Du er besøker nr

søndag 7. februar 2010

Da Lykkeliten kom til verden... *min fødsel*

Torsdag 11 juni, 39 uker + 5 dager på vei:

Etter å ha hatt mye kynnere i noen dager, syntes jeg nå de begynte å komme oftere og mer regelmessig. Hadde rietelleren på og kynnerne kom med 5-8 minutters mellomrom hele dagen. De var ikke så vonde, men de var kraftigere enn før. Stefan var bekymret og maste hele kvelden om at jeg skulle ringe føden, og ved 23 tiden torsdag kveld ringte jeg og forklarte situasjonen, og de ville ha meg på en kontroll. Jordmor målte rieaktivitet og undersøkte meg og sa at jeg hadde 1 cm åpning, men livmormunnen var ikke på langt nær moden, så hun sa det ikke var noen fødsel på gang med det første og at jeg måtte regne med at det enda kom til å ta lang tid. Litt skuffet dro vi hjem, men litt lettet også for at vi i hvertfall visste hvor ståa lå. Hadde knapt kommet inn døra hjemme når jeg kjente en skikkelig stram følelse rundt magen, som veldig veldig sterke menssmerter. Tok 2 paracet og gikk i seng, men nå begynte kynnerne å bli virkelig vonde, og det tok et skikkelig godt tak i både mage og rygg, og jeg kunne ikke sove. Kjente at dette var totalt annerledes enn kynnerne jeg hadde hatt før, men i og med at jordmor sa at det skulle ta tid trodde jeg likevel ikke helt at det kunne være ekte rier. Det var helt umulig å sove, måtte puste meg gjennom hver kynner/ ri og smertestillende hjalp ikke. Følte meg rastløs og nervøs og vandret hvileløst i huset hele natta. For dem som ikke vet hvordan rier føles forresten, så syntes jeg det kjentes som at jeg hadde et bredt piggbelte rundt nedre del av mage og rygg, der piggene vender innover og når rien kommer så strammes beltet kjempehardt! Kan ikke beskrive det på noen bedre måte…

Fredagen kom og kynnerne fortsatte hele tiden, fortsatt med 5-8 minutters mellomrom. Jeg hadde vondt og var lei meg, var redd for at jeg skulle gå med disse smertene i ukesvis før det ville skje noe mer. Stefan ringte fra jobb ved 12 tiden og spurte hvordan det gikk og jeg begynte bare og gråte og ville at han skulle komme hjem, jeg var trøtt og sliten og syntes fryktelig synd i meg selv. Da han kom tok jeg meg en dusj for å se om det kunne hjelpe mot smertene, men det gjorde det ikke, så jeg ringte min jordmor på helsestasjonen og spurte hva jeg skulle gjøre. Hun ba meg ringe føden igjen for en ny kontroll, hun syntes ikke det bare hørtes ut som kynnere lenger. Som sagt så gjort, fikk beskjed på føden om å komme på en ekstra sjekk. Syntes smertene avtok noe mens jeg lå med CTG-beltet rundt livet (det som måler rieaktiviteten), og regnet med å bli sendt hjem med beskjed om å ta to paracet og ”kom tilbake om to uker når du virkelig har vondt”. Stor var derfor overraskelsen da jordmor plutselig utbrøt at ”jo da, her er det noe på gang ser du, vi skriver deg inn!”. Ble både redd og glad på en gang, hadde nå 2 cm åpning og mormunnen var moden. Spurte pent om jeg kunne stikke hjem og hente sykehusbagen, og det kunne jeg. Hun ba meg også om å spise litt og kanskje gå en liten tur, men sa at om jeg var veldig nervøs og følte meg tryggere på sykehuset, så fikk jeg gjerne være der. Vi dro hjem og pakket og spiste litt før vi returnerte til sykehuset. Her fikk jeg utdelt skjorte og seng på fødestua mens jeg fikk tilbud om å ligge i badekaret. Det varme vannet lindret smertene bra, og det føltes avslappende og deilig. Ca kl 20 fredag kveld ble jeg sjekket igjen, nå var åpningen på 4 cm, ”dette går jo så det suser” tenkte jeg optimistisk og syntes livet var en lek, og så for meg at jeg skulle bli mor om noen få timer. Så var det vaktskifte på sykehuset, og den søte jordmora som var ferdig på jobb kom innom og sa godnatt før hun dro hjem. Hun sa at om jeg ikke fikk sove, og såframt riene ikke tok seg kraftig opp, så ville jeg få en smertestillende sprøyte, slik at jeg skulle få litt søvn og samle krefter, siden jeg ikke har sovet på snart to døgn. Og det hørtes jo ut som en god plan i mine ører.

Jordmora som hadde nattevakt så jeg ikke noe til før lenge etterpå, jeg satt og pustet og peset meg gjennom en ri mens hun plutselig dundret inn, studerer meg morskt en stund før hun sa ”ja, her går det jo bra” og mumlet at det blir fødsel i natt og vandret ut døra. Jeg syntes aldeles ikke det gikk bra, jeg hadde dritvondt og var redd og trøtt som en gymsokk. Det gikk et par timer til før neste gang hun fant det for godt å stikke nesa innom, da spurte jeg om noe smertelindrende og fikk et ”ja, hva vil du ha da?” til svar, før hun opplyste at jeg kunne få akupunktur om jeg ville prøve det, men hun mente det var for tidlig å få lystgass eller epidural (så ikke helt poenget med å spørre hva jeg vil ha om det kun var ett alternativ å velge på liksom??) Jaja, fikk to nåler bak i halebeinet, og syntes faktisk de hjalp litt, såpass at jeg klarte å slumre litt mellom riene hvertfall. Var nå så trøtt at jeg visste knapt hva jeg het, eneste som holdt motet oppe var at tiden gikk og at jeg var et steg nærmere å bli ferdig. Etter noe som føltes som en evighet kom hun igjen for kontroll. Hurra! Endelig skjedde det noe, var så spent at jeg nesten ramlet ut av senga. Tror klokka var rundt 03 på natten (natt til lørdag). Åpning: fortsatt kun 4 cm… Ble så skuffa at tårene bare sprutet og jeg hulket sårt mot Stefans mage mens han prøvde å trøste meg så godt han kunne. Alle disse timene med smerter til ingen nytte. Jeg var sikker på at jordmora ikke snakket sant og hatet meg av en eller annen grunn. Hun sto bare og så på meg og så nesten som hun nøt øyeblikket, men det var nok bare min slitne hjerne som tullet med meg (forhåpentligvis). Så ventet nye timer med venting og rier som kom i ett. Nålene i ryggen hadde ingen virkning lenger og var mest i veien der de hang seg fast i nettingtrusa fra sykehuset. Cruella-jordmora så jeg ingenting til og Stefan sovnet sittende, så jeg følte meg kjempealene der jeg satt på fødestua midt på natten og så ut over byen som badet i en nydelig midnattsol, mens jeg gråt litt og var vettskremt. Klokken 6 kom hun inn igjen, og nå tok hun vannet, det var nesten så jeg begynte å like henne litt, for nå skjedde det hvertfall saker. Så gikk hun igjen, og neste gang noen åpnet døra så var det den søte, gode bestemor-jordmora fra kvelden før som nå var kommet på morgenskiftet. Jeg ble kjempeglad og hylte at det var SÅ deilig å se henne, jeg var så lettet at jeg nesten begynte å grine. Nå skjedde det ting, hun sjekket åpning som nå har blitt 6 cm og jeg ble flyttet fra sengen til fødestolen og fikk tilbud om lystgass. ENDELIG! Jeg supet inn det jeg kunne, riene var ikke så lange, men de kom i ett, og lystgassen hjalp meg i hvertfall å konsentrere meg om noe annet enn smerten. Rusen var ikke spesielt deilig, men jeg ønsket den mer enn velkommen, da jeg var sliten etter over to døgn i våken tilstand og hadde tatt til takke med hva som helst som hadde fått meg til å føle meg bedre. Jordmora motiverte og skrøt av hvor flink jeg var, samtidig som hun kritiserte Cruella på nattskiftet som ikke ga meg den sprøyta så jeg fikk sove. Jeg elsket henne her, vi hadde connection så det holdt og snakket samme språk følte jeg. Hun pushet meg til å reise meg opp slik at det gikk fortere, selv om det presset sånn på når jeg sto at jeg trodde at hele underlivet skulle sprenges. Hun trøstet når jeg fortvilet og var forbanna sammen med meg når jeg bannet. Jeg spurte om jeg snart kunne få epidural, men hun ville ikke gi meg det fordi det kan svekke riene og pga at jeg hadde så dårlig med krefter etter to søvnløse døgn og riene var allerede så lite effektive. Jeg gråt og ba henne VÆR SÅ SNILL, jeg klarte ikke mer smerter, kroppen var helt ferdig. Jeg skalv som et aspeløv og ryggen verket som besatt mellom riene, så jeg klarte ikke slappe av da heller, så hun ga seg og kalte opp anestesilegen, mens hun samtidig satt i gang riestimulerende drypp for å få sterkere rier. Jeg dro fortsatt inn lystgass til den store gullmedalje, ble litt mer likegyldig til smertene, men vet ikke helt hvor lindrende det var. Ble hvertfall helt borte vekk en stund der og hørte kortterminalen fra utestedet hvor jeg har jobbet som bartender surret i hodet mitt og trodde et øyeblikk at jeg var ute på byen… Jordmora sjekket åpning igjen, 10 cm! Dvs ingen epidural, det var for sent, nå skulle det presses. Riene økte ikke i styrke på tross av dryppet, så pressriene ble for korte, fikk bare til 2 press pr rie. Til gjengjeld kom de hele tiden, så jeg fikk ikke noe hvile imellom. Nå var jeg så sliten at jeg måtte ha hjelp til alt, Stefan måtte omtrent dytte brus i kjeften på meg for å gi meg energi, klarte nesten ikke drikke selv. Han begynte å bli bekymret og ringte mamma for å få henne dit for støtte og hjelp. Jeg registrerte knapt at hun kom, husker bare at jeg fikk et glimt av henne i et speil og at det var fint å ha henne der. Jordmor ville ha meg opp å stå, men bena ville ikke bære meg. Presset som en gal for hver ri, men hodet til babyen var tydeligvis ikke langt nok nede ennå. Etter ca en time med pressrier ringte jordmor lege, vi måtte ha hjelp. Jeg begynte å få litt panikk, tenkte at det kom til å ende med hastekeisersnitt eller at babyen umulig kunne komme uskadet fra dette. Legen som kom inn så morsk ut, men utstrålte en ro og ”dette kan jeg”-holdning som gjorde at jeg roet meg litt og følte meg i trygge hender. Han festet sugekoppen på babyens hode og ved neste ri prøvde han å dra den ut. Det gjorde så vondt at det går ikke å beskrive, jeg peste og ropte og bærte meg mens svetten silte, men jeg prøvde å tenke på at så mange kvinner har klart dette, JEG skal også greie det - jeg SKAL!! Men babyen ville ikke ut. Legen satt bedøvelse og tok fram saksa, og klippet som om han klippet i papir, jeg var sikker på at jeg skulle dø. Ved neste ri ropte både jordmor, Stefan og legen at jeg ikke skulle slippe, men presse, presse, PRESS, og ikke vet jeg hvor jeg hentet kreftene fra, men jeg følte at det nå var nært og jeg presset det jeg var god for og litt til, og når jeg var overbevist om at jeg ikke klarte mer og kom til å svime av, så presset jeg 10 sekunder til og plutselig kjente jeg babyen skled ut. Jeg sank tilbake i stolen og tenkte med et hikst at det endelig var over, mens jeg fikk babyen på magen. Den var så glatt at jeg var redd for å miste den. Barnepleieren surret håndduker rundt og babyen begynte å gråte med en gang. Selv var jeg så utkjørt at jeg var helt tom, klarte ikke gråte eller tenke eller noe, jeg bare pustet og peset og strøk den lille, mens Stefan satt ved siden av og holdt seg for øynene og bare gråt og gråt. Ingen av oss tenkte på å spørre om kjønn, jeg var jo så sikker hele tiden på at det var en gutt, og jeg var nå mer opptatt av bare å se på dette lille vesenet som har vært i magen min så lenge. Jordmor så på klokka og konstaterte at babyen ble født lørdag 13 juni kl 11.31. Jeg talte 10 fingre og 10 tær før legen (tror jeg det var) løftet på babyens ben og gratulerte oss med jenta… Jeg ble kjempeoverrasket, men sa til Stefan at da ble det hvertfall ikke noe krangel om navnet, da vi hadde vært enige om jentenavnet hele tiden, men trodde jo aldri det skulle bli aktuelt. Jordmora skrøt fælt av morkaka og sa at den var stor og fin, og at babyen hadde levd godt i magen, selv kan jeg ikke huske å ha sett den. Jeg ble sydd mens Lykke ble veid og målt og vasket og fikk på seg sine første klesplagg (en body og en lue) og en bleie. Deretter ble jeg flyttet over i en seng og lå der med lille Lykke på magen mens de ryddet og vasket fødestua. Mamma gråt og sa at både jeg og Stefan var kjempeflinke og jeg tror hun var glad for at hun fikk være med på innspurten, men hun dro hjem så vi kunne nyte øyeblikket alene. Så der satt Stefan og jeg, helt øre og slitne og visste egentlig ikke hva vi skulle tro eller tenke om noe, annet enn at tårene trillet på oss begge og vi holdt hverandre hardt i hendene mens vi studerte vår perfekte lille datter. FOR en utrolig reise vi hadde vært med på, det var verdt alle vondter og hormoner og søvnløse netter når vi nå lå her med resultatet, et friskt lite barn. Jordmor sa at det kom til å gå lettere neste gang, men jeg forsikret henne om at det IKKE ville noen neste gang. Legen smilte lurt, han har vel hørt DEN replikken en del ganger


Jeg har foreløpig ikke forandret mening, men man skal aldri si aldri. Det var uansett den sykeste, råeste, mest skremmende, fineste og mest spesielle opplevelsen i mitt liv, og jeg føler meg som sagt virkelig beæret og velsignet som har fått lov til å bli mamma, på tross av at jeg tidligere har uttalt at jeg aldri ville få barn. Ingenting i verden topper dette, det er helt sikkert. Og til dere mannfolk, jeg vet at jeg alltid har sagt at jeg misunner dere fordi dere har det så enkelt her i livet – men nå synes jeg faktisk oppriktig synd på dere som aldri kan få oppleve hvordan det er å bære fram et liv og sette det til verden. Jeg tror nemlig at det er selve meningen med livet.

Det første offisielle bildet av den lille familien, tatt av lokalavisa to dager etter fødselen





post signature

3 kommentarer:

  1. Her triller tårer og magemuskler strammes, samtidig som jeg synes jeg kjenner det i underlivet.
    For en flott fødselshistorie, samtidig som en vanvittig fødsel du har hatt. Og jeg kjenner til deler av historien etterpå med mye plager.
    Du er supersterk!!

    En flott familie er dere!

    SvarSlett
  2. Å, nå ble jeg rørt. TUSEN tusen takk Elin! :)

    SvarSlett
  3. Aaahhh...Fødselen ja. Synst ikkje det er så lenge sia, men samtidig en evighet sia!
    Nydelig historie,snuppa!! *rørt*

    Har utfordra deg på bloggen min=)

    http://nrtoblirtiltre.blogspot.com

    SvarSlett