Melodi Grand Prix

Programmet alle hater og forbanner, men som fortsatt er et av de programmene som er mest sett iløpet av året. Jeg liker MGP, og tror ikke jeg har misset mange finaler (om noen). Mye sikkert fordi jeg kanskje er en smule mer musikkinteressert enn folk flest, men jeg synes også det er utrolig spennende å se hva de har på seg. For her er det jo virkelig noe for enhver smak, både musikk- og klesmessig... Hvor mange ganger har man ikke tenkt at man ikke for sitt bare liv kan fatte og begripe hvorfor akkurat DET bidraget har vunnet i sitt land? Eller hvorfor finnene fortsatt synger på verdens styggeste språk, nå når det er lov å synge på engelsk? Nå skal man kanskje ikke kritisere Finland først og fremst, for de har i allefall VUNNET (da sang de på engelsk riktignok), og de er da ikke skvetne som stiller opp med det ene bidraget verre enn det andre... :)



De beste årene er selvfølgelig når Norge har vunnet, og det har jo blitt hele 3 ganger. Man kan si hva man vil om MGP, men selv kritikere sitter klistret og jubler når det viser seg at Norge faktisk kjemper i toppen. Da er det ikke måte på hvor alle er engasjerte og har fulgt med, ellers er det ingen av dem som tør å innrømme at de faktisk ser på.

I Sverige er de myyyye mer opptatt av MGP enn oss - der heter det Schlagerfestivalen, og hvert år er det 4 delfinaler før den store finalen. Alle de store svenske artistene er med; Carola, Andreas Johnson, dansebandskonger og diverse Idol-deltakere møtes i en skjønn forening. Det svenske folket har Schlager-fester, møtes hjemme hos hverandre og spiser og drikker og setter opp poengsystemer og tipper plasseringer. I Sverige har de også sine regler for hvordan en "schlager" skal være - den skal være rask og fengende, sang- og dansevennlig, og skal (og denne er visstnok veldig viktig) øke tonearten med et halvt trinn mot slutten. De gangene Sverige IKKE har stemt fram en slik låt som vinner vrimler det med debattinnlegg og eksperter i media som er forbannet fordi det svenske folket har valgt ut en låt som IKKE er en schlager, og det går jo tross alt ikke an siden det heter Schlagerfestivalen!? Virker ikke som de forstår helt at det kun er i Sverige det kalles det, ellers i Europa er dette en musikk-konkurranse, der det rett og slett gjelder å ha den beste låta, uavhengig om det er en ballade eller en rockelåt... Nå er jo Sverige ute av konkurransen (etter semifinalen igår) og mediebildet idag har jo vært mer opptatt av at det blir en finale uten Sverige, istedet for å fokusere på hvem som HAR kvalifisert seg. Tror sjokket er adskillig større i vårt naboland, men kjenner jeg dem rett har de nok boikottet årets finale nå som de er ute, og de som eventuelt ser på i Sverige på lørdag er enten utlendinger eller svensker som ønsker å se de andre nordiske landene drite på draget, slik at man kan godte seg over andres elendighet når man selv ikke er med... Det er i hvertfall den mentaliteten som viste seg det året Norge kvalifiserte seg til fotball-VM i 98 ;)

Men svenskene kan lage musikk, det skal de ha. Og er det noen som burde vinne, så var det Sverige i 2006, da Carola sang Invincible. For en fremførelse! For ei dame! For en låt og for en stemme! Hun sto vakrere enn noensinne, med flagrende hår, øyne som strålte og sang fletta av dem alle. At hun tror på Gud skjønner jeg godt, det hadde jeg også gjort om jeg hadde stemmen hennes! Et praktnummer som absolutt fortjente å vinne.


Men en ting er sikkert, Sverige er ikke lenger storebror innenfor MGP. Rybak slo alle rekorder ifjor, og i år har vi allerede før finalen gjort en bedre figur :) Norge stiller med en sterk låt i år også, men å vinne to år på rad gjør vi neppe. Men jeg skal selvfølgelig sitte klistret foran skjermen i morgen også, kritisere antrekk og låter og heie på Didrik. Har hørt årets låter for lite til å ha noen klar favoritt, men satser på at den beste vinner! :) Og oppfordrer alle mine blogg-lesere til å samle sine nære og kjære og.....

Lykkemor's første 17 mai

Det hjelper å klage på været. 17 mai i år opprant nemlig med strålende sol fra skyfri himmel, og utrolige 21 grader (på morningen). Jeg som hadde bekymret meg i dagesvis om hva jeg skulle ha under og over bunaden til Lykke for at hun ikke skulle fryse, måtte nå begynne og bekymre meg om hun hadde for MYE klær... Lykke valgte jo akkurat denne dagen og sove til kl 8, noe som ikke har skjedd på aldri så lenge. Dvs at det bare ble tull med våre planer om å få med oss skoletoget, for det skulle gå halv elleve, og da var Lykke midt i sin første lur. Så når hun våknet dro vi i full fart til skolen og fikk i oss litt kake, sånn at vi i hvertfall fikk gjort NOE på formiddagen. Og for at vi skulle få vise fram den ufattelige nydelige lille dattera vår, som var til å spise opp i den lille bunaden sin :)

Etter kakespisingen (som for øvrig var ganske skuffende, siden jeg hadde gledet meg i flere dager til å spise sjokoladekake, og kaka de solgte på skolen ikke var laget av en som hadde hatt sin beste dag som baker, eventuelt en som ikke kunne bake i det hele tatt) dro vi hjem og benyttet anledningen til en deilig time på verandaen hjemme. Da var tempen kommet opp enda et par grader, og snuppa koste seg i bare body, solhatt og solfaktor 50+ og lekte med sine nye sandkasseleker i sola. Stefan disket opp med pepperbiff og pommes frites, før vi igjen inntok festklærne og beveget oss ned mot byen for å se på folketoget. Denne gang ble det faktisk beskuet fra fortauet, og ikke i bilen. For en fantastisk dag, ALLE snakket om det flotte været, alle smilte og spiste is og koste seg. Damer gikk i kjoler og barlegger. Joda, jeg vet at dette er helt vanlig i de fleste andre deler av landet på 17 mai, men her er vi vant til å ha votter på hvis vi i det hele tatt skal greie å vifte med flagget, så dette er STORT for oss. Hørte at en gammel mann på 84 forkynnet at han ALDRI hadde opplevd en så varm 17 mai, men det kan nok visserligen ikke bevises siden det kun er foretatt målinger de siste 60 årene, men jeg tror på han jeg!


Lykke var forresten et eneste stort smil hele 17 mai. Hun satt i Stefans armer mens folketoget passerte, og hun var i hundre. Hun smilte og vinket og lo, viftet med flagget og danset til korpsmusikken. Det var et øyeblikk å huske. Derfor var jeg så stolt av meg selv som for en gang skyld husket å ta fram videokameraet og fikk filmet henne der hun sjarmerte i senk de fleste i nærheten, mens jeg filmet gledet jeg meg allerede til å se resultatet. Fadesen oppdaget jeg da jeg skulle stoppe opptaket. Det skjedde ingenting liksom. Det stoppet ikke. Hvilket betydde at det aldri hadde startet. Så det var vel dagens eneste nedtur.
Jeg er litt redd for at jeg skal glemme hvordan dagen var, og for et fantastisk vær vi hadde. Jeg er nemlig helt sikker på at jeg aldri får oppleve det igjen, at det går minst 60 år til neste gang, så da kan det være greit å ha dette nedskrevet :)

Den barmhjertige samaritan

Noen ganger gjør folk noe så uventet og uselvisk at man igjen får troa på det gode i mennesker. Den troa har jo bare minsket i takt med det økende antallet artikler om tankeløse og egoistiske gjerninger i avisene. For nå om dagen tenker folk mye på kun seg selv og sitt. Står det en bil langs veien med panseret oppe og en mann som står og titter ned, så er det ingen som stopper lengere og spør om fyren trenger hjelp. Er det en dame derimot, tar det nok ikke så lang tid før en herremann er der og skal hjelpe, men han har jo garantert baktanker, så det blir ikke det samme... :) Men i dagens samfunn har vi ikke tid. Vi har det så travelt hele tida. Vi må stresse til barnehagen før de stenger, for å hente ungene. Eller vi er på vei til en viktig middag eller et møte eller til jobb. Eller så er det rett og slett frykt. Vi tør ikke. Tenk om det er en gal øksemorder som haiker langs veien, eller en psykopat som påstår at han trenger hjelp. Så vi bare later som at vi ikke ser og kjører forbi hurtigst mulig.

Igår gjorde noen en total uventet god gjerning for meg. Jeg skrev i statusen på Facebook at jeg hadde glemt å kjøpe fredagsgodis, og om noen hadde lyst å kjøre på lokalbutikken og kjøpe godter til meg. Stefan var på nattskift, og snuppa var i seng, så jeg kunne ikke dra selv. Håpet var at noen jeg kjente som leste det og kanskje likevel skulle på butikken og at de ville tilby seg å handle for meg. Etter et kvarters tid var det plutselig ei jeg bare kjenner litt som sa at hun kunne gjøre det, og 5 minutter etterpå sto hun på døra her og lurte på hva jeg ville ha. Hun skulle ikke engang på butikken! Hun skulle ut og besøke ei venninne, men tenkte at når hun likevel skulle ut og kjøre så kunne hun fikse det. Jeg ble så utrolig overrasket og kjempeglad, tenk at det finnes slike mennesker! Jeg skal ærlig innrømme at jeg sannsynligvis ikke hadde gjort det samme for noen jeg kun kjente flyktig, selv om jeg SKULLE på butikken. Synes det var så omtenksomt gjort, og jeg ble inspirert til å bli flinkere selv til å hjelpe andre.

Stefan er flink til sånt, han er et medmenneske. Han har hjulpet gamlinger med å bære varer, måke sne, åpne dører, gå ned trapper osv osv. Han kom kjørende en gang og ble vitne til at en liten gutt ble mobbet av noen større gutter, og da stoppet han og skremte vettet av mobbeguttene og kjørte den stakkars gutten hjem. En gang han gikk tur med Fenya ble han så forbannet da det kom en unggutt på tvers gjennom et kryss pga altfor høy fart, det sto noen unger like ved som ventet på bussen som ble kjemperedde. Stefan røsket opp døren på bilen, dro ut unggutten og ga han ei lekse han sannsynligvis aldri kommer til å glemme. Så han er også flink til å ta vare på andre mennesker.

Den beste gjerningen jeg selv har gjort, må være den gangen jeg hjalp en av byens "løse fugler". Jeg vil tro jeg kan ha vært 22-23 år sikkert. Jeg kom ut fra en butikk da jeg så lengere opp i gata at en eldre mann ramlet. Jeg visste hvem han var, han var kjent som en av de mest alkoholiserte i byen, og jeg regnet med at nå var så full at han ikke hadde klart å stå på beina. Han ble derimot liggende uten å røre seg så jeg, mens jeg gikk oppover gata. Folk hastet bare forbi, noen glodde åpenlyst på han, andre bare snudde seg vekk, mens noen rett og slett lot som at de ikke hadde sett noe. Jeg kjente jeg ble litt bekymret om han i det hele tatt levde, men da jeg begynte å nærme meg, så jeg at han rørte såvidt på seg. Så da levde han om ikke annet, selv om det nok ikke var i beste velgående... Han begynte og stavre seg opp på bena, men de ville ikke bære ham, så han ramlet bare på nytt og han klarte ikke å komme seg for egen maskin. Så da jeg nådde fram til han gikk jeg bort og sa at jeg skulle hjelpe han. Han så takknemlig på meg, og jeg rakk fram armen min slik at han kunne holde seg fast mens han dro seg opp. Fyren var kanskje ikke så stor, men han var jo som en sekk poteter i og med at han ikke hadde noe særlig balanse og ikke klarte å hjelpe til noe særlig, og det holdt på å ende med at vi begge deisa i asfalten. Men han kom seg opp etter mye om og men, og der sto han med skjelvende ben og så på meg med tårer i øynene. Jeg kunne lese både takknemlighet og skam i øynene hans. Han prøvde å slippe armen min, med det resultat at han holdt på å seile i gata på nytt, så jeg ba han holde seg fast og si hvor han skulle. Han klarte nesten ikke snakke, men jeg skjønte omsider at han var på vei i banken, den var rett i nærheten, så jeg ba han holde godt fast, og så fulgte jeg ham inn i banken og fram til skranken så han hadde noe å holde seg fast i. Før jeg gikk så han igjen på meg med tårevåte øyne, han kalte meg en Guds engel, mumlet noe om at jeg var sendt fra himmelen, og takket så mye for hjelpen. Den dagen følte jeg virkelig at jeg hadde gjort noe godt for et annet menneske, noe fullstendig uselvisk. Det var en fantastisk følelse!

Hva er DIN beste gjerning?

Ja, vi elsker ROSA!

Og det var vel ikke noe større sjokk for de fleste tenker jeg? :) Kan huske for masse herrens år siden, jeg kan ikke ha levd så fryktelig lenge - så fikk vi en Ellos katalog, og der var en rosa foldeskjørt som jeg syntes var helt nydelig. Til skjørtet fantes en hvit topp med store rosa prikker. Jeg fikk begge deler, og jeg var så glad! Følte meg fantastisk vakker i mitt nye antrekk, og var sikker på at hele gata var misunnelig på meg. Det var kanskje der det begynte. Eller kanskje det begynte lenge før. Det er kanskje medfødt, slik muttern og jeg fant ut at skodilla er. Vi har nemlig kommet fram til at skodilla er genetisk betinget. Og beviset fikk jeg idag. Lykke fikk for en god stund siden et par knalltøffe Converse sko fra familien i Danmark. De er uten såle, så de kan trygt brukes, så idag fant vi ut at vi skulle prøve dem. Lykke satt i sin Stokke-stol og jeg satte meg på kne foran henne og knøt opp skolissene. Og tror du ikke ungen løfter opp foten akkurat sånn som damer gjør når noen skal sette en sko på deres fot? Sånn vippe opp foten til et nesten rakt ben og stikke fram tærne liksom? Og det skjer liksom aller første gang hun skal prøve sko? Tilfeldig? Ikke i mine øyne! Det så urkomisk ut :)

Men tilbake til temaet. Rosa er altså den O store fargen. Min drømmebil er en rosa boble med hvitt skinninteriør. Ser virkelig for meg Lykke og meg suse rundt i en lysrosa boble om noen år, det hadde vært noe det. Men enn så lenge får jeg klare meg med alt det andre jeg har i rosa, for det har blitt endel opp gjennom årene. Har selvfølgelig masse klær, og noen par sko. Har hatt noen rosa mobiler, og har alltid ønsket meg rosa pc. Og nå skal jeg få det! Den er på vei hjem til meg i skrivende stund, den er her senest om 10 dager! Tror dere jeg gleder meg? Den kommer til å stå sånn i stil med min rosa eksterne harddisk :)

Vet dere hva mer jeg har kjøpt i rosa forresten? Sånn Onepiece-sak. Den er bare så utrolig stygg i passformen, men den er jo så utrolig deilig å gå med! Er ikke mye som slår følelsen av å krype i sofaen i daffedressen sin, med varme (rosa) duntøfler og ei god bok altså, bare så dere vet det!

Egentlig passer det seg kanskje ikke helt for en som har passert 30 for lenge siden og meske seg med rosa duppeditter og klær og diverse andre dingser, men det driter jeg en lang marsj i. Hvertfall foreløpig. For nå er jeg jo så heldig at jeg kan boltre meg i rosa ganske lenge framover uansett, siden jeg har fått ei lita skjønn datter. Er jo et himmelrike for sånne som meg å gå inn på butikker med barneklær, for DER er det mye rosa der. Det er nesten så jeg ikke tør å si det, men i og med at jeg ikke har vett til å skjemmes så sier jeg det bare likevel - jeg har faktisk for ikke så altfor lenge siden kjøpt meg rosa lue, skjerf og handsker på barne-Cubus! Ikke på babyavdelingen da, er tross alt litt tjukkere i huet enn det, men likevel... :)

Så nå har jeg egentlig alt jeg ønsker meg i rosa. Til og med en rosa blogg! Mangler i grunnen bare den rosa bobla. Stefan har sagt han skal bygge den til meg, men skal jeg vente til han får tid, så er det nok større sjanse for å vinne i Lotto, så jeg satser heller på det. Så ser du et rosa lyn med ei stor og ei lita rosakledd dame i, så vet du hvem du har med å gjøre.... ;)

Været eller ikke været

Er det noe vi her nord er opptatt av, så er det været. Faren min er ekstrem. Han hører på værmeldinga på radioen hver time omtrent, ser både NRK's og TV2's værvarsel samtidig som han ser ut vinduet på været og sier: Njaaaa...? Han har værbok, og fører hver dag inn i værboka hvor mange grader og hvilket vær forøvrig det er utenfor. Så blar han tilbake noen år, og sammenligner med årets vær på akkurat denne dagen. Han er litt mer interessert enn folk flest med andre ord :)

Selv er jeg som oftest av den oppfatning at det blir det været det blir, og jeg velger ALLTID å tro på den værmeldinga som lover best vær. For øvrig synes jeg det sjelden stemmer når de lover godvær, men lover de regn og vind kan du være sikker på at de har rett.

Alle eldre mennesker har sånne vær-år, som f.eks "huske du den vinteren kor det va så frøktelig kaldt, ja det var så kaldt at katta frøys fast i foten når æ sku spark ho ut på mårran?" Også er det som regel veeeeldig mange år siden og alle husker den forferdelig kalde vinteren. Vel, nå er jeg såpass gammel at også jeg har et sånt år, men det er i og for seg ikke så lenge siden. Det var det herrens år 2005. Den sommeren her nordpå var helt fantastisk. Det var selvfølgelig ikke noen rekordsommer - å neida, det var en varmere sommer tidlig på 1900-tallet en gang. Men det var den varmeste sommeren de fleste kunne huske. Den sommeren var i tillegg den morsomste jeg har opplevd. Etter ei uke i Hellas på våren, ble det en kjempesommer nordpå, med masse bading og soling på Costa del Prestevannet. Så fulgte ei uke i Bulgaria, før vi avsluttet sommeren med tidenes hyggeligste festival (Kirkenesdagene) under strålende sol og skyhøye temperaturer. Folk var så GLADE. Så opprømte og sprudlende. Vi nordpå har nemlig vett til å være takknemlige når sola skinner, nettopp fordi vi ikke ser den på noen måneder vinterstid, og ærlig talt er det ikke så fryktelig ofte vi ser den på sommerstid heller - forutenom på natta da, når vi skal sove... Vel, uansett, så snart sola skinner her nord på dagtid, så yrer det av liv i gatene. Mennesker man ikke har sett på aldri så lenge dukker opp og myldrer som maur. Alle spiser is, selv om det er mars og iskaldt. De få som har cabriolet senker ned taket og sitter i boblejakka og skinnlua i bilen mens de nyter solstrålene. Vi er noen enkle sjeler her nord ja :)

Og det er vel nettopp derfor vi er så opptatt av været, fordi det er så sjelden at det er skikkelig bra. Mai måned her i Finnmark er den desidert jævligste måneden vi har - mens andre har vår og blomstrende trær, så er det gjørmete, vått og surt hos oss. Det er den perfekte måned å dra til syden f.eks. Sannsynligvis er det ikke så veldig mye bedre når du kommer tilbake, men da kan du kanskje pakke vekk vinterklærne. 17 mai her er alltid like morsomt. Man har kanskje dagene før funnet ut hva man skal ha på seg, tar høyde for at det kan bli litt kaldt, men tenker at "pytt, skal jo ikke være så mye ute likevel, kanskje se på folketoget og sånn". Vel, skal du i det hele tatt se folketoget starte, så må du som regel ha både skjerf, lue og votter, og småsko kan du bare glemme, for du er blåfrossen før du har satt foten ut av bilen! De siste 17 mai'ene har jeg og Stefan sett 17 mai toget fra en varm bil, jeg har ikke hatt på meg det jeg ville, fordi når dagen kom blåste det så forferdelig surt at jeg frøs allerede innendørs. Toget blir forresten kortere for hvert år som går.

Men positive som vi er, så er vi jo sikker på at det blir bedre neste år :)