Førstegangsopplevelser

Da var det sannelig lenge siden sist gitt. Ser til min store fortvilelse og forundring at jeg ikke har blogget siden snuppas bursdag!? Hvilket er nok et bevis på at tiden går fort, siden det absolutt ikke føles SÅ lenge siden jeg skrev her sist. Men det er tydeligvis flere måneder siden (3 for å være eksakt), og mye har jo skjedd siden da. Vi har blant annet vært på bilferie - ca 2 uker, hvor vi overnattet på 4 ulike steder, kjørte en helsikes masse mil og fløy innenriks i Sverige. Alt gikk helt strålende hva snuppelille angår - hun sov som en stein på natta uansett hvor vi var og hvilken seng hun hadde, dagslurene gikk glimrende, flyturene gikk kjempebra og hun var i det hele tatt en skikkelig flink og koselig reisekamerat. Så da var nok en barriere og skumle førstegangsopplevelser gjort uten større problemer. For det er faktisk skummelt å gjøre ting for første gang, spesielt for mamman. Første gang vi skulle kjøre til byen f.eks. Hun kan jo ikke ha vært mer enn max 2 uker gammel, og den lille kroppen forsvant jo nedi babysetet i bilen følte jeg. Jeg var livredd for at HUN skulle være livredd, at hun skulle begynne og hyle ukontrollert og få panikk mens jeg kjørte. Men det gikk helt fint. Og første gang vi skulle på kontroll på helsestasjonen var jeg sikker på at hun kom til å skrike hele tida, og at jeg ikke skulle greie å roe henne, og alle ville se på meg og tenke for en udugelig mor jeg var, som ikke fikk babyen sin til å tie stille... Men det gikk fint det også.

Nå har vi nådd nok en førstegangsopplevelse - snuppelille har begynt i barnehagen! Hun har nå gått ei uke i barnehagen, og til og med det har gått over all forventning. Hun smiler over hele ansiktet når vi går inn døra der, hun kan ikke komme seg inn på avdelingen fort nok, slik at hun kan forte seg til de andre barna og de ansatte. Hun sitter som et lys og følger med når de har samling og synger sanger og sier god morn til alle barna. Hun er så SØØØØT der hun sitter og så STOR plutselig, og mamman er så sinnsykt stolt og så utrolig nedfor for at tiden raser avgårde og for at hun vokser så innmari fort. Min lille skjønne datter skal ut i den store, vide verden, og selv om barnehagen er uskyldig nok, så føles det som at hun allerede er litt tapt for meg.

Personlig har jeg hatt en egen første (- og siste) gangsopplevelse. Har nemlig vært innlagt på sykehuset for første gang i mitt liv (forutenom da jeg fødte da). Har vært plaget med Mr Herman etter fødselen, og for noen dager siden var jeg på sykehuset og fikk fjernet dem kirurgisk. Selve operasjonen gikk kjempefint, samme dag var jeg i overraskende fin form, og selv dagen etter kjentes det noenlunde ok. Spiser jo en haug med smertestillende selvfølgelig, og sitter daglig i grønnsåpebad, som både virker betennelsesdempende og lindrende. Men dag 3 og 4, etter at jeg hadde vært på do, trodde jeg seriøst at jeg skulle besvime av smerter! Klarte knapt stå oppreist, og måtte ligg i 20-30 minutter, før jeg klarte å karre meg i dusjen... Så dette har nesten vært verre enn en fødsel! Er på dag 6 nå, og har blitt litt bedre, så håper virkelig at dette bare går fremover fra nå av. Er foreløpig sykemeldt 2 uker, så satser på å være på jobb igjen for fullt en gang i neste uke. Føles jo ikke akkurat så veldig morsomt å begynne i full jobb i slutten av august, etter 1 års permisjon, jobbe halvannen uke, og deretter bli sykemeldt i 2 uker, men må man så må man. Forhåpentligvis blir jeg jo kvitt endel plager nå, så tror fullt og fast på at jeg har gjort det rette til det motsatte er bevist, ville i hvertfall vært en gigantisk nedtur om det viste seg at hele operasjonen og smertene etterpå var fullstendig bortkastet. Bilde skal dere forresten slippe. Har ikke selv våget å studere nærmere hvordan jeg ser ut der nede :)

Det er viktig å ha noe å se fram til på slike dager, så jeg har brukt endel av tiden til å glede meg til oktober, for da skal jeg og ei venninne til Oslo på helgetur. Fant grisebillige flybilletter, og jeg har jo det privilegiet at jeg får billig hotellrom, så denne turen ble omtrent gratis. Men man skal vel svi av endel på shopping tenker jeg, så det vil nok merkes likevel. Det blir første gang jeg reiser fra snuppelille. Det lengste jeg har vært fra henne er ca 700 m, som jeg tror avstanden er hjemmefra til mine foreldre. For der har hun sovet et par-tre ganger. Ellers har jeg sovet hver natt i samme hus som henne, så det blir helt merkelig. Får ikke se henne på flere dager! Gruer meg til det, men det er vel også en førstegangsopplevelse man må gjennom før eller senere.

Men nå skal jeg først og fremst konsentrere meg om å komme meg helskinnet gjennom min førstegangs-operasjons-opplevelse. Også skal jeg virkelig prøve å bli flinkere til å blogge! :)

Lykkemor 1 år

Tenk, idag er det ett år siden jeg lå og hylte og bar meg og trodde min siste time var kommet. Istedet sitter jeg her som mamma til verdens skjønneste lille jente, og er ufattelig glad for alt jeg har fått oppleve dette året (fødselen inkludert). For det har skjedd utrolig mye. Har aldri sovet så lite eller vært så sliten som dette året her. Har aldri vært mer frustrert og mer livredd og mer sårbar. Og jeg har aldri hatt det morsommere, finere eller mer fargerikt. Dette året har vært verdt hver eneste frustrasjon og redsel, hver tåre og hver søvnløse time. For det har gitt meg så ufattelige mye positivt tilbake. Så mye glede som den lille tøtta gir meg er det ingen i verden som gjør bedre. Jeg kjenner hjertet mitt flomme over av kjærlighet for den lille kroppen. Alt det nye hun gjør som gjør meg så stolt, som om det var jeg selv som gjorde det for første gang. Ting går i rasende fart, og fra å være en liten hjelpesløs bylt som ikke greide å røre seg omtrent er hun nå en mobil liten kropp som farer som en virvelvind rundt om i huset. Om jeg syntes jeg rakk lite før, så er det ingenting mot hvordan ting er idag. For hun er overalt, og hun er rask! Så her er det bare å følge med. Det morsomste hun vet nå er å dra vekk alt fra hvor enn det måtte være. Dvs at duk på bordet ikke er noe vits, for den får være i fred i ca 5 sekunder. Plastpose-skuffa er kjempeinteressant, må hvertfall tømme den for alle plastposer minst 3 ganger om dagen. Og DVD-filmene i hylla lemper hun ut en og en i et overraskende tempo. Dopapiret er SÅ festlig å dra ut, det er mange meter på en dorull, bare så dere vet det :) Men det er vel slik det skal være når man er rundt året gammel.

Så blid er man når man har bursdag

For tenk at hun er 1 år idag. Nå regnes hun ikke som baby lengere (hun kommer selvfølgelig alltid til å være MIN lille baby uansett). Det er nesten litt trist og vemodig. Selv om det også er stor stas med den første bursdagen så er det litt trist å tenke på at babytiden er over. Vi startet dagen med å gå inn til henne og gratulere henne med dagen, det falt en liten tåre da må jeg innrømme. Så fikk hun komme i senga til mamma og pappa og være litt turbo der før vi sto opp. Kl 11.31 tenkte vi litt over hva vi var med på for akkurat 1 år siden, og etterhvert vekte vi pappan, som hadde vært på nattskift. Da spiste vi muffins (med ett lys på) på senga og sang bursdagssang, også fikk Lykke åpne en gave, før det ble tid for kaffekoking og klesskift før vi fikk bursdagsgjester. Tante Lill hadde laget video fra Sverige og sang svensk bursdagssang, det var veldig spennende, så det måtte vi spille av to ganger. Lykke var helt i hundre og vel så det, men fikk faktisk lagt henne en liten lur midt oppi alt det her, var jo ingen som trodde at hun skulle greie og roe ned, men ungen overrasker stadig :)

Mmmmm.... Kake smakte godt

På tross av luren var det en trøtt og sliten liten kropp som la seg i senga i kveld. Hun hørtes veldig fornøyd ut med dagen, hørte hun pratet noe fryktelig til Fanten inne på soverommet sitt i et kvarters tid før det ble stille. Så nå ligger altså min lille 1-åring og sover så søtt, mens mamman sitter stappmett og angrer på alt hun trykket i seg (presterte å stappe i meg to muffins med bringebærglasur til kvelds til og med, bare sånn for sikkerhets skyld). Gjestene er dratt, Stefan er på jobb, og jeg storkoser meg i stillheten og roen som har senket seg over stua og tar nok tidlig kveld jeg også. Er pinadø slitsomt med bursdager gitt... Tusen takk til alle som har sendt oss hilsener, og ikke minst takk for alle generøse gaver og dere som har hjulpet med baking og rydding. Vi setter enormt stor pris på dere alle.

Spennende å utforske Drømmehage-tunnellen

Verdens stolteste mamma og verdens vakreste 1-åring :)

Melodi Grand Prix

Programmet alle hater og forbanner, men som fortsatt er et av de programmene som er mest sett iløpet av året. Jeg liker MGP, og tror ikke jeg har misset mange finaler (om noen). Mye sikkert fordi jeg kanskje er en smule mer musikkinteressert enn folk flest, men jeg synes også det er utrolig spennende å se hva de har på seg. For her er det jo virkelig noe for enhver smak, både musikk- og klesmessig... Hvor mange ganger har man ikke tenkt at man ikke for sitt bare liv kan fatte og begripe hvorfor akkurat DET bidraget har vunnet i sitt land? Eller hvorfor finnene fortsatt synger på verdens styggeste språk, nå når det er lov å synge på engelsk? Nå skal man kanskje ikke kritisere Finland først og fremst, for de har i allefall VUNNET (da sang de på engelsk riktignok), og de er da ikke skvetne som stiller opp med det ene bidraget verre enn det andre... :)



De beste årene er selvfølgelig når Norge har vunnet, og det har jo blitt hele 3 ganger. Man kan si hva man vil om MGP, men selv kritikere sitter klistret og jubler når det viser seg at Norge faktisk kjemper i toppen. Da er det ikke måte på hvor alle er engasjerte og har fulgt med, ellers er det ingen av dem som tør å innrømme at de faktisk ser på.

I Sverige er de myyyye mer opptatt av MGP enn oss - der heter det Schlagerfestivalen, og hvert år er det 4 delfinaler før den store finalen. Alle de store svenske artistene er med; Carola, Andreas Johnson, dansebandskonger og diverse Idol-deltakere møtes i en skjønn forening. Det svenske folket har Schlager-fester, møtes hjemme hos hverandre og spiser og drikker og setter opp poengsystemer og tipper plasseringer. I Sverige har de også sine regler for hvordan en "schlager" skal være - den skal være rask og fengende, sang- og dansevennlig, og skal (og denne er visstnok veldig viktig) øke tonearten med et halvt trinn mot slutten. De gangene Sverige IKKE har stemt fram en slik låt som vinner vrimler det med debattinnlegg og eksperter i media som er forbannet fordi det svenske folket har valgt ut en låt som IKKE er en schlager, og det går jo tross alt ikke an siden det heter Schlagerfestivalen!? Virker ikke som de forstår helt at det kun er i Sverige det kalles det, ellers i Europa er dette en musikk-konkurranse, der det rett og slett gjelder å ha den beste låta, uavhengig om det er en ballade eller en rockelåt... Nå er jo Sverige ute av konkurransen (etter semifinalen igår) og mediebildet idag har jo vært mer opptatt av at det blir en finale uten Sverige, istedet for å fokusere på hvem som HAR kvalifisert seg. Tror sjokket er adskillig større i vårt naboland, men kjenner jeg dem rett har de nok boikottet årets finale nå som de er ute, og de som eventuelt ser på i Sverige på lørdag er enten utlendinger eller svensker som ønsker å se de andre nordiske landene drite på draget, slik at man kan godte seg over andres elendighet når man selv ikke er med... Det er i hvertfall den mentaliteten som viste seg det året Norge kvalifiserte seg til fotball-VM i 98 ;)

Men svenskene kan lage musikk, det skal de ha. Og er det noen som burde vinne, så var det Sverige i 2006, da Carola sang Invincible. For en fremførelse! For ei dame! For en låt og for en stemme! Hun sto vakrere enn noensinne, med flagrende hår, øyne som strålte og sang fletta av dem alle. At hun tror på Gud skjønner jeg godt, det hadde jeg også gjort om jeg hadde stemmen hennes! Et praktnummer som absolutt fortjente å vinne.


Men en ting er sikkert, Sverige er ikke lenger storebror innenfor MGP. Rybak slo alle rekorder ifjor, og i år har vi allerede før finalen gjort en bedre figur :) Norge stiller med en sterk låt i år også, men å vinne to år på rad gjør vi neppe. Men jeg skal selvfølgelig sitte klistret foran skjermen i morgen også, kritisere antrekk og låter og heie på Didrik. Har hørt årets låter for lite til å ha noen klar favoritt, men satser på at den beste vinner! :) Og oppfordrer alle mine blogg-lesere til å samle sine nære og kjære og.....

Lykkemor's første 17 mai

Det hjelper å klage på været. 17 mai i år opprant nemlig med strålende sol fra skyfri himmel, og utrolige 21 grader (på morningen). Jeg som hadde bekymret meg i dagesvis om hva jeg skulle ha under og over bunaden til Lykke for at hun ikke skulle fryse, måtte nå begynne og bekymre meg om hun hadde for MYE klær... Lykke valgte jo akkurat denne dagen og sove til kl 8, noe som ikke har skjedd på aldri så lenge. Dvs at det bare ble tull med våre planer om å få med oss skoletoget, for det skulle gå halv elleve, og da var Lykke midt i sin første lur. Så når hun våknet dro vi i full fart til skolen og fikk i oss litt kake, sånn at vi i hvertfall fikk gjort NOE på formiddagen. Og for at vi skulle få vise fram den ufattelige nydelige lille dattera vår, som var til å spise opp i den lille bunaden sin :)

Etter kakespisingen (som for øvrig var ganske skuffende, siden jeg hadde gledet meg i flere dager til å spise sjokoladekake, og kaka de solgte på skolen ikke var laget av en som hadde hatt sin beste dag som baker, eventuelt en som ikke kunne bake i det hele tatt) dro vi hjem og benyttet anledningen til en deilig time på verandaen hjemme. Da var tempen kommet opp enda et par grader, og snuppa koste seg i bare body, solhatt og solfaktor 50+ og lekte med sine nye sandkasseleker i sola. Stefan disket opp med pepperbiff og pommes frites, før vi igjen inntok festklærne og beveget oss ned mot byen for å se på folketoget. Denne gang ble det faktisk beskuet fra fortauet, og ikke i bilen. For en fantastisk dag, ALLE snakket om det flotte været, alle smilte og spiste is og koste seg. Damer gikk i kjoler og barlegger. Joda, jeg vet at dette er helt vanlig i de fleste andre deler av landet på 17 mai, men her er vi vant til å ha votter på hvis vi i det hele tatt skal greie å vifte med flagget, så dette er STORT for oss. Hørte at en gammel mann på 84 forkynnet at han ALDRI hadde opplevd en så varm 17 mai, men det kan nok visserligen ikke bevises siden det kun er foretatt målinger de siste 60 årene, men jeg tror på han jeg!


Lykke var forresten et eneste stort smil hele 17 mai. Hun satt i Stefans armer mens folketoget passerte, og hun var i hundre. Hun smilte og vinket og lo, viftet med flagget og danset til korpsmusikken. Det var et øyeblikk å huske. Derfor var jeg så stolt av meg selv som for en gang skyld husket å ta fram videokameraet og fikk filmet henne der hun sjarmerte i senk de fleste i nærheten, mens jeg filmet gledet jeg meg allerede til å se resultatet. Fadesen oppdaget jeg da jeg skulle stoppe opptaket. Det skjedde ingenting liksom. Det stoppet ikke. Hvilket betydde at det aldri hadde startet. Så det var vel dagens eneste nedtur.
Jeg er litt redd for at jeg skal glemme hvordan dagen var, og for et fantastisk vær vi hadde. Jeg er nemlig helt sikker på at jeg aldri får oppleve det igjen, at det går minst 60 år til neste gang, så da kan det være greit å ha dette nedskrevet :)

Den barmhjertige samaritan

Noen ganger gjør folk noe så uventet og uselvisk at man igjen får troa på det gode i mennesker. Den troa har jo bare minsket i takt med det økende antallet artikler om tankeløse og egoistiske gjerninger i avisene. For nå om dagen tenker folk mye på kun seg selv og sitt. Står det en bil langs veien med panseret oppe og en mann som står og titter ned, så er det ingen som stopper lengere og spør om fyren trenger hjelp. Er det en dame derimot, tar det nok ikke så lang tid før en herremann er der og skal hjelpe, men han har jo garantert baktanker, så det blir ikke det samme... :) Men i dagens samfunn har vi ikke tid. Vi har det så travelt hele tida. Vi må stresse til barnehagen før de stenger, for å hente ungene. Eller vi er på vei til en viktig middag eller et møte eller til jobb. Eller så er det rett og slett frykt. Vi tør ikke. Tenk om det er en gal øksemorder som haiker langs veien, eller en psykopat som påstår at han trenger hjelp. Så vi bare later som at vi ikke ser og kjører forbi hurtigst mulig.

Igår gjorde noen en total uventet god gjerning for meg. Jeg skrev i statusen på Facebook at jeg hadde glemt å kjøpe fredagsgodis, og om noen hadde lyst å kjøre på lokalbutikken og kjøpe godter til meg. Stefan var på nattskift, og snuppa var i seng, så jeg kunne ikke dra selv. Håpet var at noen jeg kjente som leste det og kanskje likevel skulle på butikken og at de ville tilby seg å handle for meg. Etter et kvarters tid var det plutselig ei jeg bare kjenner litt som sa at hun kunne gjøre det, og 5 minutter etterpå sto hun på døra her og lurte på hva jeg ville ha. Hun skulle ikke engang på butikken! Hun skulle ut og besøke ei venninne, men tenkte at når hun likevel skulle ut og kjøre så kunne hun fikse det. Jeg ble så utrolig overrasket og kjempeglad, tenk at det finnes slike mennesker! Jeg skal ærlig innrømme at jeg sannsynligvis ikke hadde gjort det samme for noen jeg kun kjente flyktig, selv om jeg SKULLE på butikken. Synes det var så omtenksomt gjort, og jeg ble inspirert til å bli flinkere selv til å hjelpe andre.

Stefan er flink til sånt, han er et medmenneske. Han har hjulpet gamlinger med å bære varer, måke sne, åpne dører, gå ned trapper osv osv. Han kom kjørende en gang og ble vitne til at en liten gutt ble mobbet av noen større gutter, og da stoppet han og skremte vettet av mobbeguttene og kjørte den stakkars gutten hjem. En gang han gikk tur med Fenya ble han så forbannet da det kom en unggutt på tvers gjennom et kryss pga altfor høy fart, det sto noen unger like ved som ventet på bussen som ble kjemperedde. Stefan røsket opp døren på bilen, dro ut unggutten og ga han ei lekse han sannsynligvis aldri kommer til å glemme. Så han er også flink til å ta vare på andre mennesker.

Den beste gjerningen jeg selv har gjort, må være den gangen jeg hjalp en av byens "løse fugler". Jeg vil tro jeg kan ha vært 22-23 år sikkert. Jeg kom ut fra en butikk da jeg så lengere opp i gata at en eldre mann ramlet. Jeg visste hvem han var, han var kjent som en av de mest alkoholiserte i byen, og jeg regnet med at nå var så full at han ikke hadde klart å stå på beina. Han ble derimot liggende uten å røre seg så jeg, mens jeg gikk oppover gata. Folk hastet bare forbi, noen glodde åpenlyst på han, andre bare snudde seg vekk, mens noen rett og slett lot som at de ikke hadde sett noe. Jeg kjente jeg ble litt bekymret om han i det hele tatt levde, men da jeg begynte å nærme meg, så jeg at han rørte såvidt på seg. Så da levde han om ikke annet, selv om det nok ikke var i beste velgående... Han begynte og stavre seg opp på bena, men de ville ikke bære ham, så han ramlet bare på nytt og han klarte ikke å komme seg for egen maskin. Så da jeg nådde fram til han gikk jeg bort og sa at jeg skulle hjelpe han. Han så takknemlig på meg, og jeg rakk fram armen min slik at han kunne holde seg fast mens han dro seg opp. Fyren var kanskje ikke så stor, men han var jo som en sekk poteter i og med at han ikke hadde noe særlig balanse og ikke klarte å hjelpe til noe særlig, og det holdt på å ende med at vi begge deisa i asfalten. Men han kom seg opp etter mye om og men, og der sto han med skjelvende ben og så på meg med tårer i øynene. Jeg kunne lese både takknemlighet og skam i øynene hans. Han prøvde å slippe armen min, med det resultat at han holdt på å seile i gata på nytt, så jeg ba han holde seg fast og si hvor han skulle. Han klarte nesten ikke snakke, men jeg skjønte omsider at han var på vei i banken, den var rett i nærheten, så jeg ba han holde godt fast, og så fulgte jeg ham inn i banken og fram til skranken så han hadde noe å holde seg fast i. Før jeg gikk så han igjen på meg med tårevåte øyne, han kalte meg en Guds engel, mumlet noe om at jeg var sendt fra himmelen, og takket så mye for hjelpen. Den dagen følte jeg virkelig at jeg hadde gjort noe godt for et annet menneske, noe fullstendig uselvisk. Det var en fantastisk følelse!

Hva er DIN beste gjerning?

Ja, vi elsker ROSA!

Og det var vel ikke noe større sjokk for de fleste tenker jeg? :) Kan huske for masse herrens år siden, jeg kan ikke ha levd så fryktelig lenge - så fikk vi en Ellos katalog, og der var en rosa foldeskjørt som jeg syntes var helt nydelig. Til skjørtet fantes en hvit topp med store rosa prikker. Jeg fikk begge deler, og jeg var så glad! Følte meg fantastisk vakker i mitt nye antrekk, og var sikker på at hele gata var misunnelig på meg. Det var kanskje der det begynte. Eller kanskje det begynte lenge før. Det er kanskje medfødt, slik muttern og jeg fant ut at skodilla er. Vi har nemlig kommet fram til at skodilla er genetisk betinget. Og beviset fikk jeg idag. Lykke fikk for en god stund siden et par knalltøffe Converse sko fra familien i Danmark. De er uten såle, så de kan trygt brukes, så idag fant vi ut at vi skulle prøve dem. Lykke satt i sin Stokke-stol og jeg satte meg på kne foran henne og knøt opp skolissene. Og tror du ikke ungen løfter opp foten akkurat sånn som damer gjør når noen skal sette en sko på deres fot? Sånn vippe opp foten til et nesten rakt ben og stikke fram tærne liksom? Og det skjer liksom aller første gang hun skal prøve sko? Tilfeldig? Ikke i mine øyne! Det så urkomisk ut :)

Men tilbake til temaet. Rosa er altså den O store fargen. Min drømmebil er en rosa boble med hvitt skinninteriør. Ser virkelig for meg Lykke og meg suse rundt i en lysrosa boble om noen år, det hadde vært noe det. Men enn så lenge får jeg klare meg med alt det andre jeg har i rosa, for det har blitt endel opp gjennom årene. Har selvfølgelig masse klær, og noen par sko. Har hatt noen rosa mobiler, og har alltid ønsket meg rosa pc. Og nå skal jeg få det! Den er på vei hjem til meg i skrivende stund, den er her senest om 10 dager! Tror dere jeg gleder meg? Den kommer til å stå sånn i stil med min rosa eksterne harddisk :)

Vet dere hva mer jeg har kjøpt i rosa forresten? Sånn Onepiece-sak. Den er bare så utrolig stygg i passformen, men den er jo så utrolig deilig å gå med! Er ikke mye som slår følelsen av å krype i sofaen i daffedressen sin, med varme (rosa) duntøfler og ei god bok altså, bare så dere vet det!

Egentlig passer det seg kanskje ikke helt for en som har passert 30 for lenge siden og meske seg med rosa duppeditter og klær og diverse andre dingser, men det driter jeg en lang marsj i. Hvertfall foreløpig. For nå er jeg jo så heldig at jeg kan boltre meg i rosa ganske lenge framover uansett, siden jeg har fått ei lita skjønn datter. Er jo et himmelrike for sånne som meg å gå inn på butikker med barneklær, for DER er det mye rosa der. Det er nesten så jeg ikke tør å si det, men i og med at jeg ikke har vett til å skjemmes så sier jeg det bare likevel - jeg har faktisk for ikke så altfor lenge siden kjøpt meg rosa lue, skjerf og handsker på barne-Cubus! Ikke på babyavdelingen da, er tross alt litt tjukkere i huet enn det, men likevel... :)

Så nå har jeg egentlig alt jeg ønsker meg i rosa. Til og med en rosa blogg! Mangler i grunnen bare den rosa bobla. Stefan har sagt han skal bygge den til meg, men skal jeg vente til han får tid, så er det nok større sjanse for å vinne i Lotto, så jeg satser heller på det. Så ser du et rosa lyn med ei stor og ei lita rosakledd dame i, så vet du hvem du har med å gjøre.... ;)