Damer og sko

Hva er det egentlig med damer og sko? Jeg har ørtenhundreogførtinitti par - noen er kjempemye brukt, noen er totalt ubrukt, noen kommer sikkert aldri til å BLI brukt og noen er ubrukelige... Men jeg klarer ikke kaste dem. De ligger der i sekker i kjelleren. Sortert selvfølelig. Vintersko i en sekk, tursko i en, sommersandaler og pumps i en, støvletter i en, sneakers og joggesko for seg osv osv. Jeg går gjennom posene ganske ofte egentlig (med ganske ofte mener jeg minst to ganger i året), ofte bare for å se om jeg har glemt av noen sko, som jeg kanskje plutselig kan bruke, eller om der er noe jeg kan slenge eller gi bort, for det tar jo tross alt litt plass. Vi flyttet inn i dette huset for omtrent nøyaktig et år siden, og mens vi pakket ut fra leiligheten, gikk det for alvor opp for meg hvor mange par sko jeg egentlig har. Jeg bestemte meg for å ha en razzia i skobeholdningen, og her skulle det tas i med hard-handskene. Det resulterte i at 4 par gikk i søpla, mens jeg fant 8 par som kunne legges for salg på finn.no. Dette var sko som var brukt max 2 ganger, 4 par støvletter og 4 par småsko (pumps, ballerinasko o.l). Jeg bestemte meg for å ta 150 kr pr støvlettpar, og 75 kr pr par for de andre. Joda, første dagen forsvant to par støvletter og et par av de andre, og sannelig solgte jeg også et par støvletter noen dager etterpå, så det gikk jo strålende. Resten ligger fortsatt i kjelleren. Så de blir vel med på neste runde, har tenkt å gå gjennom skosekkene en gang til nemlig om ikke så lenge, og da utvider vi sortimentet til å inneholde klær også, så forhåpentligvis får vi solgt noe av det som ligger i skapet som ikke kan brukes og som sannsynligvis aldri kommer til å bli brukt igjen. Det er ganske leit å selge sko egentlig. På 90-tallet hadde jeg et par flate støvletter i semsket skinn som jeg brukte mye. Det som var fint med semsket skinn var at når de ble litt slitte, så var det bare å smøre skokrem på, så var de gode som nye. De tok jeg LENGE vare på, men så ble de jo så umoderne til slutt, så de havnet lengst ned i sekken. Nå er slike sko på moten igjen, så jeg dundret ned i kjelleren for å se om jeg kunne finne dem, men de er borte. Så de har altså forsvunnet i en av mine razzia'er - jeg ble litt trist når jeg oppdaget det, og lovte meg selv å aldri kaste mer sko...

Stefan introduserte meg for Ebay, og dermed åpnet det seg en ny (sko)verden for meg. Så masse fine sko, og så billig!!! Jeg hadde sett meg ut et par hvite støvletter, med masse fuskepels og greier på en norsk side, men prisen var 1400 kr. Og jeg handler en del sko i året, så jeg betaler ikke 1400 kr for et par sko. Eller jo, Helly Hansen støvlene mine kostet vel noe sånt, men det er litt annerledes. Tursko og treningssko kan godt koste litt mer, men de har man jo gjerne litt lengere også... Men uansett, 1400 kr for DISSE skoa var jeg ikke villig til å betale. Var stadig vekk innom denne siden for å se om de var satt ned, men det var de ikke. Men så fikk jeg altså øynene opp for Ebay, nettshoppingens MEKKA. Kom plutselig på at jeg kunne søke etter de samme skoene der. Ikke for at jeg trodde jeg skulle finne dem, men man kunne kanskje finne noe lignende? Men tror du ikke jeg fant dem? Og til hvilken pris? 240 kr. Med frakt og toll ble totaltkostnaden litt under 400 kr. Så jeg bestilte like godt i to forskjellige farger :) Og var overlykkelig. Det var lange fire uker jeg ventet på at de skulle komme, og når de endelig kom var jeg i himmelen! Og de passet helt perfekt! Fullkommen lykke heter det, og bare skogale damer som meg selv skjønner hva jeg mener!

For noen måneder siden var jeg på barseltreff, og da hadde en av jentene på seg et par knalltøffe sneakers. De veide ingenting, og var utrolig kule å se på. Det er ikke ofte jeg faller PLADASK for sko, men av og til har man slike øyeblikk, og dette var definitivt et sånt et. Hun kunne opplyse om at de var kjøpt i utlandet, hun hadde fått dem av sin mann, men hun visste ikke hvor han hadde funnet dem. Så var det å dra igang leitinga da. Fant dem i og for seg ganske fort på flere forskjellige steder, men enten var de ikke i min størrelse, eller så var fraktkostnaden til Norge grådig dyr. Så jeg fortsatte leiteaksjonen, og etter mange uker (om ikke måneder), så fant jeg dem, i min størrelse, og billig frakt. Jeg var i ekstase! Når to uker var passert sprang jeg i postkassa med store forventninger hver dag, SÅ spent på at de skulle komme. Og når de endelig kom var jeg i hundre. Når jeg åpnet eska og så det vakre, hvite skinnet som lyste mot meg kjente jeg faktisk hjertet slå litt ekstra (ja, det er idiotisk, jeg vet det, men jeg kan altså ikke noe for det). Jeg løftet forsiktig ut skoen, den veide nesten ingenting. Men jeg begynte å ane uråd, for jeg syntes den så litt stor ut. Og det var den også. Ikke så veldig mye, men nok til at jeg visste at det kom til å irritere vettet av meg. Jeg ble kjempelei meg! Fikk en skikkelig nedtur og var sur i omtrent 2 timer etterpå. Stefan var helt rystet og sa at man kunne da umulig bli i SÅ dårlig humør pga et par sko, men jo, det kan man altså! Så satt jeg der da, når jeg egentlig skulle være overlykkelig over å ha fått mine nye K-Swiss sneakers, så var jeg bare lei meg. De passet ikke! Skoene jeg hadde lett etter i månedsvis og endelig funnet var for store! Det var krise! Etter å ha roet meg litt, det verste sjokket hadde lagt seg og jeg begynte å få oksygen til hjernen igjen, fant jeg ut at jeg måtte prøve og selge dem, det kunne da umulig være vanskelig å få solgt de kule skoa!? Så jeg la ut bilde på Facebook, og spredde ordet om at de var til salgs, men ingen nappet på. Mamma prøvde dem og sa hun kunne kjøpe dem, men jeg mistenkte at hun bare ville gjøre det fordi hun syntes synd i meg - hun er vel litt skogal hun også nemlig, og skjønte kanskje hva jeg gikk gjennom? Men så dukket plutselig søstra til Anniken opp og sa hun ville prøve dem, og de passet perfekt til henne, så hun kjøpte dem! Og idag, den 24 februar 2010 ankom et par nye K-Swiss sneakers, i en størrelse mindre, til mitt postkontor. Jeg åpnet esken, kjente den deilige lukten av nytt lær, og så et lite glimt av noe hvitt og sølv bak det halvgjennomsiktige papiret. Og der lå dem. Denne gangen så jeg at de kom til å passe, jeg visste at de kom til å sitte som et skudd på foten. Og det gjorde de... Bare skogale damer vet hvordan følelse jeg har i kroppen nå :)

Det vakreste....

Såååå stor.... Og såååå kjapp...

Lykke har lært å vise hvor stor hun er! Okay, hun strekker seg ikke laangt opp i været, men løfter høyrehånda helt tydelig når man spør hvor stor hun er. Hun kan også high five. Og så kan hun rope! Og det er noe hun har begynt å gjøre HØYT. Og OFTE. Vi var ute og spiste her en dag, og da satt hun i høystolen på restauranten og ropte. Eller, man kan definitivt kalle det brøling hvis man synes det passer bedre, og det gjør det kanskje. Kan godt forestille meg hvordan det må være for alle andre som ikke er mamman eller pappan til Lykke (eller besteforeldre, nære slektninger osv) og høre henne sitte der og gaule, siden jeg tidligere selv har forbannet brølende unger når jeg har sittet på restautant og skulle slappe av med en bedre middag. Men tidene forandrer seg gitt, og jeg med den - heldigvis :) Så jeg syntes det var kjempemorsomt at hun satt der og kauket til gud-og-hvermann, og selv smilte hun så stolt når hun fikk til det nye hun har lært. Stolt er hun også når hun nå raser avsted innendørs på alle fire. Hun krabber ikke, men hun drar seg fremover, og det går virkelig unna. Morsomst er det å rote i Playstation-ledningene, og når mamma sier NEI, da raser hun avgårde til dunken hvor veden står. Mamma avleder oppmerksomheten med et kasserolle-lokk f.eks, eller noe annet kjøkkenutstyr, og da er DET festlig i 5 minutter, før hun oppdager vannskåla til Fenya... Du ser bare hun får et sånt glimt i øynene som sier DIT skal jeg - og dit skal hun. Full fart, fullt fokus - ingenting annet står i hodet på henne, og det er umulig å få henne fra det. Sier jeg nei, så stopper hun et øyeblikk, snur seg og legger hodet litt på skakke, og så er på'an igjen. Så nå står Fenya's matskål på bordet mesteparten av dagen. Kunne kanskje like gjerne gitt henne mat på bordet også, siden hun bruker å stjele brødskivene mine derfra, hun tror det skal være sånn hun... Men hun har jo mye rart for seg den bikkja... Her skulle man kunne tro at hun viser stor HUN er, men hun vil bare inn hun! Kom ikke her og si at Fenya ikke har personlighet! :)

30 Day Shred...

Da var man igang! Første treningsøkt idag, og det var knallhardt! Hang i og for seg bedre med enn jeg trodde kondisjonsmessig, men styrkebiten var tung. For de som ikke aner hva jeg babler om, så finnes det altså et treningsprogram som heter 30 Day Shred, med hun Jillian-dama fra The biggest loser - og her snakker vi treneren altså, ikke noen av deltakerne (for å unngå misforståelser). Hun er litt Hitler. Og her skal man altså trene 30 minutter (inkl oppvarming og uttøying, tro det eller ei) i 30 dager og se betydelig forskjell på ens kropp. Man trener 10 dager på level 1, 10 dager på level 2 og tilslutt 10 dager på level 3. Jeg tenker nødvendigvis ikke trene HVER dag, om jeg hopper over en eller to dager, så er det greit liksom, men jeg skal gjennom hele programmet! Og jeg gruer meg allerede. Har gjort unna første økt idag som sagt, og jeg har allerede så vondt i beina og er så stiv og støl at jeg venter i spenning på hvordan morsdagen i morgen kommer til å framtone seg... Ser liksom for meg at jeg blir liggende i sofaen og ynke meg og rope på sambo når jeg blir tørst eller sulten, fordi jeg ikke klarer å reise meg. Kjenner at de fleste musklene har fått kjørt seg, men foreløpig er det låra som jeg kjenner har fått mest juling. Treningen idag er forresten fullstendig bortkastet, vi holder nemlig på å steke en Grandis til kvelds :) Men det er jo lørdag, og hvem starter vanligvis å trene på en lørdag?? Forutenom om meg da. Og Stefan. For han slengte seg med nemlig. Sjelden jeg har sett noen trene med sånn iver som han, men har jo en tendens til å yte 120% uansett hva han gjør :) Blir morsomt å se om han henger med alle 30 dagene. Her har dere ei til som er riktig så ivrig, hun tror jo at håndvektene er bein eller noe.... :)

Vet forresten om en ting til som blir morsomt... Nemlig å se om Stefan husker morsdagen i morgen. Tviler sterkt på det. Ikke for at jeg forventer en gave eller noe, men hadde vært koselig med et kort f.eks. Til hans første farsdag hadde jeg fått Lykke til å krote ned noe man under STERK tvil kan kalle hennes første tegning. Han fikk frokost på senga, men sannelig om jeg vet om jeg hadde ordnet noe gave (husker ikke rett og slett). Og jeg er ikke så kravstor, så om han hadde gjort noe lignende ville jeg blitt veldig veldig glad.

Når vi nå er inne på det med vekt, så var jeg jo omtrent like bred som en middels flaggstang før jeg ble gravid. Eide ikke vekt hjemme, så aner ikke hva jeg kan ha veid, men når jeg var på min første svangerskapskontroll veide jeg 55 kg, og da tror jeg at jeg hadde lagt på meg endel allerede, siden jeg sluttet å røyke 4 uker tidligere. Og til dere som aldri har møtt meg, så er jeg ca 165-166 cm, så dere skjønner selv at jeg var ikke store kroppen. På slutten av graviditeten veide jeg 83, så jeg hadde altså gått opp ca 30 kg. Det høres forferdelig mye ut, men heldigvis var de ganske fint fordelt, så man kunne ikke se at det var SÅ mye. Vel anywho, når jeg kom hjem fra sykehuset hadde 12 kg forsvunnet, og i ukene framover gikk jeg sakte men sikkert ned. Sist jeg gikk på vekta veide jeg 63.8, og det var i november engang. Siden har det vært jul med alt DET innebærer. Kort sagt spiste jeg alt jeg hadde lyst på i jula, og det var ikke lite! Da jeg endelig våget meg på vekta igjen en stund etter jul viste det seg at batteriene var ferdige, så jeg fikk aldri sett resultatet. Noe som sikkert var like greit siden jeg følte jeg var på vei opp igjen. Fant ut at jeg skulle vente med å kjøpe nye batterier til sånn mars/ april kanskje, slik at jeg ikke skulle henge meg så mye opp i de tallene, men her om dagen oppdaget jeg at batteriet i kjøkkenvekta er akkurat samme type, og da klarte jeg ikke dy meg, men MÅTTE sjekke. Holdt pusten mens jeg gikk på vekta.... 63,1. Min første tanke var at jeg ble skuffa, 700 gram på flere måneder liksom!!! Men når jeg kom på alt jeg hadde trykt i trynet i jula, så var det egentlig helt greit. Jeg gikk fortsatt ned, på tross av julefråtseriet og at jeg ikke har slanket meg i det hele tatt og stort sett spist det jeg har lyst på (forutenom at vi er blitt flinkere til å bare spise godis i helgene). Målet mitt er å være under 60 kg til sommeren, og jeg tror det er et realistisk mål. Ser vel egentlig helt grei ut sånn kroppslig sett, men trenger å stramme opp litt, er mye brøddeig rundt magen for å si det sånn :) Og jeg er ikke helt fortrolig med å se meg i speilet, for naturlig nok sammenligner jeg meg med slik jeg så ut tidligere, selv om jeg vet godt at jeg var for tynn.

Denne uka har jeg vært på jobb! Gruet meg litt til å gå på jobb siden det var 9-10 mnd siden sist, regnet med jeg hadde glemt masse (vi jobber i et sånt dos-basert dataprogram hvor man må huske hundrevis av input, så tenkte jeg hadde glemt minst halvparten). Men det gikk over all forventning. Det var utrolig godt å komme seg ut av huset, treffe mennesker som ikke nødvendigvis har født barn i løpet av det siste året, og prate om alt mulig, og ikke bare babysnakk. Det var deilig å være såpass konsentrert og opptatt av andre ting, slik at jeg ikke tenkte så mye på hvordan kroppen min ser ut og på alle klærne i klesskapet som ikke passer. Følte meg plutselig som meg selv igjen! Og det var lenge siden gitt. I tillegg satt jo input'ene i fingrene når jeg vel satt foran maskinen, så det var ikke noe å bekymre seg for. Stefan kom innom nesten hver dag også, slik at jeg fikk hilse på Lykke, og da ble ikke dagen så lang. Hun var forresten på 8 mnd's kontroll i uka. Hun er blitt en stor jente på 72 cm og 8 kg. Dobbelt så tung som da hun ble født tenk! Hun sjarmerte som vanlig fletta av alle på helsestasjonen. Det er helt utrolig hvor smøreblid hun blir med en gang vi entrer døra der. Hun bare gliser harmonisk til alle, aner ikke hva det er med det kontoret. Kanskje det lekker noe beroligende i gassform fra legesenteret vegg i vegg? Hun fikk tannbørste hos helsesøster, så i kveld pusset vi de to små stubbene for første gang, og Lykke syntes det var kjempemorsomt å pusse tennene - så lenge det varer... :)

Hvor var jeg forresten? Jo - jobb! Skulle jo jobbe to uker nå mens Stefan skulle ha sine første to pappapermisjonsuker. Men så går han plutselig og får en jobb foran nesa på 25 andre som også var på intervju, og ny-jobben ville ha han på kurs i min andre jobbuke, så nå har jeg plutselig fri igjen. Jaja, var nå godt å få en liten pause i permisjonslivet og komme meg tilbake til hverdagen, men det skal nå bli godt å få kose igjen med lille Lykke også. Hun er helt turbo om dagen, for hun har endelig skjønt hvordan hun skal komme seg framover. Det går ikke så fort, men hun aker seg altså fram. Så snart må vi vel renske gulvet for alt som kan tenkes at hun vil smake på, og det er jo det meste. Er helt utrolig hvor fort det går i svingene nå. På ei uke nesten kunne hun sette seg opp, åle seg bortover gulvet og snurre seg rundt sin egen akse. I tillegg går jo kjeften i ett. Hun kan si 4 ord: bæbæbæbæ, dædædædæ, jæjæjæjæ og ajajajaja. Og det er kanskje ikke så mange ord, men til gjengjeld sier hun dem hele tiden! :) Hvis hun ikke er sur da, da presser hun bare hele kroppen sammen, blir mørkerød i fjeset og brøler. Idag har hun ikke vært helt enkel å ha med og gjøre, mistenker at vi snart vil se to små hvite prikker i overmunnen også. De to tennene nede kommer stadig lenger opp, hun ser så utrolig søt ut med dem, store jenta vår... *sukk* Hun er forrsten ikke spesielt stygg her heller, bildet er tatt under middagen igår. Ikke noe å si på humøret her altså:

Jaja, grandisen er ferdig, og Stefan har visstnok kjøpt potetgull også, så blir visst litt fråtserier her i kveld også. Håper dere alle har en strålende OL-lørdag.

Da Lykkeliten kom til verden... *min fødsel*

Torsdag 11 juni, 39 uker + 5 dager på vei:

Etter å ha hatt mye kynnere i noen dager, syntes jeg nå de begynte å komme oftere og mer regelmessig. Hadde rietelleren på og kynnerne kom med 5-8 minutters mellomrom hele dagen. De var ikke så vonde, men de var kraftigere enn før. Stefan var bekymret og maste hele kvelden om at jeg skulle ringe føden, og ved 23 tiden torsdag kveld ringte jeg og forklarte situasjonen, og de ville ha meg på en kontroll. Jordmor målte rieaktivitet og undersøkte meg og sa at jeg hadde 1 cm åpning, men livmormunnen var ikke på langt nær moden, så hun sa det ikke var noen fødsel på gang med det første og at jeg måtte regne med at det enda kom til å ta lang tid. Litt skuffet dro vi hjem, men litt lettet også for at vi i hvertfall visste hvor ståa lå. Hadde knapt kommet inn døra hjemme når jeg kjente en skikkelig stram følelse rundt magen, som veldig veldig sterke menssmerter. Tok 2 paracet og gikk i seng, men nå begynte kynnerne å bli virkelig vonde, og det tok et skikkelig godt tak i både mage og rygg, og jeg kunne ikke sove. Kjente at dette var totalt annerledes enn kynnerne jeg hadde hatt før, men i og med at jordmor sa at det skulle ta tid trodde jeg likevel ikke helt at det kunne være ekte rier. Det var helt umulig å sove, måtte puste meg gjennom hver kynner/ ri og smertestillende hjalp ikke. Følte meg rastløs og nervøs og vandret hvileløst i huset hele natta. For dem som ikke vet hvordan rier føles forresten, så syntes jeg det kjentes som at jeg hadde et bredt piggbelte rundt nedre del av mage og rygg, der piggene vender innover og når rien kommer så strammes beltet kjempehardt! Kan ikke beskrive det på noen bedre måte…

Fredagen kom og kynnerne fortsatte hele tiden, fortsatt med 5-8 minutters mellomrom. Jeg hadde vondt og var lei meg, var redd for at jeg skulle gå med disse smertene i ukesvis før det ville skje noe mer. Stefan ringte fra jobb ved 12 tiden og spurte hvordan det gikk og jeg begynte bare og gråte og ville at han skulle komme hjem, jeg var trøtt og sliten og syntes fryktelig synd i meg selv. Da han kom tok jeg meg en dusj for å se om det kunne hjelpe mot smertene, men det gjorde det ikke, så jeg ringte min jordmor på helsestasjonen og spurte hva jeg skulle gjøre. Hun ba meg ringe føden igjen for en ny kontroll, hun syntes ikke det bare hørtes ut som kynnere lenger. Som sagt så gjort, fikk beskjed på føden om å komme på en ekstra sjekk. Syntes smertene avtok noe mens jeg lå med CTG-beltet rundt livet (det som måler rieaktiviteten), og regnet med å bli sendt hjem med beskjed om å ta to paracet og ”kom tilbake om to uker når du virkelig har vondt”. Stor var derfor overraskelsen da jordmor plutselig utbrøt at ”jo da, her er det noe på gang ser du, vi skriver deg inn!”. Ble både redd og glad på en gang, hadde nå 2 cm åpning og mormunnen var moden. Spurte pent om jeg kunne stikke hjem og hente sykehusbagen, og det kunne jeg. Hun ba meg også om å spise litt og kanskje gå en liten tur, men sa at om jeg var veldig nervøs og følte meg tryggere på sykehuset, så fikk jeg gjerne være der. Vi dro hjem og pakket og spiste litt før vi returnerte til sykehuset. Her fikk jeg utdelt skjorte og seng på fødestua mens jeg fikk tilbud om å ligge i badekaret. Det varme vannet lindret smertene bra, og det føltes avslappende og deilig. Ca kl 20 fredag kveld ble jeg sjekket igjen, nå var åpningen på 4 cm, ”dette går jo så det suser” tenkte jeg optimistisk og syntes livet var en lek, og så for meg at jeg skulle bli mor om noen få timer. Så var det vaktskifte på sykehuset, og den søte jordmora som var ferdig på jobb kom innom og sa godnatt før hun dro hjem. Hun sa at om jeg ikke fikk sove, og såframt riene ikke tok seg kraftig opp, så ville jeg få en smertestillende sprøyte, slik at jeg skulle få litt søvn og samle krefter, siden jeg ikke har sovet på snart to døgn. Og det hørtes jo ut som en god plan i mine ører.

Jordmora som hadde nattevakt så jeg ikke noe til før lenge etterpå, jeg satt og pustet og peset meg gjennom en ri mens hun plutselig dundret inn, studerer meg morskt en stund før hun sa ”ja, her går det jo bra” og mumlet at det blir fødsel i natt og vandret ut døra. Jeg syntes aldeles ikke det gikk bra, jeg hadde dritvondt og var redd og trøtt som en gymsokk. Det gikk et par timer til før neste gang hun fant det for godt å stikke nesa innom, da spurte jeg om noe smertelindrende og fikk et ”ja, hva vil du ha da?” til svar, før hun opplyste at jeg kunne få akupunktur om jeg ville prøve det, men hun mente det var for tidlig å få lystgass eller epidural (så ikke helt poenget med å spørre hva jeg vil ha om det kun var ett alternativ å velge på liksom??) Jaja, fikk to nåler bak i halebeinet, og syntes faktisk de hjalp litt, såpass at jeg klarte å slumre litt mellom riene hvertfall. Var nå så trøtt at jeg visste knapt hva jeg het, eneste som holdt motet oppe var at tiden gikk og at jeg var et steg nærmere å bli ferdig. Etter noe som føltes som en evighet kom hun igjen for kontroll. Hurra! Endelig skjedde det noe, var så spent at jeg nesten ramlet ut av senga. Tror klokka var rundt 03 på natten (natt til lørdag). Åpning: fortsatt kun 4 cm… Ble så skuffa at tårene bare sprutet og jeg hulket sårt mot Stefans mage mens han prøvde å trøste meg så godt han kunne. Alle disse timene med smerter til ingen nytte. Jeg var sikker på at jordmora ikke snakket sant og hatet meg av en eller annen grunn. Hun sto bare og så på meg og så nesten som hun nøt øyeblikket, men det var nok bare min slitne hjerne som tullet med meg (forhåpentligvis). Så ventet nye timer med venting og rier som kom i ett. Nålene i ryggen hadde ingen virkning lenger og var mest i veien der de hang seg fast i nettingtrusa fra sykehuset. Cruella-jordmora så jeg ingenting til og Stefan sovnet sittende, så jeg følte meg kjempealene der jeg satt på fødestua midt på natten og så ut over byen som badet i en nydelig midnattsol, mens jeg gråt litt og var vettskremt. Klokken 6 kom hun inn igjen, og nå tok hun vannet, det var nesten så jeg begynte å like henne litt, for nå skjedde det hvertfall saker. Så gikk hun igjen, og neste gang noen åpnet døra så var det den søte, gode bestemor-jordmora fra kvelden før som nå var kommet på morgenskiftet. Jeg ble kjempeglad og hylte at det var SÅ deilig å se henne, jeg var så lettet at jeg nesten begynte å grine. Nå skjedde det ting, hun sjekket åpning som nå har blitt 6 cm og jeg ble flyttet fra sengen til fødestolen og fikk tilbud om lystgass. ENDELIG! Jeg supet inn det jeg kunne, riene var ikke så lange, men de kom i ett, og lystgassen hjalp meg i hvertfall å konsentrere meg om noe annet enn smerten. Rusen var ikke spesielt deilig, men jeg ønsket den mer enn velkommen, da jeg var sliten etter over to døgn i våken tilstand og hadde tatt til takke med hva som helst som hadde fått meg til å føle meg bedre. Jordmora motiverte og skrøt av hvor flink jeg var, samtidig som hun kritiserte Cruella på nattskiftet som ikke ga meg den sprøyta så jeg fikk sove. Jeg elsket henne her, vi hadde connection så det holdt og snakket samme språk følte jeg. Hun pushet meg til å reise meg opp slik at det gikk fortere, selv om det presset sånn på når jeg sto at jeg trodde at hele underlivet skulle sprenges. Hun trøstet når jeg fortvilet og var forbanna sammen med meg når jeg bannet. Jeg spurte om jeg snart kunne få epidural, men hun ville ikke gi meg det fordi det kan svekke riene og pga at jeg hadde så dårlig med krefter etter to søvnløse døgn og riene var allerede så lite effektive. Jeg gråt og ba henne VÆR SÅ SNILL, jeg klarte ikke mer smerter, kroppen var helt ferdig. Jeg skalv som et aspeløv og ryggen verket som besatt mellom riene, så jeg klarte ikke slappe av da heller, så hun ga seg og kalte opp anestesilegen, mens hun samtidig satt i gang riestimulerende drypp for å få sterkere rier. Jeg dro fortsatt inn lystgass til den store gullmedalje, ble litt mer likegyldig til smertene, men vet ikke helt hvor lindrende det var. Ble hvertfall helt borte vekk en stund der og hørte kortterminalen fra utestedet hvor jeg har jobbet som bartender surret i hodet mitt og trodde et øyeblikk at jeg var ute på byen… Jordmora sjekket åpning igjen, 10 cm! Dvs ingen epidural, det var for sent, nå skulle det presses. Riene økte ikke i styrke på tross av dryppet, så pressriene ble for korte, fikk bare til 2 press pr rie. Til gjengjeld kom de hele tiden, så jeg fikk ikke noe hvile imellom. Nå var jeg så sliten at jeg måtte ha hjelp til alt, Stefan måtte omtrent dytte brus i kjeften på meg for å gi meg energi, klarte nesten ikke drikke selv. Han begynte å bli bekymret og ringte mamma for å få henne dit for støtte og hjelp. Jeg registrerte knapt at hun kom, husker bare at jeg fikk et glimt av henne i et speil og at det var fint å ha henne der. Jordmor ville ha meg opp å stå, men bena ville ikke bære meg. Presset som en gal for hver ri, men hodet til babyen var tydeligvis ikke langt nok nede ennå. Etter ca en time med pressrier ringte jordmor lege, vi måtte ha hjelp. Jeg begynte å få litt panikk, tenkte at det kom til å ende med hastekeisersnitt eller at babyen umulig kunne komme uskadet fra dette. Legen som kom inn så morsk ut, men utstrålte en ro og ”dette kan jeg”-holdning som gjorde at jeg roet meg litt og følte meg i trygge hender. Han festet sugekoppen på babyens hode og ved neste ri prøvde han å dra den ut. Det gjorde så vondt at det går ikke å beskrive, jeg peste og ropte og bærte meg mens svetten silte, men jeg prøvde å tenke på at så mange kvinner har klart dette, JEG skal også greie det - jeg SKAL!! Men babyen ville ikke ut. Legen satt bedøvelse og tok fram saksa, og klippet som om han klippet i papir, jeg var sikker på at jeg skulle dø. Ved neste ri ropte både jordmor, Stefan og legen at jeg ikke skulle slippe, men presse, presse, PRESS, og ikke vet jeg hvor jeg hentet kreftene fra, men jeg følte at det nå var nært og jeg presset det jeg var god for og litt til, og når jeg var overbevist om at jeg ikke klarte mer og kom til å svime av, så presset jeg 10 sekunder til og plutselig kjente jeg babyen skled ut. Jeg sank tilbake i stolen og tenkte med et hikst at det endelig var over, mens jeg fikk babyen på magen. Den var så glatt at jeg var redd for å miste den. Barnepleieren surret håndduker rundt og babyen begynte å gråte med en gang. Selv var jeg så utkjørt at jeg var helt tom, klarte ikke gråte eller tenke eller noe, jeg bare pustet og peset og strøk den lille, mens Stefan satt ved siden av og holdt seg for øynene og bare gråt og gråt. Ingen av oss tenkte på å spørre om kjønn, jeg var jo så sikker hele tiden på at det var en gutt, og jeg var nå mer opptatt av bare å se på dette lille vesenet som har vært i magen min så lenge. Jordmor så på klokka og konstaterte at babyen ble født lørdag 13 juni kl 11.31. Jeg talte 10 fingre og 10 tær før legen (tror jeg det var) løftet på babyens ben og gratulerte oss med jenta… Jeg ble kjempeoverrasket, men sa til Stefan at da ble det hvertfall ikke noe krangel om navnet, da vi hadde vært enige om jentenavnet hele tiden, men trodde jo aldri det skulle bli aktuelt. Jordmora skrøt fælt av morkaka og sa at den var stor og fin, og at babyen hadde levd godt i magen, selv kan jeg ikke huske å ha sett den. Jeg ble sydd mens Lykke ble veid og målt og vasket og fikk på seg sine første klesplagg (en body og en lue) og en bleie. Deretter ble jeg flyttet over i en seng og lå der med lille Lykke på magen mens de ryddet og vasket fødestua. Mamma gråt og sa at både jeg og Stefan var kjempeflinke og jeg tror hun var glad for at hun fikk være med på innspurten, men hun dro hjem så vi kunne nyte øyeblikket alene. Så der satt Stefan og jeg, helt øre og slitne og visste egentlig ikke hva vi skulle tro eller tenke om noe, annet enn at tårene trillet på oss begge og vi holdt hverandre hardt i hendene mens vi studerte vår perfekte lille datter. FOR en utrolig reise vi hadde vært med på, det var verdt alle vondter og hormoner og søvnløse netter når vi nå lå her med resultatet, et friskt lite barn. Jordmor sa at det kom til å gå lettere neste gang, men jeg forsikret henne om at det IKKE ville noen neste gang. Legen smilte lurt, han har vel hørt DEN replikken en del ganger

Jeg har foreløpig ikke forandret mening, men man skal aldri si aldri. Det var uansett den sykeste, råeste, mest skremmende, fineste og mest spesielle opplevelsen i mitt liv, og jeg føler meg som sagt virkelig beæret og velsignet som har fått lov til å bli mamma, på tross av at jeg tidligere har uttalt at jeg aldri ville få barn. Ingenting i verden topper dette, det er helt sikkert. Og til dere mannfolk, jeg vet at jeg alltid har sagt at jeg misunner dere fordi dere har det så enkelt her i livet – men nå synes jeg faktisk oppriktig synd på dere som aldri kan få oppleve hvordan det er å bære fram et liv og sette det til verden. Jeg tror nemlig at det er selve meningen med livet.

Det første offisielle bildet av den lille familien, tatt av lokalavisa to dager etter fødselen

Herlig helg!

Stefan har vært fenomenal i helga! Først tar han babycallen og legger seg på gjesterommet natt til lørdag, slik at jeg skal få sove i fred og ro. Så jeg fikk faktisk 6 timers sammenhengende søvn, og det har ikke skjedd på månedsvis. Om ikke det var nok, så fikk jeg faktisk frokost på senga lørdags morgen - han kom inn med ett brett med en kopp te, et par brødskiver og et telys - kjempekoselig :) Formiddagen tilbringte jeg i byen med Anniken (Lykkes gudmor), trasket butikker, og fikk faktisk handlet et par bukser til meg selv. Det er STOR stas å shoppe klær for tiden, føler jeg trenger noe nytt når klesskapet bugner av klær som er for små. Er greit å ha noe inni der som passer også. Da jeg kom hjem fra byen sto Stefan klar med middagen. Nydelig ovnstekt kyllingfilet, med masse gode grønnsaker dampkokt i løk, det smakte helt himmelsk. Og om ikke det også var nok, så syntes han det var en kjempeidè at Anniken ville ha meg med ut på byen på kvelden. Vi avtalte at hun skulle komme til oss, slik at vi kunne sitte her og se på Melodi Grand Prix og drikke litt vin før vi dro ut. Stefan kjørte og hentet henne, etter at han hadde kokt kaffe som vi kunne ha til Baileys'en, hvis vi ville ha det.... :) Og om ikke DET også var nok, så ordnet han sjåfør til oss til vi skulle hjem, så vi slapp å stå i lang taxikø. For en kjekk mann jeg har til tider... :))

Idag var formen fin, så vi sto forholdsvis tidlig opp. Snuppa fikk plutselig for seg at hun skulle ha seg en formiddagslur på to og en halv time, det har vel skjedd omtrent 0 ganger tidligere. Når hun omsider våknet, dro vi på en liten trilletur. Deilig forfriskende nord-norsk vær her idag, og sannelig fikk vi ikke et glimt av sola også. Stefan truet med å lage middag idag også, men jeg fikk overtalt han til å stoppe på Mix-kiosken og kjøpe hamburgere, for å gjøre det kjapt og enkelt (også var jeg vrålsulten selvsagt). Så nå sitter vi her gode og mette, snuppa har akkurat våknet fra lur nr 2, og er i et strålende humør der hun ligger på gulvet og leker med pappan sin. Hun satte seg forresten opp for første gang idag - sånn helt av seg selv. Stefan la henne i vognbagen mens han skulle lage grøt til henne, og plutselig satt hun rett opp i bagen, flinke store jenta vår!! :)

Noen bilder fra turen vår idag: