Lykkemor's første 17 mai

Det hjelper å klage på været. 17 mai i år opprant nemlig med strålende sol fra skyfri himmel, og utrolige 21 grader (på morningen). Jeg som hadde bekymret meg i dagesvis om hva jeg skulle ha under og over bunaden til Lykke for at hun ikke skulle fryse, måtte nå begynne og bekymre meg om hun hadde for MYE klær... Lykke valgte jo akkurat denne dagen og sove til kl 8, noe som ikke har skjedd på aldri så lenge. Dvs at det bare ble tull med våre planer om å få med oss skoletoget, for det skulle gå halv elleve, og da var Lykke midt i sin første lur. Så når hun våknet dro vi i full fart til skolen og fikk i oss litt kake, sånn at vi i hvertfall fikk gjort NOE på formiddagen. Og for at vi skulle få vise fram den ufattelige nydelige lille dattera vår, som var til å spise opp i den lille bunaden sin :)

Etter kakespisingen (som for øvrig var ganske skuffende, siden jeg hadde gledet meg i flere dager til å spise sjokoladekake, og kaka de solgte på skolen ikke var laget av en som hadde hatt sin beste dag som baker, eventuelt en som ikke kunne bake i det hele tatt) dro vi hjem og benyttet anledningen til en deilig time på verandaen hjemme. Da var tempen kommet opp enda et par grader, og snuppa koste seg i bare body, solhatt og solfaktor 50+ og lekte med sine nye sandkasseleker i sola. Stefan disket opp med pepperbiff og pommes frites, før vi igjen inntok festklærne og beveget oss ned mot byen for å se på folketoget. Denne gang ble det faktisk beskuet fra fortauet, og ikke i bilen. For en fantastisk dag, ALLE snakket om det flotte været, alle smilte og spiste is og koste seg. Damer gikk i kjoler og barlegger. Joda, jeg vet at dette er helt vanlig i de fleste andre deler av landet på 17 mai, men her er vi vant til å ha votter på hvis vi i det hele tatt skal greie å vifte med flagget, så dette er STORT for oss. Hørte at en gammel mann på 84 forkynnet at han ALDRI hadde opplevd en så varm 17 mai, men det kan nok visserligen ikke bevises siden det kun er foretatt målinger de siste 60 årene, men jeg tror på han jeg!


Lykke var forresten et eneste stort smil hele 17 mai. Hun satt i Stefans armer mens folketoget passerte, og hun var i hundre. Hun smilte og vinket og lo, viftet med flagget og danset til korpsmusikken. Det var et øyeblikk å huske. Derfor var jeg så stolt av meg selv som for en gang skyld husket å ta fram videokameraet og fikk filmet henne der hun sjarmerte i senk de fleste i nærheten, mens jeg filmet gledet jeg meg allerede til å se resultatet. Fadesen oppdaget jeg da jeg skulle stoppe opptaket. Det skjedde ingenting liksom. Det stoppet ikke. Hvilket betydde at det aldri hadde startet. Så det var vel dagens eneste nedtur.
Jeg er litt redd for at jeg skal glemme hvordan dagen var, og for et fantastisk vær vi hadde. Jeg er nemlig helt sikker på at jeg aldri får oppleve det igjen, at det går minst 60 år til neste gang, så da kan det være greit å ha dette nedskrevet :)

Den barmhjertige samaritan

Noen ganger gjør folk noe så uventet og uselvisk at man igjen får troa på det gode i mennesker. Den troa har jo bare minsket i takt med det økende antallet artikler om tankeløse og egoistiske gjerninger i avisene. For nå om dagen tenker folk mye på kun seg selv og sitt. Står det en bil langs veien med panseret oppe og en mann som står og titter ned, så er det ingen som stopper lengere og spør om fyren trenger hjelp. Er det en dame derimot, tar det nok ikke så lang tid før en herremann er der og skal hjelpe, men han har jo garantert baktanker, så det blir ikke det samme... :) Men i dagens samfunn har vi ikke tid. Vi har det så travelt hele tida. Vi må stresse til barnehagen før de stenger, for å hente ungene. Eller vi er på vei til en viktig middag eller et møte eller til jobb. Eller så er det rett og slett frykt. Vi tør ikke. Tenk om det er en gal øksemorder som haiker langs veien, eller en psykopat som påstår at han trenger hjelp. Så vi bare later som at vi ikke ser og kjører forbi hurtigst mulig.

Igår gjorde noen en total uventet god gjerning for meg. Jeg skrev i statusen på Facebook at jeg hadde glemt å kjøpe fredagsgodis, og om noen hadde lyst å kjøre på lokalbutikken og kjøpe godter til meg. Stefan var på nattskift, og snuppa var i seng, så jeg kunne ikke dra selv. Håpet var at noen jeg kjente som leste det og kanskje likevel skulle på butikken og at de ville tilby seg å handle for meg. Etter et kvarters tid var det plutselig ei jeg bare kjenner litt som sa at hun kunne gjøre det, og 5 minutter etterpå sto hun på døra her og lurte på hva jeg ville ha. Hun skulle ikke engang på butikken! Hun skulle ut og besøke ei venninne, men tenkte at når hun likevel skulle ut og kjøre så kunne hun fikse det. Jeg ble så utrolig overrasket og kjempeglad, tenk at det finnes slike mennesker! Jeg skal ærlig innrømme at jeg sannsynligvis ikke hadde gjort det samme for noen jeg kun kjente flyktig, selv om jeg SKULLE på butikken. Synes det var så omtenksomt gjort, og jeg ble inspirert til å bli flinkere selv til å hjelpe andre.

Stefan er flink til sånt, han er et medmenneske. Han har hjulpet gamlinger med å bære varer, måke sne, åpne dører, gå ned trapper osv osv. Han kom kjørende en gang og ble vitne til at en liten gutt ble mobbet av noen større gutter, og da stoppet han og skremte vettet av mobbeguttene og kjørte den stakkars gutten hjem. En gang han gikk tur med Fenya ble han så forbannet da det kom en unggutt på tvers gjennom et kryss pga altfor høy fart, det sto noen unger like ved som ventet på bussen som ble kjemperedde. Stefan røsket opp døren på bilen, dro ut unggutten og ga han ei lekse han sannsynligvis aldri kommer til å glemme. Så han er også flink til å ta vare på andre mennesker.

Den beste gjerningen jeg selv har gjort, må være den gangen jeg hjalp en av byens "løse fugler". Jeg vil tro jeg kan ha vært 22-23 år sikkert. Jeg kom ut fra en butikk da jeg så lengere opp i gata at en eldre mann ramlet. Jeg visste hvem han var, han var kjent som en av de mest alkoholiserte i byen, og jeg regnet med at nå var så full at han ikke hadde klart å stå på beina. Han ble derimot liggende uten å røre seg så jeg, mens jeg gikk oppover gata. Folk hastet bare forbi, noen glodde åpenlyst på han, andre bare snudde seg vekk, mens noen rett og slett lot som at de ikke hadde sett noe. Jeg kjente jeg ble litt bekymret om han i det hele tatt levde, men da jeg begynte å nærme meg, så jeg at han rørte såvidt på seg. Så da levde han om ikke annet, selv om det nok ikke var i beste velgående... Han begynte og stavre seg opp på bena, men de ville ikke bære ham, så han ramlet bare på nytt og han klarte ikke å komme seg for egen maskin. Så da jeg nådde fram til han gikk jeg bort og sa at jeg skulle hjelpe han. Han så takknemlig på meg, og jeg rakk fram armen min slik at han kunne holde seg fast mens han dro seg opp. Fyren var kanskje ikke så stor, men han var jo som en sekk poteter i og med at han ikke hadde noe særlig balanse og ikke klarte å hjelpe til noe særlig, og det holdt på å ende med at vi begge deisa i asfalten. Men han kom seg opp etter mye om og men, og der sto han med skjelvende ben og så på meg med tårer i øynene. Jeg kunne lese både takknemlighet og skam i øynene hans. Han prøvde å slippe armen min, med det resultat at han holdt på å seile i gata på nytt, så jeg ba han holde seg fast og si hvor han skulle. Han klarte nesten ikke snakke, men jeg skjønte omsider at han var på vei i banken, den var rett i nærheten, så jeg ba han holde godt fast, og så fulgte jeg ham inn i banken og fram til skranken så han hadde noe å holde seg fast i. Før jeg gikk så han igjen på meg med tårevåte øyne, han kalte meg en Guds engel, mumlet noe om at jeg var sendt fra himmelen, og takket så mye for hjelpen. Den dagen følte jeg virkelig at jeg hadde gjort noe godt for et annet menneske, noe fullstendig uselvisk. Det var en fantastisk følelse!

Hva er DIN beste gjerning?

Ja, vi elsker ROSA!

Og det var vel ikke noe større sjokk for de fleste tenker jeg? :) Kan huske for masse herrens år siden, jeg kan ikke ha levd så fryktelig lenge - så fikk vi en Ellos katalog, og der var en rosa foldeskjørt som jeg syntes var helt nydelig. Til skjørtet fantes en hvit topp med store rosa prikker. Jeg fikk begge deler, og jeg var så glad! Følte meg fantastisk vakker i mitt nye antrekk, og var sikker på at hele gata var misunnelig på meg. Det var kanskje der det begynte. Eller kanskje det begynte lenge før. Det er kanskje medfødt, slik muttern og jeg fant ut at skodilla er. Vi har nemlig kommet fram til at skodilla er genetisk betinget. Og beviset fikk jeg idag. Lykke fikk for en god stund siden et par knalltøffe Converse sko fra familien i Danmark. De er uten såle, så de kan trygt brukes, så idag fant vi ut at vi skulle prøve dem. Lykke satt i sin Stokke-stol og jeg satte meg på kne foran henne og knøt opp skolissene. Og tror du ikke ungen løfter opp foten akkurat sånn som damer gjør når noen skal sette en sko på deres fot? Sånn vippe opp foten til et nesten rakt ben og stikke fram tærne liksom? Og det skjer liksom aller første gang hun skal prøve sko? Tilfeldig? Ikke i mine øyne! Det så urkomisk ut :)

Men tilbake til temaet. Rosa er altså den O store fargen. Min drømmebil er en rosa boble med hvitt skinninteriør. Ser virkelig for meg Lykke og meg suse rundt i en lysrosa boble om noen år, det hadde vært noe det. Men enn så lenge får jeg klare meg med alt det andre jeg har i rosa, for det har blitt endel opp gjennom årene. Har selvfølgelig masse klær, og noen par sko. Har hatt noen rosa mobiler, og har alltid ønsket meg rosa pc. Og nå skal jeg få det! Den er på vei hjem til meg i skrivende stund, den er her senest om 10 dager! Tror dere jeg gleder meg? Den kommer til å stå sånn i stil med min rosa eksterne harddisk :)

Vet dere hva mer jeg har kjøpt i rosa forresten? Sånn Onepiece-sak. Den er bare så utrolig stygg i passformen, men den er jo så utrolig deilig å gå med! Er ikke mye som slår følelsen av å krype i sofaen i daffedressen sin, med varme (rosa) duntøfler og ei god bok altså, bare så dere vet det!

Egentlig passer det seg kanskje ikke helt for en som har passert 30 for lenge siden og meske seg med rosa duppeditter og klær og diverse andre dingser, men det driter jeg en lang marsj i. Hvertfall foreløpig. For nå er jeg jo så heldig at jeg kan boltre meg i rosa ganske lenge framover uansett, siden jeg har fått ei lita skjønn datter. Er jo et himmelrike for sånne som meg å gå inn på butikker med barneklær, for DER er det mye rosa der. Det er nesten så jeg ikke tør å si det, men i og med at jeg ikke har vett til å skjemmes så sier jeg det bare likevel - jeg har faktisk for ikke så altfor lenge siden kjøpt meg rosa lue, skjerf og handsker på barne-Cubus! Ikke på babyavdelingen da, er tross alt litt tjukkere i huet enn det, men likevel... :)

Så nå har jeg egentlig alt jeg ønsker meg i rosa. Til og med en rosa blogg! Mangler i grunnen bare den rosa bobla. Stefan har sagt han skal bygge den til meg, men skal jeg vente til han får tid, så er det nok større sjanse for å vinne i Lotto, så jeg satser heller på det. Så ser du et rosa lyn med ei stor og ei lita rosakledd dame i, så vet du hvem du har med å gjøre.... ;)

Været eller ikke været

Er det noe vi her nord er opptatt av, så er det været. Faren min er ekstrem. Han hører på værmeldinga på radioen hver time omtrent, ser både NRK's og TV2's værvarsel samtidig som han ser ut vinduet på været og sier: Njaaaa...? Han har værbok, og fører hver dag inn i værboka hvor mange grader og hvilket vær forøvrig det er utenfor. Så blar han tilbake noen år, og sammenligner med årets vær på akkurat denne dagen. Han er litt mer interessert enn folk flest med andre ord :)

Selv er jeg som oftest av den oppfatning at det blir det været det blir, og jeg velger ALLTID å tro på den værmeldinga som lover best vær. For øvrig synes jeg det sjelden stemmer når de lover godvær, men lover de regn og vind kan du være sikker på at de har rett.

Alle eldre mennesker har sånne vær-år, som f.eks "huske du den vinteren kor det va så frøktelig kaldt, ja det var så kaldt at katta frøys fast i foten når æ sku spark ho ut på mårran?" Også er det som regel veeeeldig mange år siden og alle husker den forferdelig kalde vinteren. Vel, nå er jeg såpass gammel at også jeg har et sånt år, men det er i og for seg ikke så lenge siden. Det var det herrens år 2005. Den sommeren her nordpå var helt fantastisk. Det var selvfølgelig ikke noen rekordsommer - å neida, det var en varmere sommer tidlig på 1900-tallet en gang. Men det var den varmeste sommeren de fleste kunne huske. Den sommeren var i tillegg den morsomste jeg har opplevd. Etter ei uke i Hellas på våren, ble det en kjempesommer nordpå, med masse bading og soling på Costa del Prestevannet. Så fulgte ei uke i Bulgaria, før vi avsluttet sommeren med tidenes hyggeligste festival (Kirkenesdagene) under strålende sol og skyhøye temperaturer. Folk var så GLADE. Så opprømte og sprudlende. Vi nordpå har nemlig vett til å være takknemlige når sola skinner, nettopp fordi vi ikke ser den på noen måneder vinterstid, og ærlig talt er det ikke så fryktelig ofte vi ser den på sommerstid heller - forutenom på natta da, når vi skal sove... Vel, uansett, så snart sola skinner her nord på dagtid, så yrer det av liv i gatene. Mennesker man ikke har sett på aldri så lenge dukker opp og myldrer som maur. Alle spiser is, selv om det er mars og iskaldt. De få som har cabriolet senker ned taket og sitter i boblejakka og skinnlua i bilen mens de nyter solstrålene. Vi er noen enkle sjeler her nord ja :)

Og det er vel nettopp derfor vi er så opptatt av været, fordi det er så sjelden at det er skikkelig bra. Mai måned her i Finnmark er den desidert jævligste måneden vi har - mens andre har vår og blomstrende trær, så er det gjørmete, vått og surt hos oss. Det er den perfekte måned å dra til syden f.eks. Sannsynligvis er det ikke så veldig mye bedre når du kommer tilbake, men da kan du kanskje pakke vekk vinterklærne. 17 mai her er alltid like morsomt. Man har kanskje dagene før funnet ut hva man skal ha på seg, tar høyde for at det kan bli litt kaldt, men tenker at "pytt, skal jo ikke være så mye ute likevel, kanskje se på folketoget og sånn". Vel, skal du i det hele tatt se folketoget starte, så må du som regel ha både skjerf, lue og votter, og småsko kan du bare glemme, for du er blåfrossen før du har satt foten ut av bilen! De siste 17 mai'ene har jeg og Stefan sett 17 mai toget fra en varm bil, jeg har ikke hatt på meg det jeg ville, fordi når dagen kom blåste det så forferdelig surt at jeg frøs allerede innendørs. Toget blir forresten kortere for hvert år som går.

Men positive som vi er, så er vi jo sikker på at det blir bedre neste år :)

Trist....

Idag har jeg opplevd en av de tristeste dagene i livet mitt. Vi ga fra oss vår høyt elskede Fenya. Det har vært litt mas den siste tiden, spesielt etter at Lykke begynte å bli mer mobil. Og etter at Fenya knurret til Lykke forrige uke, innså vi at dette ikke kunne fortsette. Vi kan ikke ta sjansen på at noe skal gå galt, og det er helt umulig å følge dem absolutt hele tiden. Så det var egentlig ikke noe valg, Fenya kunne helt enkelt ikke være hos oss lengere. Det er jo ikke til å legge under en stol at Fenya ikke har fått den oppmerksomheten og mosjonen hun har trengt og fortjent etter at Lykke kom til verden. Vi har prøvd så godt vi har kunnet, men tiden har ikke strukket til bestandig rett og slett, og Fenya har kommet litt i bakgrunnen. Det var med et enormt tungt hjerte vi innså at tiden var inne for å gjøre noe med situasjonen.

Fenya ble født 28 mai 2007 i en hundevennlig familie, hvor de har mange Alaskan Husky's som de trener og deltar i hundeløp med. Sønnen i huset, Arthur, er en av Stefan aller beste kompiser. Han bor i og for seg ikke der, men Arthur tipset oss i slutten av august det året at mamman hans hadde to valper de ikke ble kvitt, og de begynte å bli såpass gamle at de måtte få gitt dem bort. Før vi visste ordet av det hadde vi fått oss hund. Fenya var litt hakkekyllingen i søskenflokken, og hun var så utrolig sky og redd de første dagene. Hun lå bare under bordet eller under sengen, og ville ikke engang ha mat. Etter noen dager tødde hun opp og ble litt tøffere, men hun våget ikke å gå i trapper. På den tiden bodde vi i en leilighet hvor vi hadde en lang trapp for å komme ut, og der måtte vi bære Fenya opp og ned når hun skulle ut og tisse. En dag fikk jeg hekseskudd i ryggen, og ble dermed helt handicappet, og jeg oppdaget jo fort at å bære Fenya opp og ned trappene ikke var mye mulig. Så da var det ingen bønn lengere, hun måtte lære. Jeg gikk opp ett trinn og lokket og lokket, hadde noen godbiter med, og etter 20 minutter tok Fenya sitt første trappesteg. Vi brukte nok en god halvtime på hele trappa, men etterpå var hun ikke til å stoppe, og hun sprang opp og ned trappa resten av dagen... :)

Hun har vært en fantastisk turkamerat og en pålitelig venn. Ingenting er som å borre nesa i pelsen hennes, lukte på henne og kose med henne. Hun elsker å bli klødd på magen, da går alle 4 labbene opp i været og hun nyter det til fulle. Om man slutter for tidlig, løfter hun labben og dytter til deg og vil ha mer. Hun har personlighet i bøtter og spann, de mykeste ørene og de vakreste gullbrune øynene jeg noen gang har sett.

Pga at hun er litt nervøs var vi redde for hvordan det skulle gå da jeg ble gravid. De første dagene etter at vi kom hjem etter fødselen gikk det ikke spesielt bra heller, Fenya måtte være hos mine foreldre, mens hun fikk komme til oss noen timer om dagen for å venne henne til situasjonen. Når den verste nysgjerrigheten hadde gitt seg gikk det mye bedre, og vi var så stolt over hvor flink hun var til å tilpasse seg, og så lettet over at det gikk så bra. Vet egentlig ikke når det begynte å gå dårligere. Det kan like gjerne være vår feil, at hun ikke fikk nok mosjon og begynte å mistrives pga det. Eller at hun var sjalu, eller rett og slett bare forvirret. Noen hunder takler ikke å få barn i hus har jeg også fått høre. Men det kom altså til det punkt at hun knurret til Lykke, og da var grensen nådd. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og begge var enige om at vi ikke ville gi henne til hvem som helst. Det viktigste var at vi tok en beslutning basert på hva som var best for henne, og ikke nødvendigvis for oss. Fordi hun er som hun er følte vi at den eneste som kunne ta hånd om henne var Arthur. Han kjenner Fenya godt, hun er kjempeglad i han og han er flink med henne. Arthur har nettopp startet eget firma, så han har veldig liten tid - i tillegg mistet han sin egen hund Mao for bare noen måneder siden, i en stygg påkjørselsulykke, så jeg hadde vel ingen forventninger om at han hadde hverken tid eller lyst. Så jeg ringte dyrlegen og forhørte meg litt ang hvor lenge man eventuelt måtte vente om vi skulle avlive henne. Dyrepleieren kunne opplyse at vi kunne få en tid neste dag, hun forsto godt at vi ville ha dette overstått så fort som mulig, om det var det som ble utfallet. Så vi fikk en tid, som vi eventuelt kunne avbestille. Å beskrive hvordan det føles og sitte og forberede seg på å avlive hunden sin er umulig. Jeg kunne ikke engang se på henne uten at tårene trillet, jeg fattet ikke hvordan vi i det hele tatt skulle klare og ta kjøreturen ned til dyrlegen. Stefan dro for å snakke med Arthur, og da han kom tilbake kunne ha opplyse om at Arthur's mamma hadde tilbudt seg å overta Fenya, og ha henne som innehund (resten av hundene deres er jo utehunder). Det var jo ingen tvil om at det var det beste for alle, og både Stefan og jeg brast i gråt av lettelse over at det faktisk fantes en løsning i siste stund. Fenya skulle få leve! Klumpen i magen ble litt mindre, og jeg kunne slappe litt mer av.

Det var uansett forferdelig tungt å pakke sakene hennes idag og vite at hun ikke skal bo her sammen med oss mer. Hun er et familiemedlem på lik linje med alle andre her, og det var med stor sorg vi samlet sammen lekene hennes, medisiner, pass, godbiter og mat. Vi hadde avtalt med Arthur at han skulle komme og hente henne. Han har ofte vært her og tatt henne med seg, så det føltes bedre at det skulle bli sånn, enn at vi skulle bringe henne og dra fra henne. Selv valgte jeg å ikke være tilstede når han kom, men fikk sagt til henne det jeg ville si før jeg dro ut døren. Når jeg da kom tilbake føltes huset tommere enn noen gang. Hele ettermiddagen har jeg holdt meg sysselsatt, for så snart jeg stopper opp tenker jeg på henne. Det er et merke på veggen i stua etter sengen hennes, jeg tar meg selv i å se dit hele tiden. Jeg savner henne så utrolig mye allerede, merker så godt at hun er borte. Selv om jeg tror hun får det kjempefint der hun er nå føles det så grusomt. Hun kommer til å få mer mosjon og får dra på turer, og hun får trekke, noe som ligger i blodet hennes, og som sikkert vil sørge for at hun trives. Vi får besøke henne når som helst, og hente henne for å dra på tur f.eks. Det hjelper å tenke at det ikke er siste gang jeg har sett henne. Samtidig tenker jeg at det kanskje er dumt at vi sees, kanskje det bare blir verre for henne når vi da skilles igjen. Det føltes uansett godt når Stefan ringte for en stund siden og hadde snakket med dem. Da hadde Fenya roet seg, og hun lå og sov på føttene til mannen i huset, og hun hadde diltet han i beina hele dagen. Jeg ble glad for å høre det. At hun slapper av tyder på at hun har det bra. Så får heller vi ha det tungt og fælt akkurat nå, men så lenge hun har det fint, så er det det viktigste.

Da Lene møtte Randi... :)

Visse mennesker tror jeg det er meningen at man skal møte. Man ser kanskje ikke meningen akkurat der og da, men den er der. Randi er en slik person, en person som det var meningen at jeg skulle bli kjent med, det er jeg nesten sikker på. For makan til tilfeldigheter skal du lete lenge etter - hør bare her:

Da jeg gikk gravid følte jeg meg veldig alene. Mye fordi min beste venninne hadde prøvd å bli gravid lenge og de lyktes rett og slett ikke. Hun gikk på sterke hormonframkallende medisiner, og jeg følte at jeg ikke kunne dele så mye av min graviditet med henne, fordi hun naturlig nok hadde mer enn nok med sitt og hadde vanskelig for å glede seg over hva jeg gikk gjennom mens hun selv hadde det så vanskelig. Nå er hun forresten gravid i 7'ende måned, etter første prøverørsforsøk, og INGEN er gladere for hennes skyld enn meg :) Men, det var litt ensomt den gang. Kjente ingen som var gravid, ikke på min egen alder hvertfall. De av mine venninner som allerede har født barn hadde STORE barn. Heldigvis lever man jo i en moderne verden, og internett dekker jo de fleste behov, og det ble også svaret for min del. For det krydde jo av informasjon og tips og råd og formanende pekefingre. Lurte jeg på noe, så fikk jeg svar, både det ene og det motsatte. På et eller annet forunderlig vis, havnet jeg på et diskusjonsforum. Dere vet, et forum på nett hvor man diskuterer ting og tang med mennesker man har noe til felles med. Det finnes diskusjonsforum for de fleste typer mennesker, sykdommer og tilstander på nett. Feiler du noe, kan du være sikker på at det er et forum for deg også. Jeg feilet ikke annet enn at jeg var gravid, og hadde termin i juni 2009 - og sannelig fantes det ikke et forum for akkurat sånne damer :) I begynnelsen tittet jeg bare litt. Jeg var jo sikker på at jeg kom til å abortere, eller at noe annet skulle gå galt, så jeg ville ikke skrive så mye eller spørre noe særlig. Så jeg fulgte bare litt med hva de pratet om. Mange lurte jo på det samme som meg, og de utvekslet erfaringer og hadde liksom sitt eget lille samfunn der, hvor de gråt og var hormonelle og kranglet og gledet seg for hverandre. Etterhvert ble man litt varmere i gravidtrøya, så man kastet seg med i "praten". Fant fort tonen med noen, mens man absolutt ikke kom overens med andre. Akkurat som i det virkelige liv. Her snakket vi om alt og ingenting, om vondter og ultralyder og innkjøp og det daglige liv. Jeg husker at jeg av og til tenkte at det kanskje, bak et anonymt kallenavn, er det en person jeg faktisk kjenner!? Som kanskje bare bor noen hundre meter fra meg f.eks, og sitter der i sofaen sin med pc'n på fanget og skriver, uvitende om at det er MEG de skriver med?

Det var kanskje derfor jeg reagerte litt ved et av Randi's innlegg. For hun skrev noe om at hun skulle på Ikea og handle og måtte gjennom finsk skog for å komme dit. Og da tenkte jeg at HUN kommer fra en plass ikke så fryktelig langt fra meg, for etter det jeg vet er det kun her oppe man må gjennom Finland for å komme til Ikea (i Haparanda, Sverige). Nå er jo vi Finnmarkinger, så "ikke så fryktelig langt fra meg" er jo relativt, vi eier jo ikke begrep om avstander her oppe - jeg har jo tross alt vært med på å kjøre 12 mil for å ta en kopp kaffe og deretter kjøre hjem igjen... Men i hvertfall - jeg sendte henne en privat mail, forklarte hvor jeg kom fra, og lurte på om hun kanskje ville avsløre hvor HUN kom fra og om vi kanskje skulle føde på samme sykehus. Fikk et koselig svar om at hun ikke var så fryktelig langt unna, og at hun skulle ha planlagt keisersnitt på det sykehuset som jeg skulle føde på. Og sånn startet det. Deretter ble det litt høflig mailing fram og tilbake, før det litt etterhvert som vi ble kjent ble lengere, mer personlige, og ikke minst kjempekoselige mail mellom oss. Randi ville ikke avsløre datoen for keisersnittet sitt, da de ikke ville at det skulle komme ut når hun skulle "føde", det skulle være en overraskelse for de hjemme. Men hun sa såpass at hvis jeg holdt igjen til min termindato, den 18 juni, så kom vi nok muligens til å treffes på sykehuset.

Men så begynte jo riene allerede den 11 juni. Da hadde Randi og jeg utvekslet mobilnumre, så hun fikk beskjed når jeg ble lagt inn på sykehuset, og hun var kjempespent på mine vegne. Når Lykke vel var ute og fødselen var over skrev Randi på sms at hun trodde all spenningen ved min fødsel hadde satt igang noe hos henne, for hun trodde hun hadde rier. Men hun hadde vært endel plaget med kynnere og maserier, så vet egentlig ikke om noen av oss seriøst trodde at det virkelig var fødsel på gang hos henne også. Morgenen etter at Lykke var født, sto jeg ute i gangen på barselavdelingen og skulle hente meg frokost da jeg overhørte en jordmor som snakket i telefonen. Hørte med et halvt øre noe om ambulansefly og 2 cm åpning. Så la hun på røret og begynte å snakke med en av sykepleierne og sa at det skulle komme inn et ambulansefly fra den plassen Randi kom fra, ei som egentlig skulle ha planlagt keisersnitt til uka hadde rier. Jeg holdt på å miste frokostbrettet i gulvet, dette kunne da ikke være andre enn Randi!? Eller...? Ørene vokste i takt med nysgjerrigheta, prøvde for harde livet å få med meg fler detaljer, men det var hektisk aktivitet der, så jeg raste avgårde til rommet mitt (såframt man kan kalle det å rase avgårde når kroppen er mørbanka og man er så stiv og støl nedentil og har en hemoroide på størrelse med en blomkål) - røsket til meg mobilen, men det var ingen melding fra Randi der, så jeg ble en smule i tvil. Stefan fikk full rapport over hva jeg hadde hørt, og han var enig, det kunne da umulig være noen andre? Og i samme øyeblikk plinger mobilen til. Joda, Randi og mannen sto og ventet på ambulansefly som skulle frakte dem til sykehuset. Å så spennende! Jeg skulle få møte Randi, jeg ble så glad og så spent på samme tid. Jeg og Stefan sprang i vinduene for å se om vi så når de kom, lyttet og gikk med øra på stilk. Og ikke så fryktelig lenge etterpå var de der. Mamma og pappa var på besøk, og vi satt ute i TV-stua da jeg så jordmora komme gående med et par nede i gangen. Jeg visste det var henne, selv om jeg aldri hadde sett et bilde av henne og egentlig ikke ante hvordan hun så ut. Vi ga hverandre en klem, og om jeg hadde vært nervøs for å treffe henne, så var det ingen grunn til det. Hun var akkurat så behagelig og skjønn som i mailene, og det føltes veldig avslappende mellom oss. Vi spiste middag sammen, men Randi hadde det vondt og måtte opp og gå innimellom. Den ettermiddagen ble de foreldre til lille Martin, bare litt over ett døgn etter at Lykke kom til verden. Og vi fikk nesten hele barseloppholdet på føden sammen, og jeg fikk sjansen til å bli enda bedre kjent med henne. Er ikke det ganske merkelig i grunnen? I ettertid har vi truffet hverandre flere ganger, og vi skriver fortsatt mail med hverandre. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk dele mitt svangerskap med henne, og for at jeg i det hele tatt ble kjent med henne. Hun er en flott, morsom dame som er utrolig hyggelig og varm. Tusen takk Randi for at du gjorde graviditeten og barseltiden mye morsommere og mer meningsfylt, det hadde seriøst ikke vært det samme uten deg :)