Trist....

Idag har jeg opplevd en av de tristeste dagene i livet mitt. Vi ga fra oss vår høyt elskede Fenya. Det har vært litt mas den siste tiden, spesielt etter at Lykke begynte å bli mer mobil. Og etter at Fenya knurret til Lykke forrige uke, innså vi at dette ikke kunne fortsette. Vi kan ikke ta sjansen på at noe skal gå galt, og det er helt umulig å følge dem absolutt hele tiden. Så det var egentlig ikke noe valg, Fenya kunne helt enkelt ikke være hos oss lengere. Det er jo ikke til å legge under en stol at Fenya ikke har fått den oppmerksomheten og mosjonen hun har trengt og fortjent etter at Lykke kom til verden. Vi har prøvd så godt vi har kunnet, men tiden har ikke strukket til bestandig rett og slett, og Fenya har kommet litt i bakgrunnen. Det var med et enormt tungt hjerte vi innså at tiden var inne for å gjøre noe med situasjonen.

Fenya ble født 28 mai 2007 i en hundevennlig familie, hvor de har mange Alaskan Husky's som de trener og deltar i hundeløp med. Sønnen i huset, Arthur, er en av Stefan aller beste kompiser. Han bor i og for seg ikke der, men Arthur tipset oss i slutten av august det året at mamman hans hadde to valper de ikke ble kvitt, og de begynte å bli såpass gamle at de måtte få gitt dem bort. Før vi visste ordet av det hadde vi fått oss hund. Fenya var litt hakkekyllingen i søskenflokken, og hun var så utrolig sky og redd de første dagene. Hun lå bare under bordet eller under sengen, og ville ikke engang ha mat. Etter noen dager tødde hun opp og ble litt tøffere, men hun våget ikke å gå i trapper. På den tiden bodde vi i en leilighet hvor vi hadde en lang trapp for å komme ut, og der måtte vi bære Fenya opp og ned når hun skulle ut og tisse. En dag fikk jeg hekseskudd i ryggen, og ble dermed helt handicappet, og jeg oppdaget jo fort at å bære Fenya opp og ned trappene ikke var mye mulig. Så da var det ingen bønn lengere, hun måtte lære. Jeg gikk opp ett trinn og lokket og lokket, hadde noen godbiter med, og etter 20 minutter tok Fenya sitt første trappesteg. Vi brukte nok en god halvtime på hele trappa, men etterpå var hun ikke til å stoppe, og hun sprang opp og ned trappa resten av dagen... :)

Hun har vært en fantastisk turkamerat og en pålitelig venn. Ingenting er som å borre nesa i pelsen hennes, lukte på henne og kose med henne. Hun elsker å bli klødd på magen, da går alle 4 labbene opp i været og hun nyter det til fulle. Om man slutter for tidlig, løfter hun labben og dytter til deg og vil ha mer. Hun har personlighet i bøtter og spann, de mykeste ørene og de vakreste gullbrune øynene jeg noen gang har sett.

Pga at hun er litt nervøs var vi redde for hvordan det skulle gå da jeg ble gravid. De første dagene etter at vi kom hjem etter fødselen gikk det ikke spesielt bra heller, Fenya måtte være hos mine foreldre, mens hun fikk komme til oss noen timer om dagen for å venne henne til situasjonen. Når den verste nysgjerrigheten hadde gitt seg gikk det mye bedre, og vi var så stolt over hvor flink hun var til å tilpasse seg, og så lettet over at det gikk så bra. Vet egentlig ikke når det begynte å gå dårligere. Det kan like gjerne være vår feil, at hun ikke fikk nok mosjon og begynte å mistrives pga det. Eller at hun var sjalu, eller rett og slett bare forvirret. Noen hunder takler ikke å få barn i hus har jeg også fått høre. Men det kom altså til det punkt at hun knurret til Lykke, og da var grensen nådd. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og begge var enige om at vi ikke ville gi henne til hvem som helst. Det viktigste var at vi tok en beslutning basert på hva som var best for henne, og ikke nødvendigvis for oss. Fordi hun er som hun er følte vi at den eneste som kunne ta hånd om henne var Arthur. Han kjenner Fenya godt, hun er kjempeglad i han og han er flink med henne. Arthur har nettopp startet eget firma, så han har veldig liten tid - i tillegg mistet han sin egen hund Mao for bare noen måneder siden, i en stygg påkjørselsulykke, så jeg hadde vel ingen forventninger om at han hadde hverken tid eller lyst. Så jeg ringte dyrlegen og forhørte meg litt ang hvor lenge man eventuelt måtte vente om vi skulle avlive henne. Dyrepleieren kunne opplyse at vi kunne få en tid neste dag, hun forsto godt at vi ville ha dette overstått så fort som mulig, om det var det som ble utfallet. Så vi fikk en tid, som vi eventuelt kunne avbestille. Å beskrive hvordan det føles og sitte og forberede seg på å avlive hunden sin er umulig. Jeg kunne ikke engang se på henne uten at tårene trillet, jeg fattet ikke hvordan vi i det hele tatt skulle klare og ta kjøreturen ned til dyrlegen. Stefan dro for å snakke med Arthur, og da han kom tilbake kunne ha opplyse om at Arthur's mamma hadde tilbudt seg å overta Fenya, og ha henne som innehund (resten av hundene deres er jo utehunder). Det var jo ingen tvil om at det var det beste for alle, og både Stefan og jeg brast i gråt av lettelse over at det faktisk fantes en løsning i siste stund. Fenya skulle få leve! Klumpen i magen ble litt mindre, og jeg kunne slappe litt mer av.

Det var uansett forferdelig tungt å pakke sakene hennes idag og vite at hun ikke skal bo her sammen med oss mer. Hun er et familiemedlem på lik linje med alle andre her, og det var med stor sorg vi samlet sammen lekene hennes, medisiner, pass, godbiter og mat. Vi hadde avtalt med Arthur at han skulle komme og hente henne. Han har ofte vært her og tatt henne med seg, så det føltes bedre at det skulle bli sånn, enn at vi skulle bringe henne og dra fra henne. Selv valgte jeg å ikke være tilstede når han kom, men fikk sagt til henne det jeg ville si før jeg dro ut døren. Når jeg da kom tilbake føltes huset tommere enn noen gang. Hele ettermiddagen har jeg holdt meg sysselsatt, for så snart jeg stopper opp tenker jeg på henne. Det er et merke på veggen i stua etter sengen hennes, jeg tar meg selv i å se dit hele tiden. Jeg savner henne så utrolig mye allerede, merker så godt at hun er borte. Selv om jeg tror hun får det kjempefint der hun er nå føles det så grusomt. Hun kommer til å få mer mosjon og får dra på turer, og hun får trekke, noe som ligger i blodet hennes, og som sikkert vil sørge for at hun trives. Vi får besøke henne når som helst, og hente henne for å dra på tur f.eks. Det hjelper å tenke at det ikke er siste gang jeg har sett henne. Samtidig tenker jeg at det kanskje er dumt at vi sees, kanskje det bare blir verre for henne når vi da skilles igjen. Det føltes uansett godt når Stefan ringte for en stund siden og hadde snakket med dem. Da hadde Fenya roet seg, og hun lå og sov på føttene til mannen i huset, og hun hadde diltet han i beina hele dagen. Jeg ble glad for å høre det. At hun slapper av tyder på at hun har det bra. Så får heller vi ha det tungt og fælt akkurat nå, men så lenge hun har det fint, så er det det viktigste.

Da Lene møtte Randi... :)

Visse mennesker tror jeg det er meningen at man skal møte. Man ser kanskje ikke meningen akkurat der og da, men den er der. Randi er en slik person, en person som det var meningen at jeg skulle bli kjent med, det er jeg nesten sikker på. For makan til tilfeldigheter skal du lete lenge etter - hør bare her:

Da jeg gikk gravid følte jeg meg veldig alene. Mye fordi min beste venninne hadde prøvd å bli gravid lenge og de lyktes rett og slett ikke. Hun gikk på sterke hormonframkallende medisiner, og jeg følte at jeg ikke kunne dele så mye av min graviditet med henne, fordi hun naturlig nok hadde mer enn nok med sitt og hadde vanskelig for å glede seg over hva jeg gikk gjennom mens hun selv hadde det så vanskelig. Nå er hun forresten gravid i 7'ende måned, etter første prøverørsforsøk, og INGEN er gladere for hennes skyld enn meg :) Men, det var litt ensomt den gang. Kjente ingen som var gravid, ikke på min egen alder hvertfall. De av mine venninner som allerede har født barn hadde STORE barn. Heldigvis lever man jo i en moderne verden, og internett dekker jo de fleste behov, og det ble også svaret for min del. For det krydde jo av informasjon og tips og råd og formanende pekefingre. Lurte jeg på noe, så fikk jeg svar, både det ene og det motsatte. På et eller annet forunderlig vis, havnet jeg på et diskusjonsforum. Dere vet, et forum på nett hvor man diskuterer ting og tang med mennesker man har noe til felles med. Det finnes diskusjonsforum for de fleste typer mennesker, sykdommer og tilstander på nett. Feiler du noe, kan du være sikker på at det er et forum for deg også. Jeg feilet ikke annet enn at jeg var gravid, og hadde termin i juni 2009 - og sannelig fantes det ikke et forum for akkurat sånne damer :) I begynnelsen tittet jeg bare litt. Jeg var jo sikker på at jeg kom til å abortere, eller at noe annet skulle gå galt, så jeg ville ikke skrive så mye eller spørre noe særlig. Så jeg fulgte bare litt med hva de pratet om. Mange lurte jo på det samme som meg, og de utvekslet erfaringer og hadde liksom sitt eget lille samfunn der, hvor de gråt og var hormonelle og kranglet og gledet seg for hverandre. Etterhvert ble man litt varmere i gravidtrøya, så man kastet seg med i "praten". Fant fort tonen med noen, mens man absolutt ikke kom overens med andre. Akkurat som i det virkelige liv. Her snakket vi om alt og ingenting, om vondter og ultralyder og innkjøp og det daglige liv. Jeg husker at jeg av og til tenkte at det kanskje, bak et anonymt kallenavn, er det en person jeg faktisk kjenner!? Som kanskje bare bor noen hundre meter fra meg f.eks, og sitter der i sofaen sin med pc'n på fanget og skriver, uvitende om at det er MEG de skriver med?

Det var kanskje derfor jeg reagerte litt ved et av Randi's innlegg. For hun skrev noe om at hun skulle på Ikea og handle og måtte gjennom finsk skog for å komme dit. Og da tenkte jeg at HUN kommer fra en plass ikke så fryktelig langt fra meg, for etter det jeg vet er det kun her oppe man må gjennom Finland for å komme til Ikea (i Haparanda, Sverige). Nå er jo vi Finnmarkinger, så "ikke så fryktelig langt fra meg" er jo relativt, vi eier jo ikke begrep om avstander her oppe - jeg har jo tross alt vært med på å kjøre 12 mil for å ta en kopp kaffe og deretter kjøre hjem igjen... Men i hvertfall - jeg sendte henne en privat mail, forklarte hvor jeg kom fra, og lurte på om hun kanskje ville avsløre hvor HUN kom fra og om vi kanskje skulle føde på samme sykehus. Fikk et koselig svar om at hun ikke var så fryktelig langt unna, og at hun skulle ha planlagt keisersnitt på det sykehuset som jeg skulle føde på. Og sånn startet det. Deretter ble det litt høflig mailing fram og tilbake, før det litt etterhvert som vi ble kjent ble lengere, mer personlige, og ikke minst kjempekoselige mail mellom oss. Randi ville ikke avsløre datoen for keisersnittet sitt, da de ikke ville at det skulle komme ut når hun skulle "føde", det skulle være en overraskelse for de hjemme. Men hun sa såpass at hvis jeg holdt igjen til min termindato, den 18 juni, så kom vi nok muligens til å treffes på sykehuset.

Men så begynte jo riene allerede den 11 juni. Da hadde Randi og jeg utvekslet mobilnumre, så hun fikk beskjed når jeg ble lagt inn på sykehuset, og hun var kjempespent på mine vegne. Når Lykke vel var ute og fødselen var over skrev Randi på sms at hun trodde all spenningen ved min fødsel hadde satt igang noe hos henne, for hun trodde hun hadde rier. Men hun hadde vært endel plaget med kynnere og maserier, så vet egentlig ikke om noen av oss seriøst trodde at det virkelig var fødsel på gang hos henne også. Morgenen etter at Lykke var født, sto jeg ute i gangen på barselavdelingen og skulle hente meg frokost da jeg overhørte en jordmor som snakket i telefonen. Hørte med et halvt øre noe om ambulansefly og 2 cm åpning. Så la hun på røret og begynte å snakke med en av sykepleierne og sa at det skulle komme inn et ambulansefly fra den plassen Randi kom fra, ei som egentlig skulle ha planlagt keisersnitt til uka hadde rier. Jeg holdt på å miste frokostbrettet i gulvet, dette kunne da ikke være andre enn Randi!? Eller...? Ørene vokste i takt med nysgjerrigheta, prøvde for harde livet å få med meg fler detaljer, men det var hektisk aktivitet der, så jeg raste avgårde til rommet mitt (såframt man kan kalle det å rase avgårde når kroppen er mørbanka og man er så stiv og støl nedentil og har en hemoroide på størrelse med en blomkål) - røsket til meg mobilen, men det var ingen melding fra Randi der, så jeg ble en smule i tvil. Stefan fikk full rapport over hva jeg hadde hørt, og han var enig, det kunne da umulig være noen andre? Og i samme øyeblikk plinger mobilen til. Joda, Randi og mannen sto og ventet på ambulansefly som skulle frakte dem til sykehuset. Å så spennende! Jeg skulle få møte Randi, jeg ble så glad og så spent på samme tid. Jeg og Stefan sprang i vinduene for å se om vi så når de kom, lyttet og gikk med øra på stilk. Og ikke så fryktelig lenge etterpå var de der. Mamma og pappa var på besøk, og vi satt ute i TV-stua da jeg så jordmora komme gående med et par nede i gangen. Jeg visste det var henne, selv om jeg aldri hadde sett et bilde av henne og egentlig ikke ante hvordan hun så ut. Vi ga hverandre en klem, og om jeg hadde vært nervøs for å treffe henne, så var det ingen grunn til det. Hun var akkurat så behagelig og skjønn som i mailene, og det føltes veldig avslappende mellom oss. Vi spiste middag sammen, men Randi hadde det vondt og måtte opp og gå innimellom. Den ettermiddagen ble de foreldre til lille Martin, bare litt over ett døgn etter at Lykke kom til verden. Og vi fikk nesten hele barseloppholdet på føden sammen, og jeg fikk sjansen til å bli enda bedre kjent med henne. Er ikke det ganske merkelig i grunnen? I ettertid har vi truffet hverandre flere ganger, og vi skriver fortsatt mail med hverandre. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk dele mitt svangerskap med henne, og for at jeg i det hele tatt ble kjent med henne. Hun er en flott, morsom dame som er utrolig hyggelig og varm. Tusen takk Randi for at du gjorde graviditeten og barseltiden mye morsommere og mer meningsfylt, det hadde seriøst ikke vært det samme uten deg :)