30 Day Shred...

Da var man igang! Første treningsøkt idag, og det var knallhardt! Hang i og for seg bedre med enn jeg trodde kondisjonsmessig, men styrkebiten var tung. For de som ikke aner hva jeg babler om, så finnes det altså et treningsprogram som heter 30 Day Shred, med hun Jillian-dama fra The biggest loser - og her snakker vi treneren altså, ikke noen av deltakerne (for å unngå misforståelser). Hun er litt Hitler. Og her skal man altså trene 30 minutter (inkl oppvarming og uttøying, tro det eller ei) i 30 dager og se betydelig forskjell på ens kropp. Man trener 10 dager på level 1, 10 dager på level 2 og tilslutt 10 dager på level 3. Jeg tenker nødvendigvis ikke trene HVER dag, om jeg hopper over en eller to dager, så er det greit liksom, men jeg skal gjennom hele programmet! Og jeg gruer meg allerede. Har gjort unna første økt idag som sagt, og jeg har allerede så vondt i beina og er så stiv og støl at jeg venter i spenning på hvordan morsdagen i morgen kommer til å framtone seg... Ser liksom for meg at jeg blir liggende i sofaen og ynke meg og rope på sambo når jeg blir tørst eller sulten, fordi jeg ikke klarer å reise meg. Kjenner at de fleste musklene har fått kjørt seg, men foreløpig er det låra som jeg kjenner har fått mest juling. Treningen idag er forresten fullstendig bortkastet, vi holder nemlig på å steke en Grandis til kvelds :) Men det er jo lørdag, og hvem starter vanligvis å trene på en lørdag?? Forutenom om meg da. Og Stefan. For han slengte seg med nemlig. Sjelden jeg har sett noen trene med sånn iver som han, men har jo en tendens til å yte 120% uansett hva han gjør :) Blir morsomt å se om han henger med alle 30 dagene. Her har dere ei til som er riktig så ivrig, hun tror jo at håndvektene er bein eller noe.... :)

Vet forresten om en ting til som blir morsomt... Nemlig å se om Stefan husker morsdagen i morgen. Tviler sterkt på det. Ikke for at jeg forventer en gave eller noe, men hadde vært koselig med et kort f.eks. Til hans første farsdag hadde jeg fått Lykke til å krote ned noe man under STERK tvil kan kalle hennes første tegning. Han fikk frokost på senga, men sannelig om jeg vet om jeg hadde ordnet noe gave (husker ikke rett og slett). Og jeg er ikke så kravstor, så om han hadde gjort noe lignende ville jeg blitt veldig veldig glad.

Når vi nå er inne på det med vekt, så var jeg jo omtrent like bred som en middels flaggstang før jeg ble gravid. Eide ikke vekt hjemme, så aner ikke hva jeg kan ha veid, men når jeg var på min første svangerskapskontroll veide jeg 55 kg, og da tror jeg at jeg hadde lagt på meg endel allerede, siden jeg sluttet å røyke 4 uker tidligere. Og til dere som aldri har møtt meg, så er jeg ca 165-166 cm, så dere skjønner selv at jeg var ikke store kroppen. På slutten av graviditeten veide jeg 83, så jeg hadde altså gått opp ca 30 kg. Det høres forferdelig mye ut, men heldigvis var de ganske fint fordelt, så man kunne ikke se at det var SÅ mye. Vel anywho, når jeg kom hjem fra sykehuset hadde 12 kg forsvunnet, og i ukene framover gikk jeg sakte men sikkert ned. Sist jeg gikk på vekta veide jeg 63.8, og det var i november engang. Siden har det vært jul med alt DET innebærer. Kort sagt spiste jeg alt jeg hadde lyst på i jula, og det var ikke lite! Da jeg endelig våget meg på vekta igjen en stund etter jul viste det seg at batteriene var ferdige, så jeg fikk aldri sett resultatet. Noe som sikkert var like greit siden jeg følte jeg var på vei opp igjen. Fant ut at jeg skulle vente med å kjøpe nye batterier til sånn mars/ april kanskje, slik at jeg ikke skulle henge meg så mye opp i de tallene, men her om dagen oppdaget jeg at batteriet i kjøkkenvekta er akkurat samme type, og da klarte jeg ikke dy meg, men MÅTTE sjekke. Holdt pusten mens jeg gikk på vekta.... 63,1. Min første tanke var at jeg ble skuffa, 700 gram på flere måneder liksom!!! Men når jeg kom på alt jeg hadde trykt i trynet i jula, så var det egentlig helt greit. Jeg gikk fortsatt ned, på tross av julefråtseriet og at jeg ikke har slanket meg i det hele tatt og stort sett spist det jeg har lyst på (forutenom at vi er blitt flinkere til å bare spise godis i helgene). Målet mitt er å være under 60 kg til sommeren, og jeg tror det er et realistisk mål. Ser vel egentlig helt grei ut sånn kroppslig sett, men trenger å stramme opp litt, er mye brøddeig rundt magen for å si det sånn :) Og jeg er ikke helt fortrolig med å se meg i speilet, for naturlig nok sammenligner jeg meg med slik jeg så ut tidligere, selv om jeg vet godt at jeg var for tynn.

Denne uka har jeg vært på jobb! Gruet meg litt til å gå på jobb siden det var 9-10 mnd siden sist, regnet med jeg hadde glemt masse (vi jobber i et sånt dos-basert dataprogram hvor man må huske hundrevis av input, så tenkte jeg hadde glemt minst halvparten). Men det gikk over all forventning. Det var utrolig godt å komme seg ut av huset, treffe mennesker som ikke nødvendigvis har født barn i løpet av det siste året, og prate om alt mulig, og ikke bare babysnakk. Det var deilig å være såpass konsentrert og opptatt av andre ting, slik at jeg ikke tenkte så mye på hvordan kroppen min ser ut og på alle klærne i klesskapet som ikke passer. Følte meg plutselig som meg selv igjen! Og det var lenge siden gitt. I tillegg satt jo input'ene i fingrene når jeg vel satt foran maskinen, så det var ikke noe å bekymre seg for. Stefan kom innom nesten hver dag også, slik at jeg fikk hilse på Lykke, og da ble ikke dagen så lang. Hun var forresten på 8 mnd's kontroll i uka. Hun er blitt en stor jente på 72 cm og 8 kg. Dobbelt så tung som da hun ble født tenk! Hun sjarmerte som vanlig fletta av alle på helsestasjonen. Det er helt utrolig hvor smøreblid hun blir med en gang vi entrer døra der. Hun bare gliser harmonisk til alle, aner ikke hva det er med det kontoret. Kanskje det lekker noe beroligende i gassform fra legesenteret vegg i vegg? Hun fikk tannbørste hos helsesøster, så i kveld pusset vi de to små stubbene for første gang, og Lykke syntes det var kjempemorsomt å pusse tennene - så lenge det varer... :)

Hvor var jeg forresten? Jo - jobb! Skulle jo jobbe to uker nå mens Stefan skulle ha sine første to pappapermisjonsuker. Men så går han plutselig og får en jobb foran nesa på 25 andre som også var på intervju, og ny-jobben ville ha han på kurs i min andre jobbuke, så nå har jeg plutselig fri igjen. Jaja, var nå godt å få en liten pause i permisjonslivet og komme meg tilbake til hverdagen, men det skal nå bli godt å få kose igjen med lille Lykke også. Hun er helt turbo om dagen, for hun har endelig skjønt hvordan hun skal komme seg framover. Det går ikke så fort, men hun aker seg altså fram. Så snart må vi vel renske gulvet for alt som kan tenkes at hun vil smake på, og det er jo det meste. Er helt utrolig hvor fort det går i svingene nå. På ei uke nesten kunne hun sette seg opp, åle seg bortover gulvet og snurre seg rundt sin egen akse. I tillegg går jo kjeften i ett. Hun kan si 4 ord: bæbæbæbæ, dædædædæ, jæjæjæjæ og ajajajaja. Og det er kanskje ikke så mange ord, men til gjengjeld sier hun dem hele tiden! :) Hvis hun ikke er sur da, da presser hun bare hele kroppen sammen, blir mørkerød i fjeset og brøler. Idag har hun ikke vært helt enkel å ha med og gjøre, mistenker at vi snart vil se to små hvite prikker i overmunnen også. De to tennene nede kommer stadig lenger opp, hun ser så utrolig søt ut med dem, store jenta vår... *sukk* Hun er forrsten ikke spesielt stygg her heller, bildet er tatt under middagen igår. Ikke noe å si på humøret her altså:

Jaja, grandisen er ferdig, og Stefan har visstnok kjøpt potetgull også, så blir visst litt fråtserier her i kveld også. Håper dere alle har en strålende OL-lørdag.