Fenya ble født 28 mai 2007 i en hundevennlig familie, hvor de har mange Alaskan Husky's som de trener og deltar i hundeløp med. Sønnen i huset, Arthur, er en av Stefan aller beste kompiser. Han bor i og for seg ikke der, men Arthur tipset oss i slutten av august det året at mamman hans hadde to valper de ikke ble kvitt, og de begynte å bli såpass gamle at de måtte få gitt dem bort. Før vi visste ordet av det hadde vi fått oss hund. Fenya var litt hakkekyllingen i søskenflokken, og hun var så utrolig sky og redd de første dagene. Hun lå bare under bordet eller under sengen, og ville ikke engang ha mat. Etter noen dager tødde hun opp og ble litt tøffere, men hun våget ikke å gå i trapper. På den tiden bodde vi i en leilighet hvor vi hadde en lang trapp for å komme ut, og der måtte vi bære Fenya opp og ned når hun skulle ut og tisse. En dag fikk jeg hekseskudd i ryggen, og ble dermed helt handicappet, og jeg oppdaget jo fort at å bære Fenya opp og ned trappene ikke var mye mulig. Så da var det ingen bønn lengere, hun måtte lære. Jeg gikk opp ett trinn og lokket og lokket, hadde noen godbiter med, og etter 20 minutter tok Fenya sitt første trappesteg. Vi brukte nok en god halvtime på hele trappa, men etterpå var hun ikke til å stoppe, og hun sprang opp og ned trappa resten av dagen... :)
Hun har vært en fantastisk turkamerat og en pålitelig venn. Ingenting er som å borre nesa i pelsen hennes, lukte på henne og kose med henne. Hun elsker å bli klødd på magen, da går alle 4 labbene opp i været og hun nyter det til fulle. Om man slutter for tidlig, løfter hun labben og dytter til deg og vil ha mer. Hun har personlighet i bøtter og spann, de mykeste ørene og de vakreste gullbrune øynene jeg noen gang har sett.
Pga at hun er litt nervøs var vi redde for hvordan det skulle gå da jeg ble gravid. De første dagene etter at vi kom hjem etter fødselen gikk det ikke spesielt bra heller, Fenya måtte være hos mine foreldre, mens hun fikk komme til oss noen timer om dagen for å venne henne til situasjonen. Når den verste nysgjerrigheten hadde gitt seg gikk det mye bedre, og vi var så stolt over hvor flink hun var til å tilpasse seg, og så lettet over at det gikk så bra. Vet egentlig ikke når det begynte å gå dårligere. Det kan like gjerne være vår feil, at hun ikke fikk nok mosjon og begynte å mistrives pga det. Eller at hun var sjalu, eller rett og slett bare forvirret. Noen hunder takler ikke å få barn i hus har jeg også fått høre. Men det kom altså til det punkt at hun knurret til Lykke, og da var grensen nådd. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og begge var enige om at vi ikke ville gi henne til hvem som helst. Det viktigste var at vi tok en beslutning basert på hva som var best for henne, og ikke nødvendigvis for oss. Fordi hun er som hun er følte vi at den eneste som kunne ta hånd om henne var Arthur. Han kjenner Fenya godt, hun er kjempeglad i han og han er flink med henne. Arthur har nettopp startet eget firma, så han har veldig liten tid - i tillegg mistet han sin egen hund Mao for bare noen måneder siden, i en stygg påkjørselsulykke, så jeg hadde vel ingen forventninger om at han hadde hverken tid eller lyst. Så jeg ringte dyrlegen og forhørte meg litt ang hvor lenge man eventuelt måtte vente om vi skulle avlive henne. Dyrepleieren kunne opplyse at vi kunne få en tid neste dag, hun forsto godt at vi ville ha dette overstått så fort som mulig, om det var det som ble utfallet. Så vi fikk en tid, som vi eventuelt kunne avbestille. Å beskrive hvordan det føles og sitte og forberede seg på å avlive hunden sin er umulig. Jeg kunne ikke engang se på henne uten at tårene trillet, jeg fattet ikke hvordan vi i det hele tatt skulle klare og ta kjøreturen ned til dyrlegen. Stefan dro for å snakke med Arthur, og da han kom tilbake kunne ha opplyse om at Arthur's mamma hadde tilbudt seg å overta Fenya, og ha henne som innehund (resten av hundene deres er jo utehunder). Det var jo ingen tvil om at det var det beste for alle, og både Stefan og jeg brast i gråt av lettelse over at det faktisk fantes en løsning i siste stund. Fenya skulle få leve! Klumpen i magen ble litt mindre, og jeg kunne slappe litt mer av.
Det var uansett forferdelig tungt å pakke sakene hennes idag og vite at hun ikke skal bo her sammen med oss mer. Hun er et familiemedlem på lik linje med alle andre her, og det var med stor sorg vi samlet sammen lekene hennes, medisiner, pass, godbiter og mat. Vi hadde avtalt med Arthur at han skulle komme og hente henne. Han har ofte vært her og tatt henne med seg, så det føltes bedre at det skulle bli sånn, enn at vi skulle bringe henne og dra fra henne. Selv valgte jeg å ikke være tilstede når han kom, men fikk sagt til henne det jeg ville si før jeg dro ut døren. Når jeg da kom tilbake føltes huset tommere enn noen gang. Hele ettermiddagen har jeg holdt meg sysselsatt, for så snart jeg stopper opp tenker jeg på henne. Det er et merke på veggen i stua etter sengen hennes, jeg tar meg selv i å se dit hele tiden. Jeg savner henne så utrolig mye allerede, merker så godt at hun er borte. Selv om jeg tror hun får det kjempefint der hun er nå føles det så grusomt. Hun kommer til å få mer mosjon og får dra på turer, og hun får trekke, noe som ligger i blodet hennes, og som sikkert vil sørge for at hun trives. Vi får besøke henne når som helst, og hente henne for å dra på tur f.eks. Det hjelper å tenke at det ikke er siste gang jeg har sett henne. Samtidig tenker jeg at det kanskje er dumt at vi sees, kanskje det bare blir verre for henne når vi da skilles igjen. Det føltes uansett godt når Stefan ringte for en stund siden og hadde snakket med dem. Da hadde Fenya roet seg, og hun lå og sov på føttene til mannen i huset, og hun hadde diltet han i beina hele dagen. Jeg ble glad for å høre det. At hun slapper av tyder på at hun har det bra. Så får heller vi ha det tungt og fælt akkurat nå, men så lenge hun har det fint, så er det det viktigste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar