Igår gjorde noen en total uventet god gjerning for meg. Jeg skrev i statusen på Facebook at jeg hadde glemt å kjøpe fredagsgodis, og om noen hadde lyst å kjøre på lokalbutikken og kjøpe godter til meg. Stefan var på nattskift, og snuppa var i seng, så jeg kunne ikke dra selv. Håpet var at noen jeg kjente som leste det og kanskje likevel skulle på butikken og at de ville tilby seg å handle for meg. Etter et kvarters tid var det plutselig ei jeg bare kjenner litt som sa at hun kunne gjøre det, og 5 minutter etterpå sto hun på døra her og lurte på hva jeg ville ha. Hun skulle ikke engang på butikken! Hun skulle ut og besøke ei venninne, men tenkte at når hun likevel skulle ut og kjøre så kunne hun fikse det. Jeg ble så utrolig overrasket og kjempeglad, tenk at det finnes slike mennesker! Jeg skal ærlig innrømme at jeg sannsynligvis ikke hadde gjort det samme for noen jeg kun kjente flyktig, selv om jeg SKULLE på butikken. Synes det var så omtenksomt gjort, og jeg ble inspirert til å bli flinkere selv til å hjelpe andre.
Stefan er flink til sånt, han er et medmenneske. Han har hjulpet gamlinger med å bære varer, måke sne, åpne dører, gå ned trapper osv osv. Han kom kjørende en gang og ble vitne til at en liten gutt ble mobbet av noen større gutter, og da stoppet han og skremte vettet av mobbeguttene og kjørte den stakkars gutten hjem. En gang han gikk tur med Fenya ble han så forbannet da det kom en unggutt på tvers gjennom et kryss pga altfor høy fart, det sto noen unger like ved som ventet på bussen som ble kjemperedde. Stefan røsket opp døren på bilen, dro ut unggutten og ga han ei lekse han sannsynligvis aldri kommer til å glemme. Så han er også flink til å ta vare på andre mennesker.
Den beste gjerningen jeg selv har gjort, må være den gangen jeg hjalp en av byens "løse fugler". Jeg vil tro jeg kan ha vært 22-23 år sikkert. Jeg kom ut fra en butikk da jeg så lengere opp i gata at en eldre mann ramlet. Jeg visste hvem han var, han var kjent som en av de mest alkoholiserte i byen, og jeg regnet med at nå var så full at han ikke hadde klart å stå på beina. Han ble derimot liggende uten å røre seg så jeg, mens jeg gikk oppover gata. Folk hastet bare forbi, noen glodde åpenlyst på han, andre bare snudde seg vekk, mens noen rett og slett lot som at de ikke hadde sett noe. Jeg kjente jeg ble litt bekymret om han i det hele tatt levde, men da jeg begynte å nærme meg, så jeg at han rørte såvidt på seg. Så da levde han om ikke annet, selv om det nok ikke var i beste velgående... Han begynte og stavre seg opp på bena, men de ville ikke bære ham, så han ramlet bare på nytt og han klarte ikke å komme seg for egen maskin. Så da jeg nådde fram til han gikk jeg bort og sa at jeg skulle hjelpe han. Han så takknemlig på meg, og jeg rakk fram armen min slik at han kunne holde seg fast mens han dro seg opp. Fyren var kanskje ikke så stor, men han var jo som en sekk poteter i og med at han ikke hadde noe særlig balanse og ikke klarte å hjelpe til noe særlig, og det holdt på å ende med at vi begge deisa i asfalten. Men han kom seg opp etter mye om og men, og der sto han med skjelvende ben og så på meg med tårer i øynene. Jeg kunne lese både takknemlighet og skam i øynene hans. Han prøvde å slippe armen min, med det resultat at han holdt på å seile i gata på nytt, så jeg ba han holde seg fast og si hvor han skulle. Han klarte nesten ikke snakke, men jeg skjønte omsider at han var på vei i banken, den var rett i nærheten, så jeg ba han holde godt fast, og så fulgte jeg ham inn i banken og fram til skranken så han hadde noe å holde seg fast i. Før jeg gikk så han igjen på meg med tårevåte øyne, han kalte meg en Guds engel, mumlet noe om at jeg var sendt fra himmelen, og takket så mye for hjelpen. Den dagen følte jeg virkelig at jeg hadde gjort noe godt for et annet menneske, noe fullstendig uselvisk. Det var en fantastisk følelse!
Hva er DIN beste gjerning?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar