Snuppa og soving

Jo, skrev såvidt igår om hvordan mangel på søvn har blitt en stor del av livet, en av de største forandringene altså. Ikke mer sove til 12 på lørdager (eller jo, Stefan er flink å stå opp med Lykke i helgene, men jeg får ikke sove stort mer uansett), babyen vet ikke forskjell på helg og ukedager, så her gjelder det å stå opp når sjefen bestemmer. Og idag bestemte sjefen seg for at dagen skulle starte kl halv 8. Hvilket i og for seg ikke er så fryktelig tidlig, men når man er vant til å gi henne melk i 6-tida, for deretter å sove til 9-9.30, så er halv 8 tidlig! For ca to uker siden fikk Lykke to tenner, de kom samtidig, og har holdt oss MYE våkne (og sikkert naboene også). Her snakker vi dårlig humør altså. Ikke ville hun leke med noen av lekene, ikke ville hun sove på dagtid, sitte på fanget ville vi hvertfall IKKE, alt var pest og kjipt og hun var trøtt og sur og grinete mens siklet bare fosset ut av munnen på henne. Heldigvis sov hun ganske bra på natta, ellers hadde det blitt lange døgn gitt... Men det var mye opp og dytte smokk natterstid. Og slik har det fortsatt... Helt til igår. Da sov hun plutselig kjempegodt, og jeg hadde DEN muligheten til å få tatt igjen litt søvn. Men hva skjer? Jo, jeg ligger og vrir meg i sengen og får slettes ikke sove, for jeg venter bare på at babycallen skal begynne og jamre, slik at jeg må opp og inn til henne! Så jeg lå våken til kl 2, sov kanskje et kvarter, og DA først grynter hun misfornøyd og har slengt smokken langt pokker i vold (fant den ikke i mørtna heller, men den dukket opp under senga i morges). Så var det å leite ny smokk, og det ble stilt. Men med tanke på hvordan de siste ukes netter har sett ut, så regnet jeg jo ikke med at dett var dett liksom, så jeg ble liggende våken enda ei god stund og bare ventet på ramaskriket som aldri kom. Før kl halv 8 i morges altså. Og da var det melk på senga, og kos etterpå. Er så rart med disse rutinene, merker nå at søvnmønsteret hennes endrer seg, hun trenger rett og slett mindre søvn. Typisk, så snart man har fått inn en rutine, og alt funker som fjell - ja, da er det plutselig nye ting som gjelder, og man begynner på nytt :) Som ei av mine trillevenninner sier: "Det er visst ikke meninga at vi skal forstå oss på disse små...."

Lykke er så utrolig skjønn på morran forresten, for et blidere ansikt skal du leite lenge etter. Hun ligger i sin egen seng på natta, men på morran etter mat får hun komme i vår seng, og der ligger hun og plaprer og jabber, lager prompelyder og ler og herjer. Hun hviner og hyler av fryd om man kiler eller blåser henne på magen. Det er så KOS!!! Finnes ingen bedre måte å våkne på i hele verden enn å se det søte lille ansiktet som er så forventningsfullt og uskyldig og vakkert. Tenk at man kan elske noen så høyt, og at man kan ha slike følelser for et annet menneske - det var jeg ikke forberedt på. Joda, har lest om morsfølelsen og alt det der, men at den er så STERK ante jeg ikke. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har fått lov å sette et barn til verden, at jeg fikk denne opplevelsen. Vet om flere som aldri kommer til å oppleve dette, og jeg synes så synd på dem, fordi de går glipp av det største i livet. For det er nemlig det råeste jeg har vært med på, på godt og vondt. Så mange følelser i sving, så utrolig spennende og nervepirrende og vakkert og flott. Jeg er virkelig virkelig heldig!

Endelig blogger :)

Altså, jeg har i årevis villet ha en blogg, og nå har man endelig fått ut den berømte fingeren. Må takke jentene på BV for inspirasjonen og motivasjonen :)

Denne bloggen er først og fremst for all familie og venner som bor andre steder i landet og i verden forøvrig, som vil følge Lykkes utvikling og hvordan hverdagen vår ser ut. Vi har det jo til tider ganske hektisk her i huset vårt, det skjer jo hele tiden noe nytt og ting går i en rasende fart. Forhåpentligvis får vi likevel vært ganske aktive her på bloggen også, vi skal hvertfall prøve og legge ut bilder og eventuelle videoer fortløpende, sånn at dere alle kan se hvor flink og intelligent Lykke er :)

Lykke kom altså til verden den 13 juni 2009, 5 dager før termin. Hun begynte å melde sin ankomst et par dager før, men akkurat den historien kan vi komme tilbake til ved en senere anledning. Alle som kjenner meg vet at jeg aldri har vært spesielt fan av babyer, jeg har rett og slett syntes at barn var en pest og en plage, for å være ærlig. Så de fleste ble veldig overrasket da det viste seg at jeg var gravid - og jeg var intet unntak! Min første tanke var sjokkerende - "nå må jeg slutte å røyke", deretter tok jeg en halv sigarett for å roe nervene og stumpet røyken for godt (har ikke smakt siden). Og dermed var mitt nye liv allerede igang, der og da. Tror det er en mening med at et svangerskap varer 9 mnd, for meg var det i hvertfall greit å ha litt tid til å venne meg til tanken på at jeg skulle bli mamma, og ha ansvar for et lite menneske. Jeg var vettaskremt, men samtidig var man så utrolig bekymret for det lille livet i magen, så redd for at noe skulle gå galt og så beskyttende, selv før man i det hele tatt kjente seg gravid! For jeg følte meg ikke gravid jeg, jeg følte meg akkurat som før - bortsett fra litt mer sulten da... Ikke var jeg syk, Ikke spesielt trøtt til å begynne med og ikke var jeg kvalm. Denne gløden som alle snakker om hadde jeg hvertfall ikke. Jeg følte meg akkurat som før, men samtidig ikke. For noe var annerledes. Jeg skulle bli mor. Jeg var forandret for alltid. Foreldre og nærmeste venner fikk vite det ganske kjapt. Mamma og pappa hadde nok nærmest gitt opp håpet om noengang å få barnebarn, og holdt vel på å gå i taket av glede. Det tok lang tid før jeg fortalte det til andre, jeg var så sikker på at noe kom til å gå galt så snart jeg sa noe. Så jeg holdt det for meg selv så lenge jeg kunne. Nå var jeg jo så tynn at magen kom nesten med en gang, så det begrenset seg selv hvor lenge jeg kunne holde det hemmelig, men var takknemlig for moten med store tunikaer og tights som egentlig skjulte det meste :) Det var først i januar, da jeg var rundt 5 mnd på vei at jeg begynte å slappe litt mer av, og begynte å gå i litt trange klær, slik at hele verden kunne se hvilket mirakel jeg var del av. Det var da jeg virkelig begynte å glede meg. Og da kunne jeg nesten ikke vente med å hilse på den lille sprelske skapningen i magen (som jeg forøvrig var helt bombesikker på var en gutt). Men så kom hun da, lille Lykke, og snudde opp-ned på hele livet mitt. Ting som var viktige før, spilte ikke noen stor rolle lengere. Alt dreide seg om henne, om hun spiste nok, sov som hun skulle, om bæsjen så normal ut... Jeg hadde sovet lite de to siste månedene av svangerskapet, og det ble enda mindre søvn de første månedene etter. Så det var slitsomt og tungt, i tillegg til at man er usikker på om man gjør de riktige tingene og om alt er som det skal på alle måter. For ikke å glemme de nettene når babyen gråter, og man prøver alt, men ingenting fungerer, og det ender med at man bare holder om den lille hylende bylten og gråter med, fordi man synes så ufattelig synd på det skøre, sårbare nurket som sikkert har vondt noe sted og ikke kan formidle det på noen annen måte - DA er det hardt å være mamma da.... Men så kommer dagen, og babyen lyser kanskje opp i verdens varmeste, ekteste smil - og da er alle nattens sorger glemt... :)

Dette er bare en liten del av det vi har gått gjennom på denne reisen. Mye mer skal dere få lese om her framover :) Tenker legge ut fødselshistorien her også etterhvert, bilder og annet smått og godt. Om noen har noe de ønsker jeg skal skrive om, så kom gjerne med forslag, så skal vi se hva vi får til :)

Nå er det straks senga her, vi sover fortsatt ikke så veldig godt nemlig, men det er utrolig hva kroppen venner seg til :)

So long...