikler om tankeløse og egoistiske gjerninger i avisene. For nå om dagen tenker folk mye på kun seg selv og sitt. Står det en bil langs veien med panseret oppe og en mann som står og titter ned, så er det ingen som stopper lengere og spør om fyren trenger hjelp. Er det en dame derimot, tar det nok ikke så lang tid før en herremann er der og skal hjelpe, men han har jo garantert baktanker, så det blir ikke det samme... :) Men i dagens samfunn har vi ikke tid. Vi har det så travelt hele tida. Vi må stresse til barnehagen før de stenger, for å hente ungene. Eller vi er på vei til en viktig middag eller et møte eller til jobb. Eller så er det rett og slett frykt. Vi tør ikke. Tenk om det er en gal øksemorder som haiker langs veien, eller en psykopat som påstår at han trenger hjelp. Så vi bare later som at vi ikke ser og kjører forbi hurtigst mulig.

Igår gjorde noen en total uventet god gjerning for meg. Jeg skrev i statusen på Facebook at jeg hadde glemt å kjøpe fredagsgodis, og om noen hadde lyst å kjøre på lokalbutikken og kjøpe godter til meg. Stefan var på nattskift, og snuppa var i seng, så jeg kunne ikke dra selv. Håpet var at noen jeg kjente som leste det og kanskje likevel skulle på butikken og at de ville tilby seg å handle for meg. Etter et kvarters tid var det plutselig ei jeg bare kjenner litt som sa at hun kunne gjøre det, og 5 minutter etterpå sto hun på døra her og lurte på hva jeg ville ha. Hun skulle ikke engang på butikken! Hun skulle ut og besøke ei venninne, men tenkte at når hun likevel skulle ut og kjøre så kunne hun fikse det. Jeg ble så utrolig overrasket og kjempeglad, tenk at det finnes slike mennesker! Jeg skal ærlig innrømme at jeg sannsynligvis ikke hadde gjort det samme for noen jeg kun kjente flyktig, selv om jeg SKULLE på butikken. Synes det var så omtenksomt gjort, og jeg ble inspirert til å bli flinkere selv til å hjelpe andre.

Stefan er flink til sånt, han er et medmenneske. Han har hjulpet gamlinger med å bære varer, måke sne, åpne dører, gå ned trapper osv osv. Han kom kjørende en gang og ble vitne til at en liten gutt ble mobbet av noen større gutter, og da stoppet han og skremte vettet av mobbeguttene og kjørte den stakkars gutten hjem. En gang han gikk tur med Fenya ble han så forbannet da det kom en unggutt på tvers gjennom et kryss pga altfor høy fart, det sto noen unger like ved som ventet på bussen som ble kjemperedde. Stefan røsket opp døren på bilen, dro ut unggutten og ga han ei lekse han sannsynligvis aldri kommer til å glemme. Så han er også flink til å ta vare på andre mennesker.

Den beste gjerningen jeg selv har gjort, må være den gangen jeg hjalp en av byens "løse fugler". Jeg vil tro jeg kan ha vært 22-23 år sikkert. Jeg kom ut fra en butikk da jeg så lengere opp i gata at en eldre mann ramlet. Jeg visste hvem han var, han var kjent som en av de mest alkoholiserte i byen, og jeg regnet med at nå var så full at han ikke hadde klart å stå på beina. Han ble derimot liggende uten å røre seg så jeg, mens jeg gikk oppover gata. Folk hastet bare forbi, noen glodde åpenlyst på han, andre bare snudde seg vekk, mens noen rett og slett lot som at de ikke hadde sett noe. Jeg kjente jeg ble litt bekymret om han i det hele tatt levde, men da jeg begynte å nærme meg, så jeg at han rørte såvidt på seg. Så da levde han om ikke annet, selv om det nok ikke var i beste velgående... Han begynte og stavre seg opp på bena, men de ville ikke bære ham, så han ramlet bare på nytt og han klarte ikke å komme seg for egen maskin. Så da jeg nådde fram til han gikk jeg bort og sa at jeg skulle hjelpe han. Han så takknemlig på meg, og jeg rakk fram armen min slik at han kunne holde seg fast mens han dro seg opp. Fyren var kanskje ikke så stor, men han var jo som en sekk poteter i og med at han ikke hadde noe særlig balanse og ikke klarte å hjelpe til noe særlig, og det holdt på å ende med at vi begge deisa i asfalten. Men han kom seg opp etter mye om og men, og der sto han med skjelvende ben og så på meg med tårer i øynene. Jeg kunne lese både takknemlighet og skam i øynene hans. Han prøvde å slippe armen min, med det resultat at han holdt på å seile i gata på nytt, så jeg ba han holde seg fast og si hvor han skulle. Han klarte nesten ikke snakke, men jeg skjønte omsider at han var på vei i banken, den var rett i nærheten, så jeg ba han holde godt fast, og så fulgte jeg ham inn i banken og fram til skranken så han hadde noe å holde seg fast i. Før jeg gikk så han igjen på meg med tårevåte øyne, han kalte meg en Guds engel, mumlet noe om at jeg var sendt fra himmelen, og takket så mye for hjelpen. Den dagen følte jeg virkelig at jeg hadde gjort noe godt for et annet menneske, noe fullstendig uselvisk. Det var en fantastisk følelse!

Hva er DIN beste gjerning?


post signature

torsdag 6. mai 2010

Ja, vi elsker ROSA!

Og det var vel ikke noe større sjokk for de fleste tenker jeg? :) Kan huske for masse herrens år siden, jeg kan ikke ha levd så fryktelig lenge - så fikk vi en Ellos katalog, og der var en rosa foldeskjørt som jeg syntes var helt nydelig. Til skjørtet fantes en hvit topp med store rosa prikker. Jeg fikk begge deler, og jeg var så glad! Følte meg fantastisk vakker i mitt nye antrekk, og var sikker på at hele gata var misunnelig på meg. Det var kanskje der det begynte. Eller kanskje det begynte lenge før. Det er kanskje medfødt, slik muttern og jeg fant ut at skodilla er. Vi har nemlig kommet fram til at skodilla er genetisk betinget. Og beviset fikk jeg idag. Lykke fikk for en god stund siden et par knalltøffe Converse sko fra familien i Danmark. De er uten såle, så de kan trygt brukes, så idag fant vi ut at vi skulle prøve dem. Lykke satt i sin Stokke-stol og jeg satte meg på kne foran henne og knøt opp skolissene. Og tror du ikke ungen løfter opp foten akkurat sånn som damer gjør når noen skal sette en sko på deres fot? Sånn vippe opp foten til et nesten rakt ben og stikke fram tærne liksom? Og det skjer liksom aller første gang hun skal prøve sko? Tilfeldig? Ikke i mine øyne! Det så urkomisk ut :)

Men tilbake til temaet. Rosa er altså den O store fargen. Min drømmebil er en rosa boble med hvitt skinninteriør. Ser virkelig for meg Lykke og meg suse rundt i en lysrosa boble om noen år, det hadde vært noe det. Men enn så lenge får jeg klare meg med alt det andre jeg har i rosa, for det har blitt endel opp gjennom årene. Har selvfølgelig masse klær, og noen par sko. Har hatt noen rosa mobiler, og har alltid ønsket meg rosa pc. Og nå skal jeg få det! Den er på vei hjem til meg i skrivende stund, den er her senest om 10 dager! Tror dere jeg gleder meg? Den kommer til å stå sånn i stil med min rosa eksterne harddisk :)

Vet dere hva mer jeg har kjøpt i rosa forresten? Sånn Onepiece-sak. Den er bare så utrolig stygg i passformen, men den er jo så utrolig deilig å gå med! Er ikke mye som slår følelsen av å krype i sofaen i daffedressen sin, med varme (rosa) duntøfler og ei god bok altså, bare så dere vet det!

Egentlig passer det seg kanskje ikke helt for en som har passert 30 for lenge siden og meske seg med rosa duppeditter og klær og diverse andre dingser, men det driter jeg en lang marsj i. Hvertfall foreløpig. For nå er jeg jo så heldig at jeg kan boltre meg i rosa ganske lenge framover uansett, siden jeg har fått ei lita skjønn datter. Er jo et himmelrike for sånne som meg å gå inn på butikker med barneklær, for DER er det mye rosa der. Det er nesten så jeg ikke tør å si det, men i og med at jeg ikke har vett til å skjemmes så sier jeg det bare likevel - jeg har faktisk for ikke så altfor lenge siden kjøpt meg rosa lue, skjerf og handsker på barne-Cubus! Ikke på babyavdelingen da, er tross alt litt tjukkere i huet enn det, men likevel... :)

Så nå har jeg egentlig alt jeg ønsker meg i rosa. Til og med en rosa blogg! Mangler i grunnen bare den rosa bobla. Stefan har sagt han skal bygge den til meg, men skal jeg vente til han får tid, så er det nok større sjanse for å vinne i Lotto, så jeg satser heller på det. Så ser du et rosa lyn med ei stor og ei lita rosakledd dame i, så vet du hvem du har med å gjøre.... ;)


post signature

tirsdag 4. mai 2010

Været eller ikke været

Er det noe vi her nord er opptatt av, så er det været. Faren min er ekstrem. Han hører på værmeldinga på radioen hver time omtrent, ser både NRK's og TV2's værvarsel samtidig som han ser ut vinduet på været og sier: Njaaaa...? Han har værbok, og fører hver dag inn i værboka hvor mange grader og hvilket vær forøvrig det er utenfor. Så blar han tilbake noen år, og sammenligner med årets vær på akkurat denne dagen. Han er litt mer interessert enn folk flest med andre ord :)

Selv er jeg som oftest av den oppfatning at det blir det været det blir, og jeg velger ALLTID å tro på den værmeldinga som lover best vær. For øvrig synes jeg det sjelden stemmer når de lover godvær, men lover de regn og vind kan du være sikker på at de har rett.

Alle eldre mennesker har sånne vær-år, som f.eks "huske du den vinteren kor det va så frøktelig kaldt, ja det var så kaldt at katta frøys fast i foten når æ sku spark ho ut på mårran?" Også er det som regel veeeeldig mange år siden og alle husker den forferdelig kalde vinteren. Vel, nå er jeg såpass gammel at også jeg har et sånt år, men det er i og for seg ikke så lenge siden. Det var det herrens år 2005. Den sommeren her nordpå var helt fantastisk. Det var selvfølgelig ikke noen rekordsommer - å neida, det var en varmere sommer tidlig på 1900-tallet en gang. Men det var den varmeste sommeren de fleste kunne huske. Den sommeren var i tillegg den morsomste jeg har opplevd. Etter ei uke i Hellas på våren, ble det en kjempesommer nordpå, med masse bading og soling på Costa del Prestevannet. Så fulgte ei uke i Bulgaria, før vi avsluttet sommeren med tidenes hyggeligste festival (Kirkenesdagene) under strålende sol og skyhøye temperaturer. Folk var så GLADE. Så opprømte og sprudlende. Vi nordpå har nemlig vett til å være takknemlige når sola skinner, nettopp fordi vi ikke ser den på noen måneder vinterstid, og ærlig talt er det ikke så fryktelig ofte vi ser den på sommerstid heller - forutenom på natta da, når vi skal sove... Vel, uansett, så snart sola skinner her nord på dagtid, så yrer det av liv i gatene. Mennesker man ikke har sett på aldri så lenge dukker opp og myldrer som maur. Alle spiser is, selv om det er mars og iskaldt. De få som har cabriolet senker ned taket og sitter i boblejakka og skinnlua i bilen mens de nyter solstrålene. Vi er noen enkle sjeler her nord ja :)

Og det er vel nettopp derfor vi er så opptatt av været, fordi det er så sjelden at det er skikkelig bra. Mai måned her i Finnmark er den desidert jævligste måneden vi har - mens andre har vår og blomstrende trær, så er det gjørmete, vått og surt hos oss. Det er den perfekte måned å dra til syden f.eks. Sannsynligvis er det ikke så veldig mye bedre når du kommer tilbake, men da kan du kanskje pakke vekk vinterklærne. 17 mai her er alltid like morsomt. Man har kanskje dagene før funnet ut hva man skal ha på seg, tar høyde for at det kan bli litt kaldt, men tenker at "pytt, skal jo ikke være så mye ute likevel, kanskje se på folketoget og sånn". Vel, skal du i det hele tatt se folketoget starte, så må du som regel ha både skjerf, lue og votter, og småsko kan du bare glemme, for du er blåfrossen før du har satt foten ut av bilen! De siste 17 mai'ene har jeg og Stefan sett 17 mai toget fra en varm bil, jeg har ikke hatt på meg det jeg ville, fordi når dagen kom blåste det så forferdelig surt at jeg frøs allerede innendørs. Toget blir forresten kortere for hvert år som går.

Men positive som vi er, så er vi jo sikker på at det blir bedre neste år :)


post signature

tirsdag 30. mars 2010

Trist....

Idag har jeg opplevd en av de tristeste dagene i livet mitt. Vi ga fra oss vår høyt elskede Fenya. Det har vært litt mas den siste tiden, spesielt etter at Lykke begynte å bli mer mobil. Og etter at Fenya knurret til Lykke forrige uke, innså vi at dette ikke kunne fortsette. Vi kan ikke ta sjansen på at noe skal gå galt, og det er helt umulig å følge dem absolutt hele tiden. Så det var egentlig ikke noe valg, Fenya kunne helt enkelt ikke være hos oss lengere. Det er jo ikke til å legge under en stol at Fenya ikke har fått den oppmerksomheten og mosjonen hun har trengt og fortjent etter at Lykke kom til verden. Vi har prøvd så godt vi har kunnet, men tiden har ikke strukket til bestandig rett og slett, og Fenya har kommet litt i bakgrunnen. Det var med et enormt tungt hjerte vi innså at tiden var inne for å gjøre noe med situasjonen.

Fenya ble født 28 mai 2007 i en hundevennlig familie, hvor de har mange Alaskan Husky's som de trener og deltar i hundeløp med. Sønnen i huset, Arthur, er en av Stefan aller beste kompiser. Han bor i og for seg ikke der, men Arthur tipset oss i slutten av august det året at mamman hans hadde to valper de ikke ble kvitt, og de begynte å bli såpass gamle at de måtte få gitt dem bort. Før vi visste ordet av det hadde vi fått oss hund. Fenya var litt hakkekyllingen i søskenflokken, og hun var så utrolig sky og redd de første dagene. Hun lå bare under bordet eller under sengen, og ville ikke engang ha mat. Etter noen dager tødde hun opp og ble litt tøffere, men hun våget ikke å gå i trapper. På den tiden bodde vi i en leilighet hvor vi hadde en lang trapp for å komme ut, og der måtte vi bære Fenya opp og ned når hun skulle ut og tisse. En dag fikk jeg hekseskudd i ryggen, og ble dermed helt handicappet, og jeg oppdaget jo fort at å bære Fenya opp og ned trappene ikke var mye mulig. Så da var det ingen bønn lengere, hun måtte lære. Jeg gikk opp ett trinn og lokket og lokket, hadde noen godbiter med, og etter 20 minutter tok Fenya sitt første trappesteg. Vi brukte nok en god halvtime på hele trappa, men etterpå var hun ikke til å stoppe, og hun sprang opp og ned trappa resten av dagen... :)

Hun har vært en fantastisk turkamerat og en pålitelig venn. Ingenting er som å borre nesa i pelsen hennes, lukte på henne og kose med henne. Hun elsker å bli klødd på magen, da går alle 4 labbene opp i været og hun nyter det til fulle. Om man slutter for tidlig, løfter hun labben og dytter til deg og vil ha mer. Hun har personlighet i bøtter og spann, de mykeste ørene og de vakreste gullbrune øynene jeg noen gang har sett.

Pga at hun er litt nervøs var vi redde for hvordan det skulle gå da jeg ble gravid. De første dagene etter at vi kom hjem etter fødselen gikk det ikke spesielt bra heller, Fenya måtte være hos mine foreldre, mens hun fikk komme til oss noen timer om dagen for å venne henne til situasjonen. Når den verste nysgjerrigheten hadde gitt seg gikk det mye bedre, og vi var så stolt over hvor flink hun var til å tilpasse seg, og så lettet over at det gikk så bra. Vet egentlig ikke når det begynte å gå dårligere. Det kan like gjerne være vår feil, at hun ikke fikk nok mosjon og begynte å mistrives pga det. Eller at hun var sjalu, eller rett og slett bare forvirret. Noen hunder takler ikke å få barn i hus har jeg også fått høre. Men det kom altså til det punkt at hun knurret til Lykke, og da var grensen nådd. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og begge var enige om at vi ikke ville gi henne til hvem som helst. Det viktigste var at vi tok en beslutning basert på hva som var best for henne, og ikke nødvendigvis for oss. Fordi hun er som hun er følte vi at den eneste som kunne ta hånd om henne var Arthur. Han kjenner Fenya godt, hun er kjempeglad i han og han er flink med henne. Arthur har nettopp startet eget firma, så han har veldig liten tid - i tillegg mistet han sin egen hund Mao for bare noen måneder siden, i en stygg påkjørselsulykke, så jeg hadde vel ingen forventninger om at han hadde hverken tid eller lyst. Så jeg ringte dyrlegen og forhørte meg litt ang hvor lenge man eventuelt måtte vente om vi skulle avlive henne. Dyrepleieren kunne opplyse at vi kunne få en tid neste dag, hun forsto godt at vi ville ha dette overstått så fort som mulig, om det var det som ble utfallet. Så vi fikk en tid, som vi eventuelt kunne avbestille. Å beskrive hvordan det føles og sitte og forberede seg på å avlive hunden sin er umulig. Jeg kunne ikke engang se på henne uten at tårene trillet, jeg fattet ikke hvordan vi i det hele tatt skulle klare og ta kjøreturen ned til dyrlegen. Stefan dro for å snakke med Arthur, og da han kom tilbake kunne ha opplyse om at Arthur's mamma hadde tilbudt seg å overta Fenya, og ha henne som innehund (resten av hundene deres er jo utehunder). Det var jo ingen tvil om at det var det beste for alle, og både Stefan og jeg brast i gråt av lettelse over at det faktisk fantes en løsning i siste stund. Fenya skulle få leve! Klumpen i magen ble litt mindre, og jeg kunne slappe litt mer av.

Det var uansett forferdelig tungt å pakke sakene hennes idag og vite at hun ikke skal bo her sammen med oss mer. Hun er et familiemedlem på lik linje med alle andre her, og det var med stor sorg vi samlet sammen lekene hennes, medisiner, pass, godbiter og mat. Vi hadde avtalt med Arthur at han skulle komme og hente henne. Han har ofte vært her og tatt henne med seg, så det føltes bedre at det skulle bli sånn, enn at vi skulle bringe henne og dra fra henne. Selv valgte jeg å ikke være tilstede når han kom, men fikk sagt til henne det jeg ville si før jeg dro ut døren. Når jeg da kom tilbake føltes huset tommere enn noen gang. Hele ettermiddagen har jeg holdt meg sysselsatt, for så snart jeg stopper opp tenker jeg på henne. Det er et merke på veggen i stua etter sengen hennes, jeg tar meg selv i å se dit hele tiden. Jeg savner henne så utrolig mye allerede, merker så godt at hun er borte. Selv om jeg tror hun får det kjempefint der hun er nå føles det så grusomt. Hun kommer til å få mer mosjon og får dra på turer, og hun får trekke, noe som ligger i blodet hennes, og som sikkert vil sørge for at hun trives. Vi får besøke henne når som helst, og hente henne for å dra på tur f.eks. Det hjelper å tenke at det ikke er siste gang jeg har sett henne. Samtidig tenker jeg at det kanskje er dumt at vi sees, kanskje det bare blir verre for henne når vi da skilles igjen. Det føltes uansett godt når Stefan ringte for en stund siden og hadde snakket med dem. Da hadde Fenya roet seg, og hun lå og sov på føttene til mannen i huset, og hun hadde diltet han i beina hele dagen. Jeg ble glad for å høre det. At hun slapper av tyder på at hun har det bra. Så får heller vi ha det tungt og fælt akkurat nå, men så lenge hun har det fint, så er det det viktigste.


post signature

mandag 8. mars 2010

Da Lene møtte Randi... :)

Visse mennesker tror jeg det er meningen at man skal møte. Man ser kanskje ikke meningen akkurat der og da, men den er der. Randi er en slik person, en person som det var meningen at jeg skulle bli kjent med, det er jeg nesten sikker på. For makan til tilfeldigheter skal du lete lenge etter - hør bare her:
Da jeg gikk gravid følte jeg meg veldig alene. Mye fordi min beste venninne hadde prøvd å bli gravid lenge og de lyktes rett og slett ikke. Hun gikk på sterke hormonframkallende medisiner, og jeg følte at jeg ikke kunne dele så mye av min graviditet med henne, fordi hun naturlig nok hadde mer enn nok med sitt og hadde vanskelig for å glede seg over hva jeg gikk gjennom mens hun selv hadde det så vanskelig. Nå er hun forresten gravid i 7'ende måned, etter første prøverørsforsøk, og INGEN er gladere for hennes skyld enn meg :) Men, det var litt ensomt den gang. Kjente ingen som var gravid, ikke på min egen alder hvertfall. De av mine venninner som allerede har født barn hadde STORE barn. Heldigvis lever man jo i en moderne verden, og internett dekker jo de fleste behov, og det ble også svaret for min del. For det krydde jo av informasjon og tips og råd og formanende pekefingre. Lurte jeg på noe, så fikk jeg svar, både det ene og det motsatte. På et eller annet forunderlig vis, havnet jeg på et diskusjonsforum. Dere vet, et forum på nett hvor man diskuterer ting og tang med mennesker man har noe til felles med. Det finnes diskusjonsforum for de fleste typer mennesker, sykdommer og tilstander på nett. Feiler du noe, kan du være sikker på at det er et forum for deg også. Jeg feilet ikke annet enn at jeg var gravid, og hadde termin i juni 2009 - og sannelig fantes det ikke et forum for akkurat sånne damer :) I begynnelsen tittet jeg bare litt. Jeg var jo sikker på at jeg kom til å abortere, eller at noe annet skulle gå galt, så jeg ville ikke skrive så mye eller spørre noe særlig. Så jeg fulgte bare litt med hva de pratet om. Mange lurte jo på det samme som meg, og de utvekslet erfaringer og hadde liksom sitt eget lille samfunn der, hvor de gråt og var hormonelle og kranglet og gledet seg for hverandre. Etterhvert ble man litt varmere i gravidtrøya, så man kastet seg med i "praten". Fant fort tonen med noen, mens man absolutt ikke kom overens med andre. Akkurat som i det virkelige liv. Her snakket vi om alt og ingenting, om vondter og ultralyder og innkjøp og det daglige liv. Jeg husker at jeg av og til tenkte at det kanskje, bak et anonymt kallenavn, er det en person jeg faktisk kjenner!? Som kanskje bare bor noen hundre meter fra meg f.eks, og sitter der i sofaen sin med pc'n på fanget og skriver, uvitende om at det er MEG de skriver med?

Det var kanskje derfor jeg reagerte litt ved et av Randi's innlegg. For hun skrev noe om at hun skulle på Ikea og handle og måtte gjennom finsk skog for å komme dit. Og da tenkte jeg at HUN kommer fra en plass ikke så fryktelig langt fra meg, for etter det jeg vet er det kun her oppe man må gjennom Finland for å komme til Ikea (i Haparanda, Sverige). Nå er jo vi Finnmarkinger, så "ikke så fryktelig langt fra meg" er jo relativt, vi eier jo ikke begrep om avstander her oppe - jeg har jo tross alt vært med på å kjøre 12 mil for å ta en kopp kaffe og deretter kjøre hjem igjen... Men i hvertfall - jeg sendte henne en privat mail, forklarte hvor jeg kom fra, og lurte på om hun kanskje ville avsløre hvor HUN kom fra og om vi kanskje skulle føde på samme sykehus. Fikk et koselig svar om at hun ikke var så fryktelig langt unna, og at hun skulle ha planlagt keisersnitt på det sykehuset som jeg skulle føde på. Og sånn startet det. Deretter ble det litt høflig mailing fram og tilbake, før det litt etterhvert som vi ble kjent ble lengere, mer personlige, og ikke minst kjempekoselige mail mellom oss. Randi ville ikke avsløre datoen for keisersnittet sitt, da de ikke ville at det skulle komme ut når hun skulle "føde", det skulle være en overraskelse for de hjemme. Men hun sa såpass at hvis jeg holdt igjen til min termindato, den 18 juni, så kom vi nok muligens til å treffes på sykehuset.

Men så begynte jo riene allerede den 11 juni. Da hadde Randi og jeg utvekslet mobilnumre, så hun fikk beskjed når jeg ble lagt inn på sykehuset, og hun var kjempespent på mine vegne. Når Lykke vel var ute og fødselen var over skrev Randi på sms at hun trodde all spenningen ved min fødsel hadde satt igang noe hos henne, for hun trodde hun hadde rier. Men hun hadde vært endel plaget med kynnere og maserier, så vet egentlig ikke om noen av oss seriøst trodde at det virkelig var fødsel på gang hos henne også. Morgenen etter at Lykke var født, sto jeg ute i gangen på barselavdelingen og skulle hente meg frokost da jeg overhørte en jordmor som snakket i telefonen. Hørte med et halvt øre noe om ambulansefly og 2 cm åpning. Så la hun på røret og begynte å snakke med en av sykepleierne og sa at det skulle komme inn et ambulansefly fra den plassen Randi kom fra, ei som egentlig skulle ha planlagt keisersnitt til uka hadde rier. Jeg holdt på å miste frokostbrettet i gulvet, dette kunne da ikke være andre enn Randi!? Eller...? Ørene vokste i takt med nysgjerrigheta, prøvde for harde livet å få med meg fler detaljer, men det var hektisk aktivitet der, så jeg raste avgårde til rommet mitt (såframt man kan kalle det å rase avgårde når kroppen er mørbanka og man er så stiv og støl nedentil og har en hemoroide på størrelse med en blomkål) - røsket til meg mobilen, men det var ingen melding fra Randi der, så jeg ble en smule i tvil. Stefan fikk full rapport over hva jeg hadde hørt, og han var enig, det kunne da umulig være noen andre? Og i samme øyeblikk plinger mobilen til. Joda, Randi og mannen sto og ventet på ambulansefly som skulle frakte dem til sykehuset. Å så spennende! Jeg skulle få møte Randi, jeg ble så glad og så spent på samme tid. Jeg og Stefan sprang i vinduene for å se om vi så når de kom, lyttet og gikk med øra på stilk. Og ikke så fryktelig lenge etterpå var de der. Mamma og pappa var på besøk, og vi satt ute i TV-stua da jeg så jordmora komme gående med et par nede i gangen. Jeg visste det var henne, selv om jeg aldri hadde sett et bilde av henne og egentlig ikke ante hvordan hun så ut. Vi ga hverandre en klem, og om jeg hadde vært nervøs for å treffe henne, så var det ingen grunn til det. Hun var akkurat så behagelig og skjønn som i mailene, og det føltes veldig avslappende mellom oss. Vi spiste middag sammen, men Randi hadde det vondt og måtte opp og gå innimellom. Den ettermiddagen ble de foreldre til lille Martin, bare litt over ett døgn etter at Lykke kom til verden. Og vi fikk nesten hele barseloppholdet på føden sammen, og jeg fikk sjansen til å bli enda bedre kjent med henne. Er ikke det ganske merkelig i grunnen? I ettertid har vi truffet hverandre flere ganger, og vi skriver fortsatt mail med hverandre. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk dele mitt svangerskap med henne, og for at jeg i det hele tatt ble kjent med henne. Hun er en flott, morsom dame som er utrolig hyggelig og varm. Tusen takk Randi for at du gjorde graviditeten og barseltiden mye morsommere og mer meningsfylt, det hadde seriøst ikke vært det samme uten deg :)



post signature





onsdag 24. februar 2010

Damer og sko

Hva er det egentlig med damer og sko? Jeg har ørtenhundreogførtinitti par - noen er kjempemye brukt, noen er totalt ubrukt, noen kommer sikkert aldri til å BLI brukt og noen er ubrukelige... Men jeg klarer ikke kaste dem. De ligger der i sekker i kjelleren. Sortert selvfølelig. Vintersko i en sekk, tursko i en, sommersandaler og pumps i en, støvletter i en, sneakers og joggesko for seg osv osv. Jeg går gjennom posene ganske ofte egentlig (med ganske ofte mener jeg minst to ganger i året), ofte bare for å se om jeg har glemt av noen sko, som jeg kanskje plutselig kan bruke, eller om der er noe jeg kan slenge eller gi bort, for det tar jo tross alt litt plass. Vi flyttet inn i dette huset for omtrent nøyaktig et år siden, og mens vi pakket ut fra leiligheten, gikk det for alvor opp for meg hvor mange par sko jeg egentlig har. Jeg bestemte meg for å ha en razzia i skobeholdningen, og her skulle det tas i med hard-handskene. Det resulterte i at 4 par gikk i søpla, mens jeg fant 8 par som kunne legges for salg på finn.no. Dette var sko som var brukt max 2 ganger, 4 par støvletter og 4 par småsko (pumps, ballerinasko o.l). Jeg bestemte meg for å ta 150 kr pr støvlettpar, og 75 kr pr par for de andre. Joda, første dagen forsvant to par støvletter og et par av de andre, og sannelig solgte jeg også et par støvletter noen dager etterpå, så det gikk jo strålende. Resten ligger fortsatt i kjelleren. Så de blir vel med på neste runde, har tenkt å gå gjennom skosekkene en gang til nemlig om ikke så lenge, og da utvider vi sortimentet til å inneholde klær også, så forhåpentligvis får vi solgt noe av det som ligger i skapet som ikke kan brukes og som sannsynligvis aldri kommer til å bli brukt igjen. Det er ganske leit å selge sko egentlig. På 90-tallet hadde jeg et par flate støvletter i semsket skinn som jeg brukte mye. Det som var fint med semsket skinn var at når de ble litt slitte, så var det bare å smøre skokrem på, så var de gode som nye. De tok jeg LENGE vare på, men så ble de jo så umoderne til slutt, så de havnet lengst ned i sekken. Nå er slike sko på moten igjen, så jeg dundret ned i kjelleren for å se om jeg kunne finne dem, men de er borte. Så de har altså forsvunnet i en av mine razzia'er - jeg ble litt trist når jeg oppdaget det, og lovte meg selv å aldri kaste mer sko...

Stefan introduserte meg for Ebay, og dermed åpnet det seg en ny (sko)verden for meg. Så masse fine sko, og så billig!!! Jeg hadde sett meg ut et par hvite støvletter, med masse fuskepels og greier på en norsk side, men prisen var 1400 kr. Og jeg handler en del sko i året, så jeg betaler ikke 1400 kr for et par sko. Eller jo, Helly Hansen støvlene mine kostet vel noe sånt, men det er litt annerledes. Tursko og treningssko kan godt koste litt mer, men de har man jo gjerne litt lengere også... Men uansett, 1400 kr for DISSE skoa var jeg ikke villig til å betale. Var stadig vekk innom denne siden for å se om de var satt ned, men det var de ikke. Men så fikk jeg altså øynene opp for Ebay, nettshoppingens MEKKA. Kom plutselig på at jeg kunne søke etter de samme skoene der. Ikke for at jeg trodde jeg skulle finne dem, men man kunne kanskje finne noe lignende? Men tror du ikke jeg fant dem? Og til hvilken pris? 240 kr. Med frakt og toll ble totaltkostnaden litt under 400 kr. Så jeg bestilte like godt i to forskjellige farger :) Og var overlykkelig. Det var lange fire uker jeg ventet på at de skulle komme, og når de endelig kom var jeg i himmelen! Og de passet helt perfekt! Fullkommen lykke heter det, og bare skogale damer som meg selv skjønner hva jeg mener!

For noen måneder siden var jeg på barseltreff, og da hadde en av jentene på seg et par knalltøffe sneakers. De veide ingenting, og var utrolig kule å se på. Det er ikke ofte jeg faller PLADASK for sko, men av og til har man slike øyeblikk, og dette var definitivt et sånt et. Hun kunne opplyse om at de var kjøpt i utlandet, hun hadde fått dem av sin mann, men hun visste ikke hvor han hadde funnet dem. Så var det å dra igang leitinga da. Fant dem i og for seg ganske fort på flere forskjellige steder, men enten var de ikke i min størrelse, eller så var fraktkostnaden til Norge grådig dyr. Så jeg fortsatte leiteaksjonen, og etter mange uker (om ikke måneder), så fant jeg dem, i min størrelse, og billig frakt. Jeg var i ekstase! Når to uker var passert sprang jeg i postkassa med store forventninger hver dag, SÅ spent på at de skulle komme. Og når de endelig kom var jeg i hundre. Når jeg åpnet eska og så det vakre, hvite skinnet som lyste mot meg kjente jeg faktisk hjertet slå litt ekstra (ja, det er idiotisk, jeg vet det, men jeg kan altså ikke noe for det). Jeg løftet forsiktig ut skoen, den veide nesten ingenting. Men jeg begynte å ane uråd, for jeg syntes den så litt stor ut. Og det var den også. Ikke så veldig mye, men nok til at jeg visste at det kom til å irritere vettet av meg. Jeg ble kjempelei meg! Fikk en skikkelig nedtur og var sur i omtrent 2 timer etterpå. Stefan var helt rystet og sa at man kunne da umulig bli i SÅ dårlig humør pga et par sko, men jo, det kan man altså! Så satt jeg der da, når jeg egentlig skulle være overlykkelig over å ha fått mine nye K-Swiss sneakers, så var jeg bare lei meg. De passet ikke! Skoene jeg hadde lett etter i månedsvis og endelig funnet var for store! Det var krise! Etter å ha roet meg litt, det verste sjokket hadde lagt seg og jeg begynte å få oksygen til hjernen igjen, fant jeg ut at jeg måtte prøve og selge dem, det kunne da umulig være vanskelig å få solgt de kule skoa!? Så jeg la ut bilde på Facebook, og spredde ordet om at de var til salgs, men ingen nappet på. Mamma prøvde dem og sa hun kunne kjøpe dem, men jeg mistenkte at hun bare ville gjøre det fordi hun syntes synd i meg - hun er vel litt skogal hun også nemlig, og skjønte kanskje hva jeg gikk gjennom? Men så dukket plutselig søstra til Anniken opp og sa hun ville prøve dem, og de passet perfekt til henne, så hun kjøpte dem! Og idag, den 24 februar 2010 ankom et par nye K-Swiss sneakers, i en størrelse mindre, til mitt postkontor. Jeg åpnet esken, kjente den deilige lukten av nytt lær, og så et lite glimt av noe hvitt og sølv bak det halvgjennomsiktige papiret. Og der lå dem. Denne gangen så jeg at de kom til å passe, jeg visste at de kom til å sitte som et skudd på foten. Og det gjorde de... Bare skogale damer vet hvordan følelse jeg har i kroppen nå :)

post signature


lørdag 20. februar 2010

Det vakreste....




fredag 19. februar 2010

Såååå stor.... Og såååå kjapp...




Lykke har lært å vise hvor stor hun er! Okay, hun strekker seg ikke laangt opp i været, men løfter høyrehånda helt tydelig når man spør hvor stor hun er. Hun kan også high five. Og så kan hun rope! Og det er noe hun har begynt å gjøre HØYT. Og OFTE. Vi var ute og spiste her en dag, og da satt hun i høystolen på restauranten og ropte. Eller, man kan definitivt kalle det brøling hvis man synes det passer bedre, og det gjør det kanskje. Kan godt forestille meg hvordan det må være for alle andre som ikke er mamman eller pappan til Lykke (eller besteforeldre, nære slektninger osv) og høre henne sitte der og gaule, siden jeg tidligere selv har forbannet brølende unger når jeg har sittet på restautant og skulle slappe av med en bedre middag. Men tidene forandrer seg gitt, og jeg med den - heldigvis :) Så jeg syntes det var kjempemorsomt at hun satt der og kauket til gud-og-hvermann, og selv smilte hun så stolt når hun fikk til det nye hun har lært. Stolt er hun også når hun nå raser avsted innendørs på alle fire. Hun krabber ikke, men hun drar seg fremover, og det går virkelig unna. Morsomst er det å rote i Playstation-ledningene, og når mamma sier NEI, da raser hun avgårde til dunken hvor veden står. Mamma avleder oppmerksomheten med et kasserolle-lokk f.eks, eller noe annet kjøkkenutstyr, og da er DET festlig i 5 minutter, før hun oppdager vannskåla til Fenya... Du ser bare hun får et sånt glimt i øynene som sier DIT skal jeg - og dit skal hun. Full fart, fullt fokus - ingenting annet står i hodet på henne, og det er umulig å få henne fra det. Sier jeg nei, så stopper hun et øyeblikk, snur seg og legger hodet litt på skakke, og så er på'an igjen. Så nå står Fenya's matskål på bordet mesteparten av dagen. Kunne kanskje like gjerne gitt henne mat på bordet også, siden hun bruker å stjele brødskivene mine derfra, hun tror det skal være sånn hun... Men hun har jo mye rart for seg den bikkja... Her skulle man kunne tro at hun viser stor HUN er, men hun vil bare inn hun! Kom ikke her og si at Fenya ikke har personlighet! :)



post signature

lørdag 13. februar 2010

30 Day Shred...

Da var man igang! Første treningsøkt idag, og det var knallhardt! Hang i og for seg bedre med enn jeg trodde kondisjonsmessig, men styrkebiten var tung. For de som ikke aner hva jeg babler om, så finnes det altså et treningsprogram som heter 30 Day Shred, med hun Jillian-dama fra The biggest loser - og her snakker vi treneren altså, ikke noen av deltakerne (for å unngå misforståelser). Hun er litt Hitler. Og her skal man altså trene 30 minutter (inkl oppvarming og uttøying, tro det eller ei) i 30 dager og se betydelig forskjell på ens kropp. Man trener 10 dager på level 1, 10 dager på level 2 og tilslutt 10 dager på level 3. Jeg tenker nødvendigvis ikke trene HVER dag, om jeg hopper over en eller to dager, så er det greit liksom, men jeg skal gjennom hele programmet! Og jeg gruer meg allerede. Har gjort unna første økt idag som sagt, og jeg har allerede så vondt i beina og er så stiv og støl at jeg venter i spenning på hvordan morsdagen i morgen kommer til å framtone seg... Ser liksom for meg at jeg blir liggende i sofaen og ynke meg og rope på sambo når jeg blir tørst eller sulten, fordi jeg ikke klarer å reise meg. Kjenner at de fleste musklene har fått kjørt seg, men foreløpig er det låra som jeg kjenner har fått mest juling. Treningen idag er forresten fullstendig bortkastet, vi holder nemlig på å steke en Grandis til kvelds :) Men det er jo lørdag, og hvem starter vanligvis å trene på en lørdag?? Forutenom om meg da. Og Stefan. For han slengte seg med nemlig. Sjelden jeg har sett noen trene med sånn iver som han, men har jo en tendens til å yte 120% uansett hva han gjør :) Blir morsomt å se om han henger med alle 30 dagene. Her har dere ei til som er riktig så ivrig, hun tror jo at håndvektene er bein eller noe.... :)



Vet forresten om en ting til som blir morsomt... Nemlig å se om Stefan husker morsdagen i morgen. Tviler sterkt på det. Ikke for at jeg forventer en gave eller noe, men hadde vært koselig med et kort f.eks. Til hans første farsdag hadde jeg fått Lykke til å krote ned noe man under STERK tvil kan kalle hennes første tegning. Han fikk frokost på senga, men sannelig om jeg vet om jeg hadde ordnet noe gave (husker ikke rett og slett). Og jeg er ikke så kravstor, så om han hadde gjort noe lignende ville jeg blitt veldig veldig glad.

Når vi nå er inne på det med vekt, så var jeg jo omtrent like bred som en middels flaggstang før jeg ble gravid. Eide ikke vekt hjemme, så aner ikke hva jeg kan ha veid, men når jeg var på min første svangerskapskontroll veide jeg 55 kg, og da tror jeg at jeg hadde lagt på meg endel allerede, siden jeg sluttet å røyke 4 uker tidligere. Og til dere som aldri har møtt meg, så er jeg ca 165-166 cm, så dere skjønner selv at jeg var ikke store kroppen. På slutten av graviditeten veide jeg 83, så jeg hadde altså gått opp ca 30 kg. Det høres forferdelig mye ut, men heldigvis var de ganske fint fordelt, så man kunne ikke se at det var SÅ mye. Vel anywho, når jeg kom hjem fra sykehuset hadde 12 kg forsvunnet, og i ukene framover gikk jeg sakte men sikkert ned. Sist jeg gikk på vekta veide jeg 63.8, og det var i november engang. Siden har det vært jul med alt DET innebærer. Kort sagt spiste jeg alt jeg hadde lyst på i jula, og det var ikke lite! Da jeg endelig våget meg på vekta igjen en stund etter jul viste det seg at batteriene var ferdige, så jeg fikk aldri sett resultatet. Noe som sikkert var like greit siden jeg følte jeg var på vei opp igjen. Fant ut at jeg skulle vente med å kjøpe nye batterier til sånn mars/ april kanskje, slik at jeg ikke skulle henge meg så mye opp i de tallene, men her om dagen oppdaget jeg at batteriet i kjøkkenvekta er akkurat samme type, og da klarte jeg ikke dy meg, men MÅTTE sjekke. Holdt pusten mens jeg gikk på vekta.... 63,1. Min første tanke var at jeg ble skuffa, 700 gram på flere måneder liksom!!! Men når jeg kom på alt jeg hadde trykt i trynet i jula, så var det egentlig helt greit. Jeg gikk fortsatt ned, på tross av julefråtseriet og at jeg ikke har slanket meg i det hele tatt og stort sett spist det jeg har lyst på (forutenom at vi er blitt flinkere til å bare spise godis i helgene). Målet mitt er å være under 60 kg til sommeren, og jeg tror det er et realistisk mål. Ser vel egentlig helt grei ut sånn kroppslig sett, men trenger å stramme opp litt, er mye brøddeig rundt magen for å si det sånn :) Og jeg er ikke helt fortrolig med å se meg i speilet, for naturlig nok sammenligner jeg meg med slik jeg så ut tidligere, selv om jeg vet godt at jeg var for tynn.

Denne uka har jeg vært på jobb! Gruet meg litt til å gå på jobb siden det var 9-10 mnd siden sist, regnet med jeg hadde glemt masse (vi jobber i et sånt dos-basert dataprogram hvor man må huske hundrevis av input, så tenkte jeg hadde glemt minst halvparten). Men det gikk over all forventning. Det var utrolig godt å komme seg ut av huset, treffe mennesker som ikke nødvendigvis har født barn i løpet av det siste året, og prate om alt mulig, og ikke bare babysnakk. Det var deilig å være såpass konsentrert og opptatt av andre ting, slik at jeg ikke tenkte så mye på hvordan kroppen min ser ut og på alle klærne i klesskapet som ikke passer. Følte meg plutselig som meg selv igjen! Og det var lenge siden gitt. I tillegg satt jo input'ene i fingrene når jeg vel satt foran maskinen, så det var ikke noe å bekymre seg for. Stefan kom innom nesten hver dag også, slik at jeg fikk hilse på Lykke, og da ble ikke dagen så lang. Hun var forresten på 8 mnd's kontroll i uka. Hun er blitt en stor jente på 72 cm og 8 kg. Dobbelt så tung som da hun ble født tenk! Hun sjarmerte som vanlig fletta av alle på helsestasjonen. Det er helt utrolig hvor smøreblid hun blir med en gang vi entrer døra der. Hun bare gliser harmonisk til alle, aner ikke hva det er med det kontoret. Kanskje det lekker noe beroligende i gassform fra legesenteret vegg i vegg? Hun fikk tannbørste hos helsesøster, så i kveld pusset vi de to små stubbene for første gang, og Lykke syntes det var kjempemorsomt å pusse tennene - så lenge det varer... :)

Hvor var jeg forresten? Jo - jobb! Skulle jo jobbe to uker nå mens Stefan skulle ha sine første to pappapermisjonsuker. Men så går han plutselig og får en jobb foran nesa på 25 andre som også var på intervju, og ny-jobben ville ha han på kurs i min andre jobbuke, så nå har jeg plutselig fri igjen. Jaja, var nå godt å få en liten pause i permisjonslivet og komme meg tilbake til hverdagen, men det skal nå bli godt å få kose igjen med lille Lykke også. Hun er helt turbo om dagen, for hun har endelig skjønt hvordan hun skal komme seg framover. Det går ikke så fort, men hun aker seg altså fram. Så snart må vi vel renske gulvet for alt som kan tenkes at hun vil smake på, og det er jo det meste. Er helt utrolig hvor fort det går i svingene nå. På ei uke nesten kunne hun sette seg opp, åle seg bortover gulvet og snurre seg rundt sin egen akse. I tillegg går jo kjeften i ett. Hun kan si 4 ord: bæbæbæbæ, dædædædæ, jæjæjæjæ og ajajajaja. Og det er kanskje ikke så mange ord, men til gjengjeld sier hun dem hele tiden! :) Hvis hun ikke er sur da, da presser hun bare hele kroppen sammen, blir mørkerød i fjeset og brøler. Idag har hun ikke vært helt enkel å ha med og gjøre, mistenker at vi snart vil se to små hvite prikker i overmunnen også. De to tennene nede kommer stadig lenger opp, hun ser så utrolig søt ut med dem, store jenta vår... *sukk* Hun er forrsten ikke spesielt stygg her heller, bildet er tatt under middagen igår. Ikke noe å si på humøret her altså:


Jaja, grandisen er ferdig, og Stefan har visstnok kjøpt potetgull også, så blir visst litt fråtserier her i kveld også. Håper dere alle har en strålende OL-lørdag.


post signature


søndag 7. februar 2010

Da Lykkeliten kom til verden... *min fødsel*

Torsdag 11 juni, 39 uker + 5 dager på vei:

Etter å ha hatt mye kynnere i noen dager, syntes jeg nå de begynte å komme oftere og mer regelmessig. Hadde rietelleren på og kynnerne kom med 5-8 minutters mellomrom hele dagen. De var ikke så vonde, men de var kraftigere enn før. Stefan var bekymret og maste hele kvelden om at jeg skulle ringe føden, og ved 23 tiden torsdag kveld ringte jeg og forklarte situasjonen, og de ville ha meg på en kontroll. Jordmor målte rieaktivitet og undersøkte meg og sa at jeg hadde 1 cm åpning, men livmormunnen var ikke på langt nær moden, så hun sa det ikke var noen fødsel på gang med det første og at jeg måtte regne med at det enda kom til å ta lang tid. Litt skuffet dro vi hjem, men litt lettet også for at vi i hvertfall visste hvor ståa lå. Hadde knapt kommet inn døra hjemme når jeg kjente en skikkelig stram følelse rundt magen, som veldig veldig sterke menssmerter. Tok 2 paracet og gikk i seng, men nå begynte kynnerne å bli virkelig vonde, og det tok et skikkelig godt tak i både mage og rygg, og jeg kunne ikke sove. Kjente at dette var totalt annerledes enn kynnerne jeg hadde hatt før, men i og med at jordmor sa at det skulle ta tid trodde jeg likevel ikke helt at det kunne være ekte rier. Det var helt umulig å sove, måtte puste meg gjennom hver kynner/ ri og smertestillende hjalp ikke. Følte meg rastløs og nervøs og vandret hvileløst i huset hele natta. For dem som ikke vet hvordan rier føles forresten, så syntes jeg det kjentes som at jeg hadde et bredt piggbelte rundt nedre del av mage og rygg, der piggene vender innover og når rien kommer så strammes beltet kjempehardt! Kan ikke beskrive det på noen bedre måte…

Fredagen kom og kynnerne fortsatte hele tiden, fortsatt med 5-8 minutters mellomrom. Jeg hadde vondt og var lei meg, var redd for at jeg skulle gå med disse smertene i ukesvis før det ville skje noe mer. Stefan ringte fra jobb ved 12 tiden og spurte hvordan det gikk og jeg begynte bare og gråte og ville at han skulle komme hjem, jeg var trøtt og sliten og syntes fryktelig synd i meg selv. Da han kom tok jeg meg en dusj for å se om det kunne hjelpe mot smertene, men det gjorde det ikke, så jeg ringte min jordmor på helsestasjonen og spurte hva jeg skulle gjøre. Hun ba meg ringe føden igjen for en ny kontroll, hun syntes ikke det bare hørtes ut som kynnere lenger. Som sagt så gjort, fikk beskjed på føden om å komme på en ekstra sjekk. Syntes smertene avtok noe mens jeg lå med CTG-beltet rundt livet (det som måler rieaktiviteten), og regnet med å bli sendt hjem med beskjed om å ta to paracet og ”kom tilbake om to uker når du virkelig har vondt”. Stor var derfor overraskelsen da jordmor plutselig utbrøt at ”jo da, her er det noe på gang ser du, vi skriver deg inn!”. Ble både redd og glad på en gang, hadde nå 2 cm åpning og mormunnen var moden. Spurte pent om jeg kunne stikke hjem og hente sykehusbagen, og det kunne jeg. Hun ba meg også om å spise litt og kanskje gå en liten tur, men sa at om jeg var veldig nervøs og følte meg tryggere på sykehuset, så fikk jeg gjerne være der. Vi dro hjem og pakket og spiste litt før vi returnerte til sykehuset. Her fikk jeg utdelt skjorte og seng på fødestua mens jeg fikk tilbud om å ligge i badekaret. Det varme vannet lindret smertene bra, og det føltes avslappende og deilig. Ca kl 20 fredag kveld ble jeg sjekket igjen, nå var åpningen på 4 cm, ”dette går jo så det suser” tenkte jeg optimistisk og syntes livet var en lek, og så for meg at jeg skulle bli mor om noen få timer. Så var det vaktskifte på sykehuset, og den søte jordmora som var ferdig på jobb kom innom og sa godnatt før hun dro hjem. Hun sa at om jeg ikke fikk sove, og såframt riene ikke tok seg kraftig opp, så ville jeg få en smertestillende sprøyte, slik at jeg skulle få litt søvn og samle krefter, siden jeg ikke har sovet på snart to døgn. Og det hørtes jo ut som en god plan i mine ører.

Jordmora som hadde nattevakt så jeg ikke noe til før lenge etterpå, jeg satt og pustet og peset meg gjennom en ri mens hun plutselig dundret inn, studerer meg morskt en stund før hun sa ”ja, her går det jo bra” og mumlet at det blir fødsel i natt og vandret ut døra. Jeg syntes aldeles ikke det gikk bra, jeg hadde dritvondt og var redd og trøtt som en gymsokk. Det gikk et par timer til før neste gang hun fant det for godt å stikke nesa innom, da spurte jeg om noe smertelindrende og fikk et ”ja, hva vil du ha da?” til svar, før hun opplyste at jeg kunne få akupunktur om jeg ville prøve det, men hun mente det var for tidlig å få lystgass eller epidural (så ikke helt poenget med å spørre hva jeg vil ha om det kun var ett alternativ å velge på liksom??) Jaja, fikk to nåler bak i halebeinet, og syntes faktisk de hjalp litt, såpass at jeg klarte å slumre litt mellom riene hvertfall. Var nå så trøtt at jeg visste knapt hva jeg het, eneste som holdt motet oppe var at tiden gikk og at jeg var et steg nærmere å bli ferdig. Etter noe som føltes som en evighet kom hun igjen for kontroll. Hurra! Endelig skjedde det noe, var så spent at jeg nesten ramlet ut av senga. Tror klokka var rundt 03 på natten (natt til lørdag). Åpning: fortsatt kun 4 cm… Ble så skuffa at tårene bare sprutet og jeg hulket sårt mot Stefans mage mens han prøvde å trøste meg så godt han kunne. Alle disse timene med smerter til ingen nytte. Jeg var sikker på at jordmora ikke snakket sant og hatet meg av en eller annen grunn. Hun sto bare og så på meg og så nesten som hun nøt øyeblikket, men det var nok bare min slitne hjerne som tullet med meg (forhåpentligvis). Så ventet nye timer med venting og rier som kom i ett. Nålene i ryggen hadde ingen virkning lenger og var mest i veien der de hang seg fast i nettingtrusa fra sykehuset. Cruella-jordmora så jeg ingenting til og Stefan sovnet sittende, så jeg følte meg kjempealene der jeg satt på fødestua midt på natten og så ut over byen som badet i en nydelig midnattsol, mens jeg gråt litt og var vettskremt. Klokken 6 kom hun inn igjen, og nå tok hun vannet, det var nesten så jeg begynte å like henne litt, for nå skjedde det hvertfall saker. Så gikk hun igjen, og neste gang noen åpnet døra så var det den søte, gode bestemor-jordmora fra kvelden før som nå var kommet på morgenskiftet. Jeg ble kjempeglad og hylte at det var SÅ deilig å se henne, jeg var så lettet at jeg nesten begynte å grine. Nå skjedde det ting, hun sjekket åpning som nå har blitt 6 cm og jeg ble flyttet fra sengen til fødestolen og fikk tilbud om lystgass. ENDELIG! Jeg supet inn det jeg kunne, riene var ikke så lange, men de kom i ett, og lystgassen hjalp meg i hvertfall å konsentrere meg om noe annet enn smerten. Rusen var ikke spesielt deilig, men jeg ønsket den mer enn velkommen, da jeg var sliten etter over to døgn i våken tilstand og hadde tatt til takke med hva som helst som hadde fått meg til å føle meg bedre. Jordmora motiverte og skrøt av hvor flink jeg var, samtidig som hun kritiserte Cruella på nattskiftet som ikke ga meg den sprøyta så jeg fikk sove. Jeg elsket henne her, vi hadde connection så det holdt og snakket samme språk følte jeg. Hun pushet meg til å reise meg opp slik at det gikk fortere, selv om det presset sånn på når jeg sto at jeg trodde at hele underlivet skulle sprenges. Hun trøstet når jeg fortvilet og var forbanna sammen med meg når jeg bannet. Jeg spurte om jeg snart kunne få epidural, men hun ville ikke gi meg det fordi det kan svekke riene og pga at jeg hadde så dårlig med krefter etter to søvnløse døgn og riene var allerede så lite effektive. Jeg gråt og ba henne VÆR SÅ SNILL, jeg klarte ikke mer smerter, kroppen var helt ferdig. Jeg skalv som et aspeløv og ryggen verket som besatt mellom riene, så jeg klarte ikke slappe av da heller, så hun ga seg og kalte opp anestesilegen, mens hun samtidig satt i gang riestimulerende drypp for å få sterkere rier. Jeg dro fortsatt inn lystgass til den store gullmedalje, ble litt mer likegyldig til smertene, men vet ikke helt hvor lindrende det var. Ble hvertfall helt borte vekk en stund der og hørte kortterminalen fra utestedet hvor jeg har jobbet som bartender surret i hodet mitt og trodde et øyeblikk at jeg var ute på byen… Jordmora sjekket åpning igjen, 10 cm! Dvs ingen epidural, det var for sent, nå skulle det presses. Riene økte ikke i styrke på tross av dryppet, så pressriene ble for korte, fikk bare til 2 press pr rie. Til gjengjeld kom de hele tiden, så jeg fikk ikke noe hvile imellom. Nå var jeg så sliten at jeg måtte ha hjelp til alt, Stefan måtte omtrent dytte brus i kjeften på meg for å gi meg energi, klarte nesten ikke drikke selv. Han begynte å bli bekymret og ringte mamma for å få henne dit for støtte og hjelp. Jeg registrerte knapt at hun kom, husker bare at jeg fikk et glimt av henne i et speil og at det var fint å ha henne der. Jordmor ville ha meg opp å stå, men bena ville ikke bære meg. Presset som en gal for hver ri, men hodet til babyen var tydeligvis ikke langt nok nede ennå. Etter ca en time med pressrier ringte jordmor lege, vi måtte ha hjelp. Jeg begynte å få litt panikk, tenkte at det kom til å ende med hastekeisersnitt eller at babyen umulig kunne komme uskadet fra dette. Legen som kom inn så morsk ut, men utstrålte en ro og ”dette kan jeg”-holdning som gjorde at jeg roet meg litt og følte meg i trygge hender. Han festet sugekoppen på babyens hode og ved neste ri prøvde han å dra den ut. Det gjorde så vondt at det går ikke å beskrive, jeg peste og ropte og bærte meg mens svetten silte, men jeg prøvde å tenke på at så mange kvinner har klart dette, JEG skal også greie det - jeg SKAL!! Men babyen ville ikke ut. Legen satt bedøvelse og tok fram saksa, og klippet som om han klippet i papir, jeg var sikker på at jeg skulle dø. Ved neste ri ropte både jordmor, Stefan og legen at jeg ikke skulle slippe, men presse, presse, PRESS, og ikke vet jeg hvor jeg hentet kreftene fra, men jeg følte at det nå var nært og jeg presset det jeg var god for og litt til, og når jeg var overbevist om at jeg ikke klarte mer og kom til å svime av, så presset jeg 10 sekunder til og plutselig kjente jeg babyen skled ut. Jeg sank tilbake i stolen og tenkte med et hikst at det endelig var over, mens jeg fikk babyen på magen. Den var så glatt at jeg var redd for å miste den. Barnepleieren surret håndduker rundt og babyen begynte å gråte med en gang. Selv var jeg så utkjørt at jeg var helt tom, klarte ikke gråte eller tenke eller noe, jeg bare pustet og peset og strøk den lille, mens Stefan satt ved siden av og holdt seg for øynene og bare gråt og gråt. Ingen av oss tenkte på å spørre om kjønn, jeg var jo så sikker hele tiden på at det var en gutt, og jeg var nå mer opptatt av bare å se på dette lille vesenet som har vært i magen min så lenge. Jordmor så på klokka og konstaterte at babyen ble født lørdag 13 juni kl 11.31. Jeg talte 10 fingre og 10 tær før legen (tror jeg det var) løftet på babyens ben og gratulerte oss med jenta… Jeg ble kjempeoverrasket, men sa til Stefan at da ble det hvertfall ikke noe krangel om navnet, da vi hadde vært enige om jentenavnet hele tiden, men trodde jo aldri det skulle bli aktuelt. Jordmora skrøt fælt av morkaka og sa at den var stor og fin, og at babyen hadde levd godt i magen, selv kan jeg ikke huske å ha sett den. Jeg ble sydd mens Lykke ble veid og målt og vasket og fikk på seg sine første klesplagg (en body og en lue) og en bleie. Deretter ble jeg flyttet over i en seng og lå der med lille Lykke på magen mens de ryddet og vasket fødestua. Mamma gråt og sa at både jeg og Stefan var kjempeflinke og jeg tror hun var glad for at hun fikk være med på innspurten, men hun dro hjem så vi kunne nyte øyeblikket alene. Så der satt Stefan og jeg, helt øre og slitne og visste egentlig ikke hva vi skulle tro eller tenke om noe, annet enn at tårene trillet på oss begge og vi holdt hverandre hardt i hendene mens vi studerte vår perfekte lille datter. FOR en utrolig reise vi hadde vært med på, det var verdt alle vondter og hormoner og søvnløse netter når vi nå lå her med resultatet, et friskt lite barn. Jordmor sa at det kom til å gå lettere neste gang, men jeg forsikret henne om at det IKKE ville noen neste gang. Legen smilte lurt, han har vel hørt DEN replikken en del ganger


Jeg har foreløpig ikke forandret mening, men man skal aldri si aldri. Det var uansett den sykeste, råeste, mest skremmende, fineste og mest spesielle opplevelsen i mitt liv, og jeg føler meg som sagt virkelig beæret og velsignet som har fått lov til å bli mamma, på tross av at jeg tidligere har uttalt at jeg aldri ville få barn. Ingenting i verden topper dette, det er helt sikkert. Og til dere mannfolk, jeg vet at jeg alltid har sagt at jeg misunner dere fordi dere har det så enkelt her i livet – men nå synes jeg faktisk oppriktig synd på dere som aldri kan få oppleve hvordan det er å bære fram et liv og sette det til verden. Jeg tror nemlig at det er selve meningen med livet.

Det første offisielle bildet av den lille familien, tatt av lokalavisa to dager etter fødselen





post signature

Herlig helg!

Stefan har vært fenomenal i helga! Først tar han babycallen og legger seg på gjesterommet natt til lørdag, slik at jeg skal få sove i fred og ro. Så jeg fikk faktisk 6 timers sammenhengende søvn, og det har ikke skjedd på månedsvis. Om ikke det var nok, så fikk jeg faktisk frokost på senga lørdags morgen - han kom inn med ett brett med en kopp te, et par brødskiver og et telys - kjempekoselig :) Formiddagen tilbringte jeg i byen med Anniken (Lykkes gudmor), trasket butikker, og fikk faktisk handlet et par bukser til meg selv. Det er STOR stas å shoppe klær for tiden, føler jeg trenger noe nytt når klesskapet bugner av klær som er for små. Er greit å ha noe inni der som passer også. Da jeg kom hjem fra byen sto Stefan klar med middagen. Nydelig ovnstekt kyllingfilet, med masse gode grønnsaker dampkokt i løk, det smakte helt himmelsk. Og om ikke det også var nok, så syntes han det var en kjempeidè at Anniken ville ha meg med ut på byen på kvelden. Vi avtalte at hun skulle komme til oss, slik at vi kunne sitte her og se på Melodi Grand Prix og drikke litt vin før vi dro ut. Stefan kjørte og hentet henne, etter at han hadde kokt kaffe som vi kunne ha til Baileys'en, hvis vi ville ha det.... :) Og om ikke DET også var nok, så ordnet han sjåfør til oss til vi skulle hjem, så vi slapp å stå i lang taxikø. For en kjekk mann jeg har til tider... :))

Idag var formen fin, så vi sto forholdsvis tidlig opp. Snuppa fikk plutselig for seg at hun skulle ha seg en formiddagslur på to og en halv time, det har vel skjedd omtrent 0 ganger tidligere. Når hun omsider våknet, dro vi på en liten trilletur. Deilig forfriskende nord-norsk vær her idag, og sannelig fikk vi ikke et glimt av sola også. Stefan truet med å lage middag idag også, men jeg fikk overtalt han til å stoppe på Mix-kiosken og kjøpe hamburgere, for å gjøre det kjapt og enkelt (også var jeg vrålsulten selvsagt). Så nå sitter vi her gode og mette, snuppa har akkurat våknet fra lur nr 2, og er i et strålende humør der hun ligger på gulvet og leker med pappan sin. Hun satte seg forresten opp for første gang idag - sånn helt av seg selv. Stefan la henne i vognbagen mens han skulle lage grøt til henne, og plutselig satt hun rett opp i bagen, flinke store jenta vår!! :)
Noen bilder fra turen vår idag:





post signature


fredag 5. februar 2010

Snuppa og soving

Jo, skrev såvidt igår om hvordan mangel på søvn har blitt en stor del av livet, en av de største forandringene altså. Ikke mer sove til 12 på lørdager (eller jo, Stefan er flink å stå opp med Lykke i helgene, men jeg får ikke sove stort mer uansett), babyen vet ikke forskjell på helg og ukedager, så her gjelder det å stå opp når sjefen bestemmer. Og idag bestemte sjefen seg for at dagen skulle starte kl halv 8. Hvilket i og for seg ikke er så fryktelig tidlig, men når man er vant til å gi henne melk i 6-tida, for deretter å sove til 9-9.30, så er halv 8 tidlig! For ca to uker siden fikk Lykke to tenner, de kom samtidig, og har holdt oss MYE våkne (og sikkert naboene også). Her snakker vi dårlig humør altså. Ikke ville hun leke med noen av lekene, ikke ville hun sove på dagtid, sitte på fanget ville vi hvertfall IKKE, alt var pest og kjipt og hun var trøtt og sur og grinete mens siklet bare fosset ut av munnen på henne. Heldigvis sov hun ganske bra på natta, ellers hadde det blitt lange døgn gitt... Men det var mye opp og dytte smokk natterstid. Og slik har det fortsatt... Helt til igår. Da sov hun plutselig kjempegodt, og jeg hadde DEN muligheten til å få tatt igjen litt søvn. Men hva skjer? Jo, jeg ligger og vrir meg i sengen og får slettes ikke sove, for jeg venter bare på at babycallen skal begynne og jamre, slik at jeg må opp og inn til henne! Så jeg lå våken til kl 2, sov kanskje et kvarter, og DA først grynter hun misfornøyd og har slengt smokken langt pokker i vold (fant den ikke i mørtna heller, men den dukket opp under senga i morges). Så var det å leite ny smokk, og det ble stilt. Men med tanke på hvordan de siste ukes netter har sett ut, så regnet jeg jo ikke med at dett var dett liksom, så jeg ble liggende våken enda ei god stund og bare ventet på ramaskriket som aldri kom. Før kl halv 8 i morges altså. Og da var det melk på senga, og kos etterpå. Er så rart med disse rutinene, merker nå at søvnmønsteret hennes endrer seg, hun trenger rett og slett mindre søvn. Typisk, så snart man har fått inn en rutine, og alt funker som fjell - ja, da er det plutselig nye ting som gjelder, og man begynner på nytt :) Som ei av mine trillevenninner sier: "Det er visst ikke meninga at vi skal forstå oss på disse små...."

Lykke er så utrolig skjønn på morran forresten, for et blidere ansikt skal du leite lenge etter. Hun ligger i sin egen seng på natta, men på morran etter mat får hun komme i vår seng, og der ligger hun og plaprer og jabber, lager prompelyder og ler og herjer. Hun hviner og hyler av fryd om man kiler eller blåser henne på magen. Det er så KOS!!! Finnes ingen bedre måte å våkne på i hele verden enn å se det søte lille ansiktet som er så forventningsfullt og uskyldig og vakkert. Tenk at man kan elske noen så høyt, og at man kan ha slike følelser for et annet menneske - det var jeg ikke forberedt på. Joda, har lest om morsfølelsen og alt det der, men at den er så STERK ante jeg ikke. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har fått lov å sette et barn til verden, at jeg fikk denne opplevelsen. Vet om flere som aldri kommer til å oppleve dette, og jeg synes så synd på dem, fordi de går glipp av det største i livet. For det er nemlig det råeste jeg har vært med på, på godt og vondt. Så mange følelser i sving, så utrolig spennende og nervepirrende og vakkert og flott. Jeg er virkelig virkelig heldig!


post signature