Trist....

Idag har jeg opplevd en av de tristeste dagene i livet mitt. Vi ga fra oss vår høyt elskede Fenya. Det har vært litt mas den siste tiden, spesielt etter at Lykke begynte å bli mer mobil. Og etter at Fenya knurret til Lykke forrige uke, innså vi at dette ikke kunne fortsette. Vi kan ikke ta sjansen på at noe skal gå galt, og det er helt umulig å følge dem absolutt hele tiden. Så det var egentlig ikke noe valg, Fenya kunne helt enkelt ikke være hos oss lengere. Det er jo ikke til å legge under en stol at Fenya ikke har fått den oppmerksomheten og mosjonen hun har trengt og fortjent etter at Lykke kom til verden. Vi har prøvd så godt vi har kunnet, men tiden har ikke strukket til bestandig rett og slett, og Fenya har kommet litt i bakgrunnen. Det var med et enormt tungt hjerte vi innså at tiden var inne for å gjøre noe med situasjonen.

Fenya ble født 28 mai 2007 i en hundevennlig familie, hvor de har mange Alaskan Husky's som de trener og deltar i hundeløp med. Sønnen i huset, Arthur, er en av Stefan aller beste kompiser. Han bor i og for seg ikke der, men Arthur tipset oss i slutten av august det året at mamman hans hadde to valper de ikke ble kvitt, og de begynte å bli såpass gamle at de måtte få gitt dem bort. Før vi visste ordet av det hadde vi fått oss hund. Fenya var litt hakkekyllingen i søskenflokken, og hun var så utrolig sky og redd de første dagene. Hun lå bare under bordet eller under sengen, og ville ikke engang ha mat. Etter noen dager tødde hun opp og ble litt tøffere, men hun våget ikke å gå i trapper. På den tiden bodde vi i en leilighet hvor vi hadde en lang trapp for å komme ut, og der måtte vi bære Fenya opp og ned når hun skulle ut og tisse. En dag fikk jeg hekseskudd i ryggen, og ble dermed helt handicappet, og jeg oppdaget jo fort at å bære Fenya opp og ned trappene ikke var mye mulig. Så da var det ingen bønn lengere, hun måtte lære. Jeg gikk opp ett trinn og lokket og lokket, hadde noen godbiter med, og etter 20 minutter tok Fenya sitt første trappesteg. Vi brukte nok en god halvtime på hele trappa, men etterpå var hun ikke til å stoppe, og hun sprang opp og ned trappa resten av dagen... :)

Hun har vært en fantastisk turkamerat og en pålitelig venn. Ingenting er som å borre nesa i pelsen hennes, lukte på henne og kose med henne. Hun elsker å bli klødd på magen, da går alle 4 labbene opp i været og hun nyter det til fulle. Om man slutter for tidlig, løfter hun labben og dytter til deg og vil ha mer. Hun har personlighet i bøtter og spann, de mykeste ørene og de vakreste gullbrune øynene jeg noen gang har sett.

Pga at hun er litt nervøs var vi redde for hvordan det skulle gå da jeg ble gravid. De første dagene etter at vi kom hjem etter fødselen gikk det ikke spesielt bra heller, Fenya måtte være hos mine foreldre, mens hun fikk komme til oss noen timer om dagen for å venne henne til situasjonen. Når den verste nysgjerrigheten hadde gitt seg gikk det mye bedre, og vi var så stolt over hvor flink hun var til å tilpasse seg, og så lettet over at det gikk så bra. Vet egentlig ikke når det begynte å gå dårligere. Det kan like gjerne være vår feil, at hun ikke fikk nok mosjon og begynte å mistrives pga det. Eller at hun var sjalu, eller rett og slett bare forvirret. Noen hunder takler ikke å få barn i hus har jeg også fått høre. Men det kom altså til det punkt at hun knurret til Lykke, og da var grensen nådd. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og begge var enige om at vi ikke ville gi henne til hvem som helst. Det viktigste var at vi tok en beslutning basert på hva som var best for henne, og ikke nødvendigvis for oss. Fordi hun er som hun er følte vi at den eneste som kunne ta hånd om henne var Arthur. Han kjenner Fenya godt, hun er kjempeglad i han og han er flink med henne. Arthur har nettopp startet eget firma, så han har veldig liten tid - i tillegg mistet han sin egen hund Mao for bare noen måneder siden, i en stygg påkjørselsulykke, så jeg hadde vel ingen forventninger om at han hadde hverken tid eller lyst. Så jeg ringte dyrlegen og forhørte meg litt ang hvor lenge man eventuelt måtte vente om vi skulle avlive henne. Dyrepleieren kunne opplyse at vi kunne få en tid neste dag, hun forsto godt at vi ville ha dette overstått så fort som mulig, om det var det som ble utfallet. Så vi fikk en tid, som vi eventuelt kunne avbestille. Å beskrive hvordan det føles og sitte og forberede seg på å avlive hunden sin er umulig. Jeg kunne ikke engang se på henne uten at tårene trillet, jeg fattet ikke hvordan vi i det hele tatt skulle klare og ta kjøreturen ned til dyrlegen. Stefan dro for å snakke med Arthur, og da han kom tilbake kunne ha opplyse om at Arthur's mamma hadde tilbudt seg å overta Fenya, og ha henne som innehund (resten av hundene deres er jo utehunder). Det var jo ingen tvil om at det var det beste for alle, og både Stefan og jeg brast i gråt av lettelse over at det faktisk fantes en løsning i siste stund. Fenya skulle få leve! Klumpen i magen ble litt mindre, og jeg kunne slappe litt mer av.

Det var uansett forferdelig tungt å pakke sakene hennes idag og vite at hun ikke skal bo her sammen med oss mer. Hun er et familiemedlem på lik linje med alle andre her, og det var med stor sorg vi samlet sammen lekene hennes, medisiner, pass, godbiter og mat. Vi hadde avtalt med Arthur at han skulle komme og hente henne. Han har ofte vært her og tatt henne med seg, så det føltes bedre at det skulle bli sånn, enn at vi skulle bringe henne og dra fra henne. Selv valgte jeg å ikke være tilstede når han kom, men fikk sagt til henne det jeg ville si før jeg dro ut døren. Når jeg da kom tilbake føltes huset tommere enn noen gang. Hele ettermiddagen har jeg holdt meg sysselsatt, for så snart jeg stopper opp tenker jeg på henne. Det er et merke på veggen i stua etter sengen hennes, jeg tar meg selv i å se dit hele tiden. Jeg savner henne så utrolig mye allerede, merker så godt at hun er borte. Selv om jeg tror hun får det kjempefint der hun er nå føles det så grusomt. Hun kommer til å få mer mosjon og får dra på turer, og hun får trekke, noe som ligger i blodet hennes, og som sikkert vil sørge for at hun trives. Vi får besøke henne når som helst, og hente henne for å dra på tur f.eks. Det hjelper å tenke at det ikke er siste gang jeg har sett henne. Samtidig tenker jeg at det kanskje er dumt at vi sees, kanskje det bare blir verre for henne når vi da skilles igjen. Det føltes uansett godt når Stefan ringte for en stund siden og hadde snakket med dem. Da hadde Fenya roet seg, og hun lå og sov på føttene til mannen i huset, og hun hadde diltet han i beina hele dagen. Jeg ble glad for å høre det. At hun slapper av tyder på at hun har det bra. Så får heller vi ha det tungt og fælt akkurat nå, men så lenge hun har det fint, så er det det viktigste.

Da Lene møtte Randi... :)

Visse mennesker tror jeg det er meningen at man skal møte. Man ser kanskje ikke meningen akkurat der og da, men den er der. Randi er en slik person, en person som det var meningen at jeg skulle bli kjent med, det er jeg nesten sikker på. For makan til tilfeldigheter skal du lete lenge etter - hør bare her:

Da jeg gikk gravid følte jeg meg veldig alene. Mye fordi min beste venninne hadde prøvd å bli gravid lenge og de lyktes rett og slett ikke. Hun gikk på sterke hormonframkallende medisiner, og jeg følte at jeg ikke kunne dele så mye av min graviditet med henne, fordi hun naturlig nok hadde mer enn nok med sitt og hadde vanskelig for å glede seg over hva jeg gikk gjennom mens hun selv hadde det så vanskelig. Nå er hun forresten gravid i 7'ende måned, etter første prøverørsforsøk, og INGEN er gladere for hennes skyld enn meg :) Men, det var litt ensomt den gang. Kjente ingen som var gravid, ikke på min egen alder hvertfall. De av mine venninner som allerede har født barn hadde STORE barn. Heldigvis lever man jo i en moderne verden, og internett dekker jo de fleste behov, og det ble også svaret for min del. For det krydde jo av informasjon og tips og råd og formanende pekefingre. Lurte jeg på noe, så fikk jeg svar, både det ene og det motsatte. På et eller annet forunderlig vis, havnet jeg på et diskusjonsforum. Dere vet, et forum på nett hvor man diskuterer ting og tang med mennesker man har noe til felles med. Det finnes diskusjonsforum for de fleste typer mennesker, sykdommer og tilstander på nett. Feiler du noe, kan du være sikker på at det er et forum for deg også. Jeg feilet ikke annet enn at jeg var gravid, og hadde termin i juni 2009 - og sannelig fantes det ikke et forum for akkurat sånne damer :) I begynnelsen tittet jeg bare litt. Jeg var jo sikker på at jeg kom til å abortere, eller at noe annet skulle gå galt, så jeg ville ikke skrive så mye eller spørre noe særlig. Så jeg fulgte bare litt med hva de pratet om. Mange lurte jo på det samme som meg, og de utvekslet erfaringer og hadde liksom sitt eget lille samfunn der, hvor de gråt og var hormonelle og kranglet og gledet seg for hverandre. Etterhvert ble man litt varmere i gravidtrøya, så man kastet seg med i "praten". Fant fort tonen med noen, mens man absolutt ikke kom overens med andre. Akkurat som i det virkelige liv. Her snakket vi om alt og ingenting, om vondter og ultralyder og innkjøp og det daglige liv. Jeg husker at jeg av og til tenkte at det kanskje, bak et anonymt kallenavn, er det en person jeg faktisk kjenner!? Som kanskje bare bor noen hundre meter fra meg f.eks, og sitter der i sofaen sin med pc'n på fanget og skriver, uvitende om at det er MEG de skriver med?

Det var kanskje derfor jeg reagerte litt ved et av Randi's innlegg. For hun skrev noe om at hun skulle på Ikea og handle og måtte gjennom finsk skog for å komme dit. Og da tenkte jeg at HUN kommer fra en plass ikke så fryktelig langt fra meg, for etter det jeg vet er det kun her oppe man må gjennom Finland for å komme til Ikea (i Haparanda, Sverige). Nå er jo vi Finnmarkinger, så "ikke så fryktelig langt fra meg" er jo relativt, vi eier jo ikke begrep om avstander her oppe - jeg har jo tross alt vært med på å kjøre 12 mil for å ta en kopp kaffe og deretter kjøre hjem igjen... Men i hvertfall - jeg sendte henne en privat mail, forklarte hvor jeg kom fra, og lurte på om hun kanskje ville avsløre hvor HUN kom fra og om vi kanskje skulle føde på samme sykehus. Fikk et koselig svar om at hun ikke var så fryktelig langt unna, og at hun skulle ha planlagt keisersnitt på det sykehuset som jeg skulle føde på. Og sånn startet det. Deretter ble det litt høflig mailing fram og tilbake, før det litt etterhvert som vi ble kjent ble lengere, mer personlige, og ikke minst kjempekoselige mail mellom oss. Randi ville ikke avsløre datoen for keisersnittet sitt, da de ikke ville at det skulle komme ut når hun skulle "føde", det skulle være en overraskelse for de hjemme. Men hun sa såpass at hvis jeg holdt igjen til min termindato, den 18 juni, så kom vi nok muligens til å treffes på sykehuset.

Men så begynte jo riene allerede den 11 juni. Da hadde Randi og jeg utvekslet mobilnumre, så hun fikk beskjed når jeg ble lagt inn på sykehuset, og hun var kjempespent på mine vegne. Når Lykke vel var ute og fødselen var over skrev Randi på sms at hun trodde all spenningen ved min fødsel hadde satt igang noe hos henne, for hun trodde hun hadde rier. Men hun hadde vært endel plaget med kynnere og maserier, så vet egentlig ikke om noen av oss seriøst trodde at det virkelig var fødsel på gang hos henne også. Morgenen etter at Lykke var født, sto jeg ute i gangen på barselavdelingen og skulle hente meg frokost da jeg overhørte en jordmor som snakket i telefonen. Hørte med et halvt øre noe om ambulansefly og 2 cm åpning. Så la hun på røret og begynte å snakke med en av sykepleierne og sa at det skulle komme inn et ambulansefly fra den plassen Randi kom fra, ei som egentlig skulle ha planlagt keisersnitt til uka hadde rier. Jeg holdt på å miste frokostbrettet i gulvet, dette kunne da ikke være andre enn Randi!? Eller...? Ørene vokste i takt med nysgjerrigheta, prøvde for harde livet å få med meg fler detaljer, men det var hektisk aktivitet der, så jeg raste avgårde til rommet mitt (såframt man kan kalle det å rase avgårde når kroppen er mørbanka og man er så stiv og støl nedentil og har en hemoroide på størrelse med en blomkål) - røsket til meg mobilen, men det var ingen melding fra Randi der, så jeg ble en smule i tvil. Stefan fikk full rapport over hva jeg hadde hørt, og han var enig, det kunne da umulig være noen andre? Og i samme øyeblikk plinger mobilen til. Joda, Randi og mannen sto og ventet på ambulansefly som skulle frakte dem til sykehuset. Å så spennende! Jeg skulle få møte Randi, jeg ble så glad og så spent på samme tid. Jeg og Stefan sprang i vinduene for å se om vi så når de kom, lyttet og gikk med øra på stilk. Og ikke så fryktelig lenge etterpå var de der. Mamma og pappa var på besøk, og vi satt ute i TV-stua da jeg så jordmora komme gående med et par nede i gangen. Jeg visste det var henne, selv om jeg aldri hadde sett et bilde av henne og egentlig ikke ante hvordan hun så ut. Vi ga hverandre en klem, og om jeg hadde vært nervøs for å treffe henne, så var det ingen grunn til det. Hun var akkurat så behagelig og skjønn som i mailene, og det føltes veldig avslappende mellom oss. Vi spiste middag sammen, men Randi hadde det vondt og måtte opp og gå innimellom. Den ettermiddagen ble de foreldre til lille Martin, bare litt over ett døgn etter at Lykke kom til verden. Og vi fikk nesten hele barseloppholdet på føden sammen, og jeg fikk sjansen til å bli enda bedre kjent med henne. Er ikke det ganske merkelig i grunnen? I ettertid har vi truffet hverandre flere ganger, og vi skriver fortsatt mail med hverandre. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk dele mitt svangerskap med henne, og for at jeg i det hele tatt ble kjent med henne. Hun er en flott, morsom dame som er utrolig hyggelig og varm. Tusen takk Randi for at du gjorde graviditeten og barseltiden mye morsommere og mer meningsfylt, det hadde seriøst ikke vært det samme uten deg :)

Damer og sko

Hva er det egentlig med damer og sko? Jeg har ørtenhundreogførtinitti par - noen er kjempemye brukt, noen er totalt ubrukt, noen kommer sikkert aldri til å BLI brukt og noen er ubrukelige... Men jeg klarer ikke kaste dem. De ligger der i sekker i kjelleren. Sortert selvfølelig. Vintersko i en sekk, tursko i en, sommersandaler og pumps i en, støvletter i en, sneakers og joggesko for seg osv osv. Jeg går gjennom posene ganske ofte egentlig (med ganske ofte mener jeg minst to ganger i året), ofte bare for å se om jeg har glemt av noen sko, som jeg kanskje plutselig kan bruke, eller om der er noe jeg kan slenge eller gi bort, for det tar jo tross alt litt plass. Vi flyttet inn i dette huset for omtrent nøyaktig et år siden, og mens vi pakket ut fra leiligheten, gikk det for alvor opp for meg hvor mange par sko jeg egentlig har. Jeg bestemte meg for å ha en razzia i skobeholdningen, og her skulle det tas i med hard-handskene. Det resulterte i at 4 par gikk i søpla, mens jeg fant 8 par som kunne legges for salg på finn.no. Dette var sko som var brukt max 2 ganger, 4 par støvletter og 4 par småsko (pumps, ballerinasko o.l). Jeg bestemte meg for å ta 150 kr pr støvlettpar, og 75 kr pr par for de andre. Joda, første dagen forsvant to par støvletter og et par av de andre, og sannelig solgte jeg også et par støvletter noen dager etterpå, så det gikk jo strålende. Resten ligger fortsatt i kjelleren. Så de blir vel med på neste runde, har tenkt å gå gjennom skosekkene en gang til nemlig om ikke så lenge, og da utvider vi sortimentet til å inneholde klær også, så forhåpentligvis får vi solgt noe av det som ligger i skapet som ikke kan brukes og som sannsynligvis aldri kommer til å bli brukt igjen. Det er ganske leit å selge sko egentlig. På 90-tallet hadde jeg et par flate støvletter i semsket skinn som jeg brukte mye. Det som var fint med semsket skinn var at når de ble litt slitte, så var det bare å smøre skokrem på, så var de gode som nye. De tok jeg LENGE vare på, men så ble de jo så umoderne til slutt, så de havnet lengst ned i sekken. Nå er slike sko på moten igjen, så jeg dundret ned i kjelleren for å se om jeg kunne finne dem, men de er borte. Så de har altså forsvunnet i en av mine razzia'er - jeg ble litt trist når jeg oppdaget det, og lovte meg selv å aldri kaste mer sko...

Stefan introduserte meg for Ebay, og dermed åpnet det seg en ny (sko)verden for meg. Så masse fine sko, og så billig!!! Jeg hadde sett meg ut et par hvite støvletter, med masse fuskepels og greier på en norsk side, men prisen var 1400 kr. Og jeg handler en del sko i året, så jeg betaler ikke 1400 kr for et par sko. Eller jo, Helly Hansen støvlene mine kostet vel noe sånt, men det er litt annerledes. Tursko og treningssko kan godt koste litt mer, men de har man jo gjerne litt lengere også... Men uansett, 1400 kr for DISSE skoa var jeg ikke villig til å betale. Var stadig vekk innom denne siden for å se om de var satt ned, men det var de ikke. Men så fikk jeg altså øynene opp for Ebay, nettshoppingens MEKKA. Kom plutselig på at jeg kunne søke etter de samme skoene der. Ikke for at jeg trodde jeg skulle finne dem, men man kunne kanskje finne noe lignende? Men tror du ikke jeg fant dem? Og til hvilken pris? 240 kr. Med frakt og toll ble totaltkostnaden litt under 400 kr. Så jeg bestilte like godt i to forskjellige farger :) Og var overlykkelig. Det var lange fire uker jeg ventet på at de skulle komme, og når de endelig kom var jeg i himmelen! Og de passet helt perfekt! Fullkommen lykke heter det, og bare skogale damer som meg selv skjønner hva jeg mener!

For noen måneder siden var jeg på barseltreff, og da hadde en av jentene på seg et par knalltøffe sneakers. De veide ingenting, og var utrolig kule å se på. Det er ikke ofte jeg faller PLADASK for sko, men av og til har man slike øyeblikk, og dette var definitivt et sånt et. Hun kunne opplyse om at de var kjøpt i utlandet, hun hadde fått dem av sin mann, men hun visste ikke hvor han hadde funnet dem. Så var det å dra igang leitinga da. Fant dem i og for seg ganske fort på flere forskjellige steder, men enten var de ikke i min størrelse, eller så var fraktkostnaden til Norge grådig dyr. Så jeg fortsatte leiteaksjonen, og etter mange uker (om ikke måneder), så fant jeg dem, i min størrelse, og billig frakt. Jeg var i ekstase! Når to uker var passert sprang jeg i postkassa med store forventninger hver dag, SÅ spent på at de skulle komme. Og når de endelig kom var jeg i hundre. Når jeg åpnet eska og så det vakre, hvite skinnet som lyste mot meg kjente jeg faktisk hjertet slå litt ekstra (ja, det er idiotisk, jeg vet det, men jeg kan altså ikke noe for det). Jeg løftet forsiktig ut skoen, den veide nesten ingenting. Men jeg begynte å ane uråd, for jeg syntes den så litt stor ut. Og det var den også. Ikke så veldig mye, men nok til at jeg visste at det kom til å irritere vettet av meg. Jeg ble kjempelei meg! Fikk en skikkelig nedtur og var sur i omtrent 2 timer etterpå. Stefan var helt rystet og sa at man kunne da umulig bli i SÅ dårlig humør pga et par sko, men jo, det kan man altså! Så satt jeg der da, når jeg egentlig skulle være overlykkelig over å ha fått mine nye K-Swiss sneakers, så var jeg bare lei meg. De passet ikke! Skoene jeg hadde lett etter i månedsvis og endelig funnet var for store! Det var krise! Etter å ha roet meg litt, det verste sjokket hadde lagt seg og jeg begynte å få oksygen til hjernen igjen, fant jeg ut at jeg måtte prøve og selge dem, det kunne da umulig være vanskelig å få solgt de kule skoa!? Så jeg la ut bilde på Facebook, og spredde ordet om at de var til salgs, men ingen nappet på. Mamma prøvde dem og sa hun kunne kjøpe dem, men jeg mistenkte at hun bare ville gjøre det fordi hun syntes synd i meg - hun er vel litt skogal hun også nemlig, og skjønte kanskje hva jeg gikk gjennom? Men så dukket plutselig søstra til Anniken opp og sa hun ville prøve dem, og de passet perfekt til henne, så hun kjøpte dem! Og idag, den 24 februar 2010 ankom et par nye K-Swiss sneakers, i en størrelse mindre, til mitt postkontor. Jeg åpnet esken, kjente den deilige lukten av nytt lær, og så et lite glimt av noe hvitt og sølv bak det halvgjennomsiktige papiret. Og der lå dem. Denne gangen så jeg at de kom til å passe, jeg visste at de kom til å sitte som et skudd på foten. Og det gjorde de... Bare skogale damer vet hvordan følelse jeg har i kroppen nå :)

Det vakreste....

Såååå stor.... Og såååå kjapp...

Lykke har lært å vise hvor stor hun er! Okay, hun strekker seg ikke laangt opp i været, men løfter høyrehånda helt tydelig når man spør hvor stor hun er. Hun kan også high five. Og så kan hun rope! Og det er noe hun har begynt å gjøre HØYT. Og OFTE. Vi var ute og spiste her en dag, og da satt hun i høystolen på restauranten og ropte. Eller, man kan definitivt kalle det brøling hvis man synes det passer bedre, og det gjør det kanskje. Kan godt forestille meg hvordan det må være for alle andre som ikke er mamman eller pappan til Lykke (eller besteforeldre, nære slektninger osv) og høre henne sitte der og gaule, siden jeg tidligere selv har forbannet brølende unger når jeg har sittet på restautant og skulle slappe av med en bedre middag. Men tidene forandrer seg gitt, og jeg med den - heldigvis :) Så jeg syntes det var kjempemorsomt at hun satt der og kauket til gud-og-hvermann, og selv smilte hun så stolt når hun fikk til det nye hun har lært. Stolt er hun også når hun nå raser avsted innendørs på alle fire. Hun krabber ikke, men hun drar seg fremover, og det går virkelig unna. Morsomst er det å rote i Playstation-ledningene, og når mamma sier NEI, da raser hun avgårde til dunken hvor veden står. Mamma avleder oppmerksomheten med et kasserolle-lokk f.eks, eller noe annet kjøkkenutstyr, og da er DET festlig i 5 minutter, før hun oppdager vannskåla til Fenya... Du ser bare hun får et sånt glimt i øynene som sier DIT skal jeg - og dit skal hun. Full fart, fullt fokus - ingenting annet står i hodet på henne, og det er umulig å få henne fra det. Sier jeg nei, så stopper hun et øyeblikk, snur seg og legger hodet litt på skakke, og så er på'an igjen. Så nå står Fenya's matskål på bordet mesteparten av dagen. Kunne kanskje like gjerne gitt henne mat på bordet også, siden hun bruker å stjele brødskivene mine derfra, hun tror det skal være sånn hun... Men hun har jo mye rart for seg den bikkja... Her skulle man kunne tro at hun viser stor HUN er, men hun vil bare inn hun! Kom ikke her og si at Fenya ikke har personlighet! :)

30 Day Shred...

Da var man igang! Første treningsøkt idag, og det var knallhardt! Hang i og for seg bedre med enn jeg trodde kondisjonsmessig, men styrkebiten var tung. For de som ikke aner hva jeg babler om, så finnes det altså et treningsprogram som heter 30 Day Shred, med hun Jillian-dama fra The biggest loser - og her snakker vi treneren altså, ikke noen av deltakerne (for å unngå misforståelser). Hun er litt Hitler. Og her skal man altså trene 30 minutter (inkl oppvarming og uttøying, tro det eller ei) i 30 dager og se betydelig forskjell på ens kropp. Man trener 10 dager på level 1, 10 dager på level 2 og tilslutt 10 dager på level 3. Jeg tenker nødvendigvis ikke trene HVER dag, om jeg hopper over en eller to dager, så er det greit liksom, men jeg skal gjennom hele programmet! Og jeg gruer meg allerede. Har gjort unna første økt idag som sagt, og jeg har allerede så vondt i beina og er så stiv og støl at jeg venter i spenning på hvordan morsdagen i morgen kommer til å framtone seg... Ser liksom for meg at jeg blir liggende i sofaen og ynke meg og rope på sambo når jeg blir tørst eller sulten, fordi jeg ikke klarer å reise meg. Kjenner at de fleste musklene har fått kjørt seg, men foreløpig er det låra som jeg kjenner har fått mest juling. Treningen idag er forresten fullstendig bortkastet, vi holder nemlig på å steke en Grandis til kvelds :) Men det er jo lørdag, og hvem starter vanligvis å trene på en lørdag?? Forutenom om meg da. Og Stefan. For han slengte seg med nemlig. Sjelden jeg har sett noen trene med sånn iver som han, men har jo en tendens til å yte 120% uansett hva han gjør :) Blir morsomt å se om han henger med alle 30 dagene. Her har dere ei til som er riktig så ivrig, hun tror jo at håndvektene er bein eller noe.... :)

Vet forresten om en ting til som blir morsomt... Nemlig å se om Stefan husker morsdagen i morgen. Tviler sterkt på det. Ikke for at jeg forventer en gave eller noe, men hadde vært koselig med et kort f.eks. Til hans første farsdag hadde jeg fått Lykke til å krote ned noe man under STERK tvil kan kalle hennes første tegning. Han fikk frokost på senga, men sannelig om jeg vet om jeg hadde ordnet noe gave (husker ikke rett og slett). Og jeg er ikke så kravstor, så om han hadde gjort noe lignende ville jeg blitt veldig veldig glad.

Når vi nå er inne på det med vekt, så var jeg jo omtrent like bred som en middels flaggstang før jeg ble gravid. Eide ikke vekt hjemme, så aner ikke hva jeg kan ha veid, men når jeg var på min første svangerskapskontroll veide jeg 55 kg, og da tror jeg at jeg hadde lagt på meg endel allerede, siden jeg sluttet å røyke 4 uker tidligere. Og til dere som aldri har møtt meg, så er jeg ca 165-166 cm, så dere skjønner selv at jeg var ikke store kroppen. På slutten av graviditeten veide jeg 83, så jeg hadde altså gått opp ca 30 kg. Det høres forferdelig mye ut, men heldigvis var de ganske fint fordelt, så man kunne ikke se at det var SÅ mye. Vel anywho, når jeg kom hjem fra sykehuset hadde 12 kg forsvunnet, og i ukene framover gikk jeg sakte men sikkert ned. Sist jeg gikk på vekta veide jeg 63.8, og det var i november engang. Siden har det vært jul med alt DET innebærer. Kort sagt spiste jeg alt jeg hadde lyst på i jula, og det var ikke lite! Da jeg endelig våget meg på vekta igjen en stund etter jul viste det seg at batteriene var ferdige, så jeg fikk aldri sett resultatet. Noe som sikkert var like greit siden jeg følte jeg var på vei opp igjen. Fant ut at jeg skulle vente med å kjøpe nye batterier til sånn mars/ april kanskje, slik at jeg ikke skulle henge meg så mye opp i de tallene, men her om dagen oppdaget jeg at batteriet i kjøkkenvekta er akkurat samme type, og da klarte jeg ikke dy meg, men MÅTTE sjekke. Holdt pusten mens jeg gikk på vekta.... 63,1. Min første tanke var at jeg ble skuffa, 700 gram på flere måneder liksom!!! Men når jeg kom på alt jeg hadde trykt i trynet i jula, så var det egentlig helt greit. Jeg gikk fortsatt ned, på tross av julefråtseriet og at jeg ikke har slanket meg i det hele tatt og stort sett spist det jeg har lyst på (forutenom at vi er blitt flinkere til å bare spise godis i helgene). Målet mitt er å være under 60 kg til sommeren, og jeg tror det er et realistisk mål. Ser vel egentlig helt grei ut sånn kroppslig sett, men trenger å stramme opp litt, er mye brøddeig rundt magen for å si det sånn :) Og jeg er ikke helt fortrolig med å se meg i speilet, for naturlig nok sammenligner jeg meg med slik jeg så ut tidligere, selv om jeg vet godt at jeg var for tynn.

Denne uka har jeg vært på jobb! Gruet meg litt til å gå på jobb siden det var 9-10 mnd siden sist, regnet med jeg hadde glemt masse (vi jobber i et sånt dos-basert dataprogram hvor man må huske hundrevis av input, så tenkte jeg hadde glemt minst halvparten). Men det gikk over all forventning. Det var utrolig godt å komme seg ut av huset, treffe mennesker som ikke nødvendigvis har født barn i løpet av det siste året, og prate om alt mulig, og ikke bare babysnakk. Det var deilig å være såpass konsentrert og opptatt av andre ting, slik at jeg ikke tenkte så mye på hvordan kroppen min ser ut og på alle klærne i klesskapet som ikke passer. Følte meg plutselig som meg selv igjen! Og det var lenge siden gitt. I tillegg satt jo input'ene i fingrene når jeg vel satt foran maskinen, så det var ikke noe å bekymre seg for. Stefan kom innom nesten hver dag også, slik at jeg fikk hilse på Lykke, og da ble ikke dagen så lang. Hun var forresten på 8 mnd's kontroll i uka. Hun er blitt en stor jente på 72 cm og 8 kg. Dobbelt så tung som da hun ble født tenk! Hun sjarmerte som vanlig fletta av alle på helsestasjonen. Det er helt utrolig hvor smøreblid hun blir med en gang vi entrer døra der. Hun bare gliser harmonisk til alle, aner ikke hva det er med det kontoret. Kanskje det lekker noe beroligende i gassform fra legesenteret vegg i vegg? Hun fikk tannbørste hos helsesøster, så i kveld pusset vi de to små stubbene for første gang, og Lykke syntes det var kjempemorsomt å pusse tennene - så lenge det varer... :)

Hvor var jeg forresten? Jo - jobb! Skulle jo jobbe to uker nå mens Stefan skulle ha sine første to pappapermisjonsuker. Men så går han plutselig og får en jobb foran nesa på 25 andre som også var på intervju, og ny-jobben ville ha han på kurs i min andre jobbuke, så nå har jeg plutselig fri igjen. Jaja, var nå godt å få en liten pause i permisjonslivet og komme meg tilbake til hverdagen, men det skal nå bli godt å få kose igjen med lille Lykke også. Hun er helt turbo om dagen, for hun har endelig skjønt hvordan hun skal komme seg framover. Det går ikke så fort, men hun aker seg altså fram. Så snart må vi vel renske gulvet for alt som kan tenkes at hun vil smake på, og det er jo det meste. Er helt utrolig hvor fort det går i svingene nå. På ei uke nesten kunne hun sette seg opp, åle seg bortover gulvet og snurre seg rundt sin egen akse. I tillegg går jo kjeften i ett. Hun kan si 4 ord: bæbæbæbæ, dædædædæ, jæjæjæjæ og ajajajaja. Og det er kanskje ikke så mange ord, men til gjengjeld sier hun dem hele tiden! :) Hvis hun ikke er sur da, da presser hun bare hele kroppen sammen, blir mørkerød i fjeset og brøler. Idag har hun ikke vært helt enkel å ha med og gjøre, mistenker at vi snart vil se to små hvite prikker i overmunnen også. De to tennene nede kommer stadig lenger opp, hun ser så utrolig søt ut med dem, store jenta vår... *sukk* Hun er forrsten ikke spesielt stygg her heller, bildet er tatt under middagen igår. Ikke noe å si på humøret her altså:

Jaja, grandisen er ferdig, og Stefan har visstnok kjøpt potetgull også, så blir visst litt fråtserier her i kveld også. Håper dere alle har en strålende OL-lørdag.