Snuppa og soving

Jo, skrev såvidt igår om hvordan mangel på søvn har blitt en stor del av livet, en av de største forandringene altså. Ikke mer sove til 12 på lørdager (eller jo, Stefan er flink å stå opp med Lykke i helgene, men jeg får ikke sove stort mer uansett), babyen vet ikke forskjell på helg og ukedager, så her gjelder det å stå opp når sjefen bestemmer. Og idag bestemte sjefen seg for at dagen skulle starte kl halv 8. Hvilket i og for seg ikke er så fryktelig tidlig, men når man er vant til å gi henne melk i 6-tida, for deretter å sove til 9-9.30, så er halv 8 tidlig! For ca to uker siden fikk Lykke to tenner, de kom samtidig, og har holdt oss MYE våkne (og sikkert naboene også). Her snakker vi dårlig humør altså. Ikke ville hun leke med noen av lekene, ikke ville hun sove på dagtid, sitte på fanget ville vi hvertfall IKKE, alt var pest og kjipt og hun var trøtt og sur og grinete mens siklet bare fosset ut av munnen på henne. Heldigvis sov hun ganske bra på natta, ellers hadde det blitt lange døgn gitt... Men det var mye opp og dytte smokk natterstid. Og slik har det fortsatt... Helt til igår. Da sov hun plutselig kjempegodt, og jeg hadde DEN muligheten til å få tatt igjen litt søvn. Men hva skjer? Jo, jeg ligger og vrir meg i sengen og får slettes ikke sove, for jeg venter bare på at babycallen skal begynne og jamre, slik at jeg må opp og inn til henne! Så jeg lå våken til kl 2, sov kanskje et kvarter, og DA først grynter hun misfornøyd og har slengt smokken langt pokker i vold (fant den ikke i mørtna heller, men den dukket opp under senga i morges). Så var det å leite ny smokk, og det ble stilt. Men med tanke på hvordan de siste ukes netter har sett ut, så regnet jeg jo ikke med at dett var dett liksom, så jeg ble liggende våken enda ei god stund og bare ventet på ramaskriket som aldri kom. Før kl halv 8 i morges altså. Og da var det melk på senga, og kos etterpå. Er så rart med disse rutinene, merker nå at søvnmønsteret hennes endrer seg, hun trenger rett og slett mindre søvn. Typisk, så snart man har fått inn en rutine, og alt funker som fjell - ja, da er det plutselig nye ting som gjelder, og man begynner på nytt :) Som ei av mine trillevenninner sier: "Det er visst ikke meninga at vi skal forstå oss på disse små...."

Lykke er så utrolig skjønn på morran forresten, for et blidere ansikt skal du leite lenge etter. Hun ligger i sin egen seng på natta, men på morran etter mat får hun komme i vår seng, og der ligger hun og plaprer og jabber, lager prompelyder og ler og herjer. Hun hviner og hyler av fryd om man kiler eller blåser henne på magen. Det er så KOS!!! Finnes ingen bedre måte å våkne på i hele verden enn å se det søte lille ansiktet som er så forventningsfullt og uskyldig og vakkert. Tenk at man kan elske noen så høyt, og at man kan ha slike følelser for et annet menneske - det var jeg ikke forberedt på. Joda, har lest om morsfølelsen og alt det der, men at den er så STERK ante jeg ikke. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har fått lov å sette et barn til verden, at jeg fikk denne opplevelsen. Vet om flere som aldri kommer til å oppleve dette, og jeg synes så synd på dem, fordi de går glipp av det største i livet. For det er nemlig det råeste jeg har vært med på, på godt og vondt. Så mange følelser i sving, så utrolig spennende og nervepirrende og vakkert og flott. Jeg er virkelig virkelig heldig!