Du er besøker nr

lørdag 20. november 2010

Å reise bort

Jeg har gruet meg lenge til den første turen fra snuppelille. Gruet meg egentlig aller mest til å si hade - så for meg at jeg skulle bryte sammen i krampegråt og være sikker på at flyet mitt kom til å styrte i Østersjøen og at jeg aldri skulle se henne igjen, og at hun skulle vokse opp uten mammaen sin. Slik ble det ikke. Heldigvis. Å si adjø gikk greit i grunnen. Det var nok fordi hun skulle i barnehagen om morgenen, og denne morgenen var egentlig som alle andre morgener. Vi sa hade, og Stefan kjørte henne i barnehagen, slik han gjør så og si hver morgen når han har fri, og jeg gjorde meg klar til å dra. Vanligvis gjør jeg meg klar til å dra på jobb, denne gang skulle jeg til Oslo. Alle har fortalt meg på forhånd hvor utrolig rart det er å dra fra barnet sitt, den aller første gangen. Hvor forferdelig det er å dra ut døra, men hvordan man slapper av idet man er på vei, og hvor godt man sover når man ikke ligger anspent og ubevisst lytter etter lyder fra den lille kroppen i rommet ved siden av. Vel, slik ble det heller ikke. Det var egentlig ikke så rart. Det føltes helt greit å sitte på flyplassen, dra avgårde. Jeg gledet meg til å shoppe og spise middag på Egon, til å treffe venner og tilbringe ei helg på hotell med ei god venninne. Og første kvelden var kjempekoselig, pubkveld med en gjeng damer og forholdsvis tidlig i seng. Så våknet jeg etter 4 timers søvn, og var LYS våken. Eller ja - lysvåken er kanskje å overdrive sannheten en smule. Men jeg fikk i hvertfall ikke sove mer. Så da ble jeg liggende og fundere, og kjente at jeg savnet Lykke. Og Stefan. Og lurte på om de var våkne, og hva de gjorde. Om de hadde sovet godt. Om huset føltes tomt uten meg. Om de i det hele tatt merket at jeg var borte.

Vi koser oss på tur


I'm with stupid ;)


Så kjente jeg at jeg var litt sulten, og begynte å fundere over hva jeg skulle spise. Hotellfrokost er GØY, og forventningene er ofte høye til hva som serveres. Ikke for at det egentlig spiller noen rolle for meg, for jeg spiser stort sett ALLTID to halve rundstykker med italiensk salat, kalverull, ost og et hardkokt egg, med Earl Grey te og et glass appelsinjuice til. And that's it! Men uansett, det er så morsomt å ha masse mat å velge mellom, selv om man velger det samme hver gang :) Vel, etterhvert klarte jeg ikke dy meg lengere, og vekket forsiktig venninna mi og sa at jeg gikk ned til frokost. Sporty som hun er slengte hun seg med. Etter frokosten var det ikke vits å kaste bort mer tid på søvn, nå skulle det shoppes! Og det var her jeg begynte å slite skikkelig. For nå så jeg plutselig små jenter på Lykkes alder overalt, og da kjente jeg langt inni hjerterota hvor mye jeg savnet henne og ønsket at hun var der! Jeg holdt nesten på å begynne og grine hver gang jeg så ei lita jente på rundt halvannet år, det var helt GRUSOMT!!!

Biffsnadder'n på Egon er obligatorisk på Oslo-tur :)


Andre turen hjemmefra var sist helg. Da skulle jeg til Russland med jobben. Hotellet var fancy og flott, men av erfaring hadde jeg ikke like høye forventninger til frokosten her, for å si det sånn. I utlandet serveres det jo gjerne andre ting enn hjemme, og selv om man kanskje ikke synes alt smaker like godt, så er det spennende å prøve nye ting og være positiv til annen matkultur. Så jeg gledet meg jeg, og de hadde mye spennende på frokostbordet. Bestemte meg for å starte med ei skive grovt brød, stekt egg og litt grønnsaker + den obligatoriske Earl Grey teen. Og det smakte jo riktig godt. Kjente derimot et skikkelig knip i magen akkurat idet skiva var vel fortært, men tenkte egentlig ikke noe mer over det der og da.

Vel oppe på rommet begynte det å buldre. Lyden kom fra magen og hørtes på ingen måte sunn ut. 30 sekunder etterpå fikk jeg sånn mageknip at jeg knapt kunne stå oppreist, så flaks for meg at jeg satt på sengekanten akkurat da og bare kunne vippe opp beina og slenge meg nedpå. Etter to timer, et par toalettbesøk og ellers horisontal stilling i senga var det tid for sightseeing. Akkurat der og da føltes det bedre, så jeg tenkte at litt frisk luft ville gjøre susen. Jeg tok feil. Etter 2 minutter i bilen kjente jeg kvalmen kom skyllende over meg som en diger flodbølge, og ved første stopp måtte jeg virkelig anstrenge meg for ikke å kaste opp, så jeg måtte bare få sjåføren til å kjøre meg tilbake til hotellet. Takk og pris ventet jeg ikke lengere, for 5 minutter etter at jeg inntok hotellrommet igjen lå jeg over toalettet og spydde som en gris. HURRA! Å være syk på et hotellrom i Russland er ikke det morsomste jeg kan tenke meg å gjøre en lørdag, og DA hadde jeg hjemlengsel da. Er vanligvis ganske flink til å ikke syns synd i meg selv, men da var det ikke så gøy å være meg, for å si det sånn. HELDIGVIS var det TV2 på rommet, og man kunne leie film på tv'n, så jeg fikk sett "The Blind Side" med Sandra Bullock (for 2. gang, men den er jo så god, så den tåles å sees flere ganger) mens jeg bestilte verdens beste toast fra roomservice menyen og tømte minibaren for cola og salt potetgull (når jeg endelig greide å spise vel og merke). Så igrunnen hadde jeg det ganske greit etterhvert som jeg ble bedre, selv om jeg selvfølgelig helst skulle vært sammen med mine kolleger og bowlet og spist middag på en bedre restaurant, og ALLER helst skulle jeg vært hjemme med snuppa mi og samboeren min. Gjett èn gang hvem som var klar som et EGG (ironisk nok) til å dra hjem søndags morgen!? Jeg stilte opp til utsjekk 3 kvarter før vi hadde avtalt, bare for å være sikker på at JEG i hvertfall var klar når bilen kom :) Og så UTROLIG deilig det var å komme hjem og se det hjertelige smilet til Lykke, der hun satt i barnesetet i bilen og plutselig oppdaget mamma på utsida. DA glemte jeg alt om både diverse kroppsvæsker og dårlige egg, for det var bare plutselig så uviktig :)

Hotellrommet var det eneste jeg fikk tatt bilde av på turen


Men kanskje det går lettere neste gang - eller kanskje ikke.



post signature

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar