Da var det sannelig lenge siden sist gitt. Ser til min store fortvilelse og forundring at jeg ikke har blogget siden snuppas bursdag!? Hvilket er nok et bevis på at tiden går fort, siden det absolutt ikke føles SÅ lenge siden jeg skrev her sist. Men det er tydeligvis flere måneder siden (3 for å være eksakt), og mye har jo skjedd siden da. Vi har blant annet vært på bilferie - ca 2 uker, hvor vi overnattet på 4 ulike steder, kjørte en helsikes masse mil og fløy innenriks i Sverige. Alt gikk helt strålende hva snuppelille angår - hun sov som en stein på natta uansett hvor vi var og hvilken seng hun hadde, dagslurene gikk glimrende, flyturene gikk kjempebra og hun var i det hele tatt en skikkelig flink og koselig reisekamerat. Så da var nok en barriere og skumle førstegangsopplevelser gjort uten større problemer. For det er faktisk skummelt å gjøre ting for første gang, spesielt for mamman. Første gang vi skulle kjøre til byen f.eks. Hun kan jo ikke ha vært mer enn max 2 uker gammel, og den lille kroppen forsvant jo nedi babysetet i bilen følte jeg. Jeg var livredd for at HUN skulle være livredd, at hun skulle begynne og hyle ukontrollert og få panikk mens jeg kjørte. Men det gikk helt fint. Og første gang vi skulle på kontroll på helsestasjonen var jeg sikker på at hun kom til å skrike hele tida, og at jeg ikke skulle greie å roe henne, og alle ville se på meg og tenke for en udugelig mor jeg var, som ikke fikk babyen sin til å tie stille... Men det gikk fint det også.
Nå har vi nådd nok en førstegangsopplevelse - snuppelille har begynt i barnehagen! Hun har nå gått ei uke i barnehagen, og til og med det har gått over all forventning. Hun smiler over hele ansiktet når vi går inn døra der, hun kan ikke komme seg inn på avdelingen fort nok, slik at hun kan forte seg til de andre barna og de ansatte. Hun sitter som et lys og følger med når de har samling og synger sanger og sier god morn til alle barna. Hun er så SØØØØT der hun sitter og så STOR plutselig, og mamman er så sinnsykt stolt og så utrolig nedfor for at tiden raser avgårde og for at hun vokser så innmari fort. Min lille skjønne datter skal ut i den store, vide verden, og selv om barnehagen er uskyldig nok, så føles det som at hun allerede er litt tapt for meg.
Personlig har jeg hatt en egen første (- og siste) gangsopplevelse. Har nemlig vært innlagt på sykehuset for første gang i mitt liv (forutenom da jeg fødte da). Har vært plaget med Mr Herman etter fødselen, og for noen dager siden var jeg på sykehuset og fikk fjernet dem kirurgisk. Selve operasjonen gikk kjempefint, samme dag var jeg i overraskende fin form, og selv dagen etter kjentes det noenlunde ok. Spiser jo en haug med smertestillende selvfølgelig, og sitter daglig i grønnsåpebad, som både virker betennelsesdempende og lindrende. Men dag 3 og 4, etter at jeg hadde vært på do, trodde jeg seriøst at jeg skulle besvime av smerter! Klarte knapt stå oppreist, og måtte ligg i 20-30 minutter, før jeg klarte å karre meg i dusjen... Så dette har nesten vært verre enn en fødsel! Er på dag 6 nå, og har blitt litt bedre, så håper virkelig at dette bare går fremover fra nå av. Er foreløpig sykemeldt 2 uker, så satser på å være på jobb igjen for fullt en gang i neste uke. Føles jo ikke akkurat så veldig morsomt å begynne i full jobb i slutten av august, etter 1 års permisjon, jobbe halvannen uke, og deretter bli sykemeldt i 2 uker, men må man så må man. Forhåpentligvis blir jeg jo kvitt endel plager nå, så tror fullt og fast på at jeg har gjort det rette til det motsatte er bevist, ville i hvertfall vært en gigantisk nedtur om det viste seg at hele operasjonen og smertene etterpå var fullstendig bortkastet. Bilde skal dere forresten slippe. Har ikke selv våget å studere nærmere hvordan jeg ser ut der nede :)
Det er viktig å ha noe å se fram til på slike dager, så jeg har brukt endel av tiden til å glede meg til oktober, for da skal jeg og ei venninne til Oslo på helgetur. Fant grisebillige flybilletter, og jeg har jo det privilegiet at jeg får billig hotellrom, så denne turen ble omtrent gratis. Men man skal vel svi av endel på shopping tenker jeg, så det vil nok merkes likevel. Det blir første gang jeg reiser fra snuppelille. Det lengste jeg har vært fra henne er ca 700 m, som jeg tror avstanden er hjemmefra til mine foreldre. For der har hun sovet et par-tre ganger. Ellers har jeg sovet hver natt i samme hus som henne, så det blir helt merkelig. Får ikke se henne på flere dager! Gruer meg til det, men det er vel også en førstegangsopplevelse man må gjennom før eller senere.
Men nå skal jeg først og fremst konsentrere meg om å komme meg helskinnet gjennom min førstegangs-operasjons-opplevelse. Også skal jeg virkelig prøve å bli flinkere til å blogge! :)
