Min første award

Jeg fikk en award av skjønne Mette som jeg har vært så utrolig heldig å bli kjent med gjennom et nettforum. Jeg fikk æren av å spise middag sammen med henne på Egon sist jeg var i Oslo på kurs, og det var tvers igjennom en meeeeget hyggelig kveld, hvor jeg fikk sjansen til å bli litt bedre kjent med henne, og hun er jo bare SÅ søt :)

Awarden gir jeg videre til ei tidligere klassevenninne som viser seg å være en vanvittig dyktig fotograf. Hun har virkelig øye for spennende motiver og tar fantastiske bilder! Ta dere en tur innom bloggen hennes. Min award går til Kristin.

Anbefalinger

Det er jo så mange sponsede blogger hvor de reklamerer for alt mellom himmel og jord. Alt fra hårshampo til undertøysmerker. Det legges ut bilder og utfra det man leser er bloggeren iblant overdrevet overbegeistret for produktet, og det som skrives er ofte stjålet direkte fra produsentens hjemmeside, med kraftige anbefalinger om å besøke produsentens side, med linker i hytt og gevær. Med andre ord - produktet er ikke engang utprøvd. Men bare fordi man tjener 20 kr (aner ikke om dette er en reell sum engang) så lar man seg selge til å skrive noe fantastisk om noe som man egentlig ikke har peiling på. Alle er selvfølgelig ikke sånn, har lest mange flotte ærlige anbefalinger om produkter også, og disse er jo selvsagt mye mer interessante, da de faktisk forteller meg noe. Men til syvende og sist så er det jo en selv som skal like et produkt, og vi er alle forskjellige. Det som passer for meg, passer nødvendigvis ikke for naboen, det er jo nettopp derfor det KRYR av forskjellige typer mascara f.eks. Fordi noen ønsker lange vipper, noen vil ha tette, noen brune og noen svarte - og i visse tilfeller BLÅ faktisk, uten at jeg nødvendigvis skal si min ærlige mening om akkurat DET :)

Det jeg derimot SKAL si min ærlige mening om er følgende - jeg skal lage min egen anbefalingsliste. Den inneholder ikke produkter innenfor sminke eller babyklær, og den er kanskje lite interessant for de fleste, men det er nå likevel det jeg skal gjøre :) Den er 100 % ærlig og subjektiv, jeg mottar ikke et rødt øre for å si noe positivt om hverken den ene eller den andre, og det er MIN personlige mening. Sååååååå - here it goes!

PC: Dell! Elsker min Dell-pc. Har hatt endel pc'er opp gjennom årene nå, men min bærbare Dell er bare fantastisk! Den har masse flotte finesser og detaljer og kommer i fargen råååsa. Installeringen var kjempenkel, og gikk som en drøm i forhold til andre pc'er jeg har hatt. Dessuten har den nummertastatur på høyre side. Og den har et eget bloggprogram, hvor jeg bare kunne taste inn bloggadressen, så ordnet den resten. Den er behagelig å skrive på, akkurat passe stor og meget klar skjerm med høy oppløsning. Jeg er strålende fornøyd med dette kjøpet!

Ytterklær: Bergans. Har fått samlet på meg litt Bergansklær opp gjennom årene, og makan til gode klær skal du sannelig lete lenge etter. Til og med luene er helt topp, med vindtett stoff som puster. Dette er meget varme slitesterke klær som holder deg lun og varm uten at du blir klam. Minuset er selvfølgelig prisen, Bergans koster flesk! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at de tjener RÅTT med penger på klærne sine. I tillegg har de noen sinnsyke fargekombinasjoner på en del av jakkene blant annet. Er det virkelig NOEN som synes dette er fint....???

Hadde det ikke vært bedre med rødt og hvitt? Rødt og svart?

Rødt og hva som helst annet enn lilla!?

Bruktbil: Toyota Avensis! Her har jeg til og med en fersk undersøkelse i ryggen, denne modellen mellom 2003 og 2008 er det beste bruktbilkjøpet, blant annet fordi den har minst feil ved 100 000 km av alle bilmerker. Kun 6,6 prosent av Avensis-modellene med 100 000-150 000 km har alvorlige mangler, mot snittet på 15,4 prosent. I tillegg er den jo riktig så snasen å se på - jeg som vanligvis ikke er noen stor fan av stasjonsvogner synes faktisk Avensisen er en vakker bil! Og jeg elsker å kjøre den, det er kjempegod plass i framsetet, selv om vi har et stort barnesete bak. Så nå vet du hvilken bil du skal kjøpe neste gang ;) Resten av artikkelen kan du lese her:

http://www.dagbladet.no/2011/01/30/tema/bruktbil/bil/klikk/motor/15246840/

Krem til sart babyhud: Ceridal kuldekrem. Lykke hadde en periode hvor hun var veldig tørr i ansiktet, og da anbefalte legen vår denne kremen, fordi dette er den eneste uten vann. Vi har fortsatt med den både sommer og vinterstid, og hun er så myk og fin i huden sin. Jeg smurte den forresten også i ansiktet en kveld jeg gikk tur i 23 minusgrader, og jeg frøs faktisk ikke noe særlig i ansiktet. Er jo litt klissete da, men det er det verdt synes jeg. Bruker den forresten også på leppene, og den er super til det også.

Billig-produkter hos dagligvare: First Price har mange GODE produkter til en billig penge, hvor mye av det faktisk smaker adskillig bedre enn den dyre varianten. Italiensk salat fra First Price bl.a er helt fantastisk! Dessuten er juicene kjempegode! Det jeg IKKE synes er godt er light-colaen de har, så det handler jeg på Rema 1000, for Grans billig-cola er veldig god og veldig billig!

Om man ellers er litt prisbevisst, så finnes det mange flotte sider i utlandet, hvor du kan spare MASSE penger i forhold til å kjøpe det i Norge. Jeg handler blant annet alt av hårprodukter på lookfantastic.com og selv med porto fra Storbritannia sparer jeg ca 70-80 kr pr shampooflaske (noen ganger mer siden de dundrer til med 1 liters flasker innimellom som ikke koster noe omtrent).

Har kjøpt endel leker til Lykke på Ebay også, og her er det mye penger spart. Men skal man handle utenlands skal man ha litt nettvett, så skal du hive deg utpå det er mitt råd at du får hjelp fra en som har gjort det noen ganger.

Ellers anbefaler jeg at du investerer i en snøfreser om du bor i Nord-Norge, for her drukner vi snart i snø. Og at du skaffer deg en mann til å gjøre jobben, om du ikke har det allerede! ;) Brøytekantene er så høye at du må ut i krysset før du ser om det kommer bil eller ikke.

Okei, den trenger kanskje ikke være av DENNE størrelsen

2011 - det SPREKE året!

Nytt år - nye mål vi ikke når... Eller noe sånt. Bare at dette året har jeg ingen planer om ikke å nå mine mål. Mitt aller første mål for året er å bli mer sprek. Altså MOSJON er nr 1. Og jeg er allerede sprekere enn jeg var før nyttår, så jeg er godt igang. Tjyvstartet egentlig i november, og dro igang med gåturer. Og da mener jeg ikke sånne skravleturer hvor man lunter avgårde i rolig tempo uten å bli andpusten. Neida, det skal gå fort. Og jeg skal bli svett. Har heldigvis en gåkompis, og med henne blir det straks litt lettere å komme seg avgårde. Er sikkert flere dager man hadde droppet det om man skulle gå aleine, men er man flere er det vanskeligere å la være. Og det er jo bare SÅ deilig. Vi går 8-9 km (tror jeg det er) hver gang, det tar 1 time og 20 minutter, og dette gjør vi altså frivillig flere ganger i uka. Vi har til og med gått i all slags vær, blant annet i 23 minus og SNO.....! Jeg kan love deg at det kjentes i ansiktet, men ellers finnes det jo som sagt ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og mine klær var ikke mye dårlig, for jeg var så varm at jeg måtte ta av meg vottene etter en stund! Det er ikke engang en liten skrøne, selv om man kanskje skulle tro det.

Har forresten kjøpt meg en allværsjakke som jeg er meeeeget fornøyd med. Det er en utrolig behagelig og en helt fantastisk tur-jakke, i tillegg til at den er GRISELEKKER. Prisen gidder vi ikke snakke om, for jeg blir faktisk flau ved tanken, men satser jo på å ha den noen år da.

Er det rart jeg falt med et brak?

I tillegg går jeg en og annen tur alene, men ikke fullt SÅ langt. Prøver også å trene litt styrke innimellom, og er veldig keen på å kjøpe Zumba DVD, så her er det virkelig andre boller. I ukedagene er det ikke lov med hverken brus eller godis, men av mat kan jeg spise hva som helst. Vet ikke om det har gjort så stort utslag på klærne akkurat, men merker det godt på humøret om ikke annet. Og om jeg ikke nødvendigvis blir så mye tynnere, så skader det jo ikke om man blir litt STRAMMERE. Det er utrolig deilig å komme seg ut og bruke kroppen og dra frisk luft inn i lungene :) Skal til og med kjøpe meg ski til neste vinter, og da blir det muligens skirenn på meg neste mars, og DET er litt av et mål, for det rennet er på over 3 mil...

Ser det allerede for meg...

Så ja, mulig jeg har fått meg en skade i hodet, jeg vet ikke, men synes det er ufattelig deilig å være igang igjen. Jeg liker jo å røre på meg og være litt aktiv, men det er jo så lett å falle inn i dårlige vaner, hvor man bare slenger seg i sofaen etter middag og ikke gjør noe før man legger seg. Spesielt vinterstid her oppe, hvor det er mørkt i månedsvis i strekk, blir man gjerne litt lat og går nesten litt i hi. Men det er kanskje da det er spesielt viktig å gjøre noe fysisk. Og nå når jeg har blitt mamma, og faktisk er et forbilde for noen, og noen ser opp til meg og gjør det jeg gjør (og IKKE hva jeg sier, som vi hele tiden får printet inn i hodet), så er det viktig å være en god rollemodell og en inspirasjon. Så det så!

Oppfordrer alle som trenger det til å komme seg opp av sofaen minst to ganger i uka og kjenne hvor fort dere kommer i form og hvor utrolig godt det er. Og kroppen din sier takk! :)

Å reise bort

Jeg har gruet meg lenge til den første turen fra snuppelille. Gruet meg egentlig aller mest til å si hade - så for meg at jeg skulle bryte sammen i krampegråt og være sikker på at flyet mitt kom til å styrte i Østersjøen og at jeg aldri skulle se henne igjen, og at hun skulle vokse opp uten mammaen sin. Slik ble det ikke. Heldigvis. Å si adjø gikk greit i grunnen. Det var nok fordi hun skulle i barnehagen om morgenen, og denne morgenen var egentlig som alle andre morgener. Vi sa hade, og Stefan kjørte henne i barnehagen, slik han gjør så og si hver morgen når han har fri, og jeg gjorde meg klar til å dra. Vanligvis gjør jeg meg klar til å dra på jobb, denne gang skulle jeg til Oslo. Alle har fortalt meg på forhånd hvor utrolig rart det er å dra fra barnet sitt, den aller første gangen. Hvor forferdelig det er å dra ut døra, men hvordan man slapper av idet man er på vei, og hvor godt man sover når man ikke ligger anspent og ubevisst lytter etter lyder fra den lille kroppen i rommet ved siden av. Vel, slik ble det heller ikke. Det var egentlig ikke så rart. Det føltes helt greit å sitte på flyplassen, dra avgårde. Jeg gledet meg til å shoppe og spise middag på Egon, til å treffe venner og tilbringe ei helg på hotell med ei god venninne. Og første kvelden var kjempekoselig, pubkveld med en gjeng damer og forholdsvis tidlig i seng. Så våknet jeg etter 4 timers søvn, og var LYS våken. Eller ja - lysvåken er kanskje å overdrive sannheten en smule. Men jeg fikk i hvertfall ikke sove mer. Så da ble jeg liggende og fundere, og kjente at jeg savnet Lykke. Og Stefan. Og lurte på om de var våkne, og hva de gjorde. Om de hadde sovet godt. Om huset føltes tomt uten meg. Om de i det hele tatt merket at jeg var borte.

Vi koser oss på tur

I'm with stupid ;)

Så kjente jeg at jeg var litt sulten, og begynte å fundere over hva jeg skulle spise. Hotellfrokost er GØY, og forventningene er ofte høye til hva som serveres. Ikke for at det egentlig spiller noen rolle for meg, for jeg spiser stort sett ALLTID to halve rundstykker med italiensk salat, kalverull, ost og et hardkokt egg, med Earl Grey te og et glass appelsinjuice til. And that's it! Men uansett, det er så morsomt å ha masse mat å velge mellom, selv om man velger det samme hver gang :) Vel, etterhvert klarte jeg ikke dy meg lengere, og vekket forsiktig venninna mi og sa at jeg gikk ned til frokost. Sporty som hun er slengte hun seg med. Etter frokosten var det ikke vits å kaste bort mer tid på søvn, nå skulle det shoppes! Og det var her jeg begynte å slite skikkelig. For nå så jeg plutselig små jenter på Lykkes alder overalt, og da kjente jeg langt inni hjerterota hvor mye jeg savnet henne og ønsket at hun var der! Jeg holdt nesten på å begynne og grine hver gang jeg så ei lita jente på rundt halvannet år, det var helt GRUSOMT!!!

Biffsnadder'n på Egon er obligatorisk på Oslo-tur :)

Andre turen hjemmefra var sist helg. Da skulle jeg til Russland med jobben. Hotellet var fancy og flott, men av erfaring hadde jeg ikke like høye forventninger til frokosten her, for å si det sånn. I utlandet serveres det jo gjerne andre ting enn hjemme, og selv om man kanskje ikke synes alt smaker like godt, så er det spennende å prøve nye ting og være positiv til annen matkultur. Så jeg gledet meg jeg, og de hadde mye spennende på frokostbordet. Bestemte meg for å starte med ei skive grovt brød, stekt egg og litt grønnsaker + den obligatoriske Earl Grey teen. Og det smakte jo riktig godt. Kjente derimot et skikkelig knip i magen akkurat idet skiva var vel fortært, men tenkte egentlig ikke noe mer over det der og da.

Vel oppe på rommet begynte det å buldre. Lyden kom fra magen og hørtes på ingen måte sunn ut. 30 sekunder etterpå fikk jeg sånn mageknip at jeg knapt kunne stå oppreist, så flaks for meg at jeg satt på sengekanten akkurat da og bare kunne vippe opp beina og slenge meg nedpå. Etter to timer, et par toalettbesøk og ellers horisontal stilling i senga var det tid for sightseeing. Akkurat der og da føltes det bedre, så jeg tenkte at litt frisk luft ville gjøre susen. Jeg tok feil. Etter 2 minutter i bilen kjente jeg kvalmen kom skyllende over meg som en diger flodbølge, og ved første stopp måtte jeg virkelig anstrenge meg for ikke å kaste opp, så jeg måtte bare få sjåføren til å kjøre meg tilbake til hotellet. Takk og pris ventet jeg ikke lengere, for 5 minutter etter at jeg inntok hotellrommet igjen lå jeg over toalettet og spydde som en gris. HURRA! Å være syk på et hotellrom i Russland er ikke det morsomste jeg kan tenke meg å gjøre en lørdag, og DA hadde jeg hjemlengsel da. Er vanligvis ganske flink til å ikke syns synd i meg selv, men da var det ikke så gøy å være meg, for å si det sånn. HELDIGVIS var det TV2 på rommet, og man kunne leie film på tv'n, så jeg fikk sett "The Blind Side" med Sandra Bullock (for 2. gang, men den er jo så god, så den tåles å sees flere ganger) mens jeg bestilte verdens beste toast fra roomservice menyen og tømte minibaren for cola og salt potetgull (når jeg endelig greide å spise vel og merke). Så igrunnen hadde jeg det ganske greit etterhvert som jeg ble bedre, selv om jeg selvfølgelig helst skulle vært sammen med mine kolleger og bowlet og spist middag på en bedre restaurant, og ALLER helst skulle jeg vært hjemme med snuppa mi og samboeren min. Gjett èn gang hvem som var klar som et EGG (ironisk nok) til å dra hjem søndags morgen!? Jeg stilte opp til utsjekk 3 kvarter før vi hadde avtalt, bare for å være sikker på at JEG i hvertfall var klar når bilen kom :) Og så UTROLIG deilig det var å komme hjem og se det hjertelige smilet til Lykke, der hun satt i barnesetet i bilen og plutselig oppdaget mamma på utsida. DA glemte jeg alt om både diverse kroppsvæsker og dårlige egg, for det var bare plutselig så uviktig :)

Hotellrommet var det eneste jeg fikk tatt bilde av på turen

Men kanskje det går lettere neste gang - eller kanskje ikke.

Førstegangsopplevelser

Da var det sannelig lenge siden sist gitt. Ser til min store fortvilelse og forundring at jeg ikke har blogget siden snuppas bursdag!? Hvilket er nok et bevis på at tiden går fort, siden det absolutt ikke føles SÅ lenge siden jeg skrev her sist. Men det er tydeligvis flere måneder siden (3 for å være eksakt), og mye har jo skjedd siden da. Vi har blant annet vært på bilferie - ca 2 uker, hvor vi overnattet på 4 ulike steder, kjørte en helsikes masse mil og fløy innenriks i Sverige. Alt gikk helt strålende hva snuppelille angår - hun sov som en stein på natta uansett hvor vi var og hvilken seng hun hadde, dagslurene gikk glimrende, flyturene gikk kjempebra og hun var i det hele tatt en skikkelig flink og koselig reisekamerat. Så da var nok en barriere og skumle førstegangsopplevelser gjort uten større problemer. For det er faktisk skummelt å gjøre ting for første gang, spesielt for mamman. Første gang vi skulle kjøre til byen f.eks. Hun kan jo ikke ha vært mer enn max 2 uker gammel, og den lille kroppen forsvant jo nedi babysetet i bilen følte jeg. Jeg var livredd for at HUN skulle være livredd, at hun skulle begynne og hyle ukontrollert og få panikk mens jeg kjørte. Men det gikk helt fint. Og første gang vi skulle på kontroll på helsestasjonen var jeg sikker på at hun kom til å skrike hele tida, og at jeg ikke skulle greie å roe henne, og alle ville se på meg og tenke for en udugelig mor jeg var, som ikke fikk babyen sin til å tie stille... Men det gikk fint det også.

Nå har vi nådd nok en førstegangsopplevelse - snuppelille har begynt i barnehagen! Hun har nå gått ei uke i barnehagen, og til og med det har gått over all forventning. Hun smiler over hele ansiktet når vi går inn døra der, hun kan ikke komme seg inn på avdelingen fort nok, slik at hun kan forte seg til de andre barna og de ansatte. Hun sitter som et lys og følger med når de har samling og synger sanger og sier god morn til alle barna. Hun er så SØØØØT der hun sitter og så STOR plutselig, og mamman er så sinnsykt stolt og så utrolig nedfor for at tiden raser avgårde og for at hun vokser så innmari fort. Min lille skjønne datter skal ut i den store, vide verden, og selv om barnehagen er uskyldig nok, så føles det som at hun allerede er litt tapt for meg.

Personlig har jeg hatt en egen første (- og siste) gangsopplevelse. Har nemlig vært innlagt på sykehuset for første gang i mitt liv (forutenom da jeg fødte da). Har vært plaget med Mr Herman etter fødselen, og for noen dager siden var jeg på sykehuset og fikk fjernet dem kirurgisk. Selve operasjonen gikk kjempefint, samme dag var jeg i overraskende fin form, og selv dagen etter kjentes det noenlunde ok. Spiser jo en haug med smertestillende selvfølgelig, og sitter daglig i grønnsåpebad, som både virker betennelsesdempende og lindrende. Men dag 3 og 4, etter at jeg hadde vært på do, trodde jeg seriøst at jeg skulle besvime av smerter! Klarte knapt stå oppreist, og måtte ligg i 20-30 minutter, før jeg klarte å karre meg i dusjen... Så dette har nesten vært verre enn en fødsel! Er på dag 6 nå, og har blitt litt bedre, så håper virkelig at dette bare går fremover fra nå av. Er foreløpig sykemeldt 2 uker, så satser på å være på jobb igjen for fullt en gang i neste uke. Føles jo ikke akkurat så veldig morsomt å begynne i full jobb i slutten av august, etter 1 års permisjon, jobbe halvannen uke, og deretter bli sykemeldt i 2 uker, men må man så må man. Forhåpentligvis blir jeg jo kvitt endel plager nå, så tror fullt og fast på at jeg har gjort det rette til det motsatte er bevist, ville i hvertfall vært en gigantisk nedtur om det viste seg at hele operasjonen og smertene etterpå var fullstendig bortkastet. Bilde skal dere forresten slippe. Har ikke selv våget å studere nærmere hvordan jeg ser ut der nede :)

Det er viktig å ha noe å se fram til på slike dager, så jeg har brukt endel av tiden til å glede meg til oktober, for da skal jeg og ei venninne til Oslo på helgetur. Fant grisebillige flybilletter, og jeg har jo det privilegiet at jeg får billig hotellrom, så denne turen ble omtrent gratis. Men man skal vel svi av endel på shopping tenker jeg, så det vil nok merkes likevel. Det blir første gang jeg reiser fra snuppelille. Det lengste jeg har vært fra henne er ca 700 m, som jeg tror avstanden er hjemmefra til mine foreldre. For der har hun sovet et par-tre ganger. Ellers har jeg sovet hver natt i samme hus som henne, så det blir helt merkelig. Får ikke se henne på flere dager! Gruer meg til det, men det er vel også en førstegangsopplevelse man må gjennom før eller senere.

Men nå skal jeg først og fremst konsentrere meg om å komme meg helskinnet gjennom min førstegangs-operasjons-opplevelse. Også skal jeg virkelig prøve å bli flinkere til å blogge! :)

Lykkemor 1 år

Tenk, idag er det ett år siden jeg lå og hylte og bar meg og trodde min siste time var kommet. Istedet sitter jeg her som mamma til verdens skjønneste lille jente, og er ufattelig glad for alt jeg har fått oppleve dette året (fødselen inkludert). For det har skjedd utrolig mye. Har aldri sovet så lite eller vært så sliten som dette året her. Har aldri vært mer frustrert og mer livredd og mer sårbar. Og jeg har aldri hatt det morsommere, finere eller mer fargerikt. Dette året har vært verdt hver eneste frustrasjon og redsel, hver tåre og hver søvnløse time. For det har gitt meg så ufattelige mye positivt tilbake. Så mye glede som den lille tøtta gir meg er det ingen i verden som gjør bedre. Jeg kjenner hjertet mitt flomme over av kjærlighet for den lille kroppen. Alt det nye hun gjør som gjør meg så stolt, som om det var jeg selv som gjorde det for første gang. Ting går i rasende fart, og fra å være en liten hjelpesløs bylt som ikke greide å røre seg omtrent er hun nå en mobil liten kropp som farer som en virvelvind rundt om i huset. Om jeg syntes jeg rakk lite før, så er det ingenting mot hvordan ting er idag. For hun er overalt, og hun er rask! Så her er det bare å følge med. Det morsomste hun vet nå er å dra vekk alt fra hvor enn det måtte være. Dvs at duk på bordet ikke er noe vits, for den får være i fred i ca 5 sekunder. Plastpose-skuffa er kjempeinteressant, må hvertfall tømme den for alle plastposer minst 3 ganger om dagen. Og DVD-filmene i hylla lemper hun ut en og en i et overraskende tempo. Dopapiret er SÅ festlig å dra ut, det er mange meter på en dorull, bare så dere vet det :) Men det er vel slik det skal være når man er rundt året gammel.

Så blid er man når man har bursdag

For tenk at hun er 1 år idag. Nå regnes hun ikke som baby lengere (hun kommer selvfølgelig alltid til å være MIN lille baby uansett). Det er nesten litt trist og vemodig. Selv om det også er stor stas med den første bursdagen så er det litt trist å tenke på at babytiden er over. Vi startet dagen med å gå inn til henne og gratulere henne med dagen, det falt en liten tåre da må jeg innrømme. Så fikk hun komme i senga til mamma og pappa og være litt turbo der før vi sto opp. Kl 11.31 tenkte vi litt over hva vi var med på for akkurat 1 år siden, og etterhvert vekte vi pappan, som hadde vært på nattskift. Da spiste vi muffins (med ett lys på) på senga og sang bursdagssang, også fikk Lykke åpne en gave, før det ble tid for kaffekoking og klesskift før vi fikk bursdagsgjester. Tante Lill hadde laget video fra Sverige og sang svensk bursdagssang, det var veldig spennende, så det måtte vi spille av to ganger. Lykke var helt i hundre og vel så det, men fikk faktisk lagt henne en liten lur midt oppi alt det her, var jo ingen som trodde at hun skulle greie og roe ned, men ungen overrasker stadig :)

Mmmmm.... Kake smakte godt

På tross av luren var det en trøtt og sliten liten kropp som la seg i senga i kveld. Hun hørtes veldig fornøyd ut med dagen, hørte hun pratet noe fryktelig til Fanten inne på soverommet sitt i et kvarters tid før det ble stille. Så nå ligger altså min lille 1-åring og sover så søtt, mens mamman sitter stappmett og angrer på alt hun trykket i seg (presterte å stappe i meg to muffins med bringebærglasur til kvelds til og med, bare sånn for sikkerhets skyld). Gjestene er dratt, Stefan er på jobb, og jeg storkoser meg i stillheten og roen som har senket seg over stua og tar nok tidlig kveld jeg også. Er pinadø slitsomt med bursdager gitt... Tusen takk til alle som har sendt oss hilsener, og ikke minst takk for alle generøse gaver og dere som har hjulpet med baking og rydding. Vi setter enormt stor pris på dere alle.

Spennende å utforske Drømmehage-tunnellen

Verdens stolteste mamma og verdens vakreste 1-åring :)