Da jeg gikk gravid følte jeg meg veldig alene. Mye fordi min beste venninne hadde prøvd å bli gravid lenge og de lyktes rett og slett ikke. Hun gikk på sterke hormonframkallende medisiner, og jeg følte at jeg ikke kunne dele så mye av min graviditet med henne, fordi hun naturlig nok hadde mer enn nok med sitt og hadde vanskelig for å glede seg over hva jeg gikk gjennom mens hun selv hadde det så vanskelig. Nå er hun forresten gravid i 7'ende måned, etter første prøverørsforsøk, og INGEN er gladere for hennes skyld enn meg :) Men, det var litt ensomt den gang. Kjente ingen som var gravid, ikke på min egen alder hvertfall. De av mine venninner som allerede har født barn hadde STORE barn. Heldigvis lever man jo i en moderne verden, og internett dekker jo de fleste behov, og det ble også svaret for min del. For det krydde jo av informasjon og tips og råd og formanende pekefingre. Lurte jeg på noe, så fikk jeg svar, både det ene og det motsatte. På et eller annet forunderlig vis, havnet jeg på et diskusjonsforum. Dere vet, et forum på nett hvor man diskuterer ting og tang med mennesker man har noe til felles med. Det finnes diskusjonsforum for de fleste typer mennesker, sykdommer og tilstander på nett. Feiler du noe, kan du være sikker på at det er et forum for deg også. Jeg feilet ikke annet enn at jeg var gravid, og hadde termin i juni 2009 - og sannelig fantes det ikke et forum for akkurat sånne damer :) I begynnelsen tittet jeg bare litt. Jeg var jo sikker på at jeg kom til å abortere, eller at noe annet skulle gå galt, så jeg ville ikke skrive så mye eller spørre noe særlig. Så jeg fulgte bare litt med hva de pratet om. Mange lurte jo på det samme som meg, og de utvekslet erfaringer og hadde liksom sitt eget lille samfunn der, hvor de gråt og var hormonelle og kranglet og gledet seg for hverandre. Etterhvert ble man litt varmere i gravidtrøya, så man kastet seg med i "praten". Fant fort tonen med noen, mens man absolutt ikke kom overens med andre. Akkurat som i det virkelige liv. Her snakket vi om alt og ingenting, om vondter og ultralyder og innkjøp og det daglige liv. Jeg husker at jeg av og til tenkte at det kanskje, bak et anonymt kallenavn, er det en person jeg faktisk kjenner!? Som kanskje bare bor noen hundre meter fra meg f.eks, og sitter der i sofaen sin med pc'n på fanget og skriver, uvitende om at det er MEG de skriver med?
Det var kanskje derfor jeg reagerte litt ved et av Randi's innlegg. For hun skrev noe om at hun skulle på Ikea og handle og måtte gjennom finsk skog for å komme dit. Og da tenkte jeg at HUN kommer fra en plass ikke så fryktelig langt fra meg, for etter det jeg vet er det kun her oppe man må gjennom Finland for å komme til Ikea (i Haparanda, Sverige). Nå er jo vi Finnmarkinger, så "ikke så fryktelig langt fra meg" er jo relativt, vi eier jo ikke begrep om avstander her oppe - jeg har jo tross alt vært med på å kjøre 12 mil for å ta en kopp kaffe og deretter kjøre hjem igjen... Men i hvertfall - jeg sendte henne en privat mail, forklarte hvor jeg kom fra, og lurte på om hun kanskje ville avsløre hvor HUN kom fra og om vi kanskje skulle føde på samme sykehus. Fikk et koselig svar om at hun ikke var så fryktelig langt unna, og at hun skulle ha planlagt keisersnitt på det sykehuset som jeg skulle føde på. Og sånn startet det. Deretter ble det litt høflig mailing fram og tilbake, før det litt etterhvert som vi ble kjent ble lengere, mer personlige, og ikke minst kjempekoselige mail mellom oss. Randi ville ikke avsløre datoen for keisersnittet sitt, da de ikke ville at det skulle komme ut når hun skulle "føde", det skulle være en overraskelse for de hjemme. Men hun sa såpass at hvis jeg holdt igjen til min termindato, den 18 juni, så kom vi nok muligens til å treffes på sykehuset.
Men så begynte jo riene allerede den 11 juni. Da hadde Randi og jeg utvekslet mobilnumre, så hun fikk beskjed når jeg ble lagt inn på sykehuset, og hun var kjempespent på mine vegne. Når Lykke vel var ute og fødselen var over skrev Randi på sms at hun trodde all spenningen ved min fødsel hadde satt igang noe hos henne, for hun trodde hun hadde rier. Men hun hadde vært endel plaget med kynnere og maserier, så vet egentlig ikke om noen av oss seriøst trodde at det virkelig var fødsel på gang hos henne også. Morgenen etter at Lykke var født, sto jeg ute i gangen på barselavdelingen og skulle hente meg frokost da jeg overhørte en jordmor som snakket i telefonen. Hørte med et halvt øre noe om ambulansefly og 2 cm åpning. Så la hun på røret og begynte å snakke med en av sykepleierne og sa at det skulle komme inn et ambulansefly fra den plassen Randi kom fra, ei som egentlig skulle ha planlagt keisersnitt til uka hadde rier. Jeg holdt på å miste frokostbrettet i gulvet, dette kunne da ikke være andre enn Randi!? Eller...? Ørene vokste i takt med nysgjerrigheta, prøvde for harde livet å få med meg fler detaljer, men det var hektisk aktivitet der, så jeg raste avgårde til rommet mitt (såframt man kan kalle det å rase avgårde når kroppen er mørbanka og man er så stiv og støl nedentil og har en hemoroide på størrelse med en blomkål) - røsket til meg mobilen, men det var ingen melding fra Randi der, så jeg ble en smule i tvil. Stefan fikk full rapport over hva jeg hadde hørt, og han var enig, det kunne da umulig være noen andre? Og i samme øyeblikk plinger mobilen til. Joda, Randi og mannen sto og ventet på ambulansefly som skulle frakte dem til sykehuset. Å så spennende! Jeg skulle få møte Randi, jeg ble så glad og så spent på samme tid. Jeg og Stefan sprang i vinduene for å se om vi så når de kom, lyttet og gikk med øra på stilk. Og ikke så fryktelig lenge etterpå var de der. Mamma og pappa var på besøk, og vi satt ute i TV-stua da jeg så jordmora komme gående med et par nede i gangen. Jeg visste det var henne, selv om jeg aldri hadde sett et bilde av henne og egentlig ikke ante hvordan hun så ut. Vi ga hverandre en klem, og om jeg hadde vært nervøs for å treffe henne, så var det ingen grunn til det. Hun var akkurat så behagelig og skjønn som i mailene, og det føltes veldig avslappende mellom oss. Vi spiste middag sammen, men Randi hadde det vondt og måtte opp og gå innimellom. Den ettermiddagen ble de foreldre til lille Martin, bare litt over ett døgn etter at Lykke kom til verden. Og vi fikk nesten hele barseloppholdet på føden sammen, og jeg fikk sjansen til å bli enda bedre kjent med henne. Er ikke det ganske merkelig i grunnen? I ettertid har vi truffet hverandre flere ganger, og vi skriver fortsatt mail med hverandre. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk dele mitt svangerskap med henne, og for at jeg i det hele tatt ble kjent med henne. Hun er en flott, morsom dame som er utrolig hyggelig og varm. Tusen takk Randi for at du gjorde graviditeten og barseltiden mye morsommere og mer meningsfylt, det hadde seriøst ikke vært det samme uten deg :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar